The Final Act

Jeg sitter i mørket på det nye rommet mitt og dustegriner så øynene blir store og våte. Hvis det er mulig å lage TV som er så bra, så rått, så ømt, så menneskelig og så fryktelig, fryktelig trist her i Norge, vil jeg selge høyrearmen min for å være med på det. Det er så bra at det gjør vondt på en fantastisk måte helt inn i ryggmargen min. Prime Suspect, ich liebe <3

(neste sommer må det bli London)

Penny: You don't seem sad. You seem lonely.

DSI Jane Tennison: Yes, I am. I am lonely.

you seem to be unravelling.

Sommer i Tyrol

Piece of advice: ikke sett opp Billy-bokhyller fra Ikea alene en sen torsdagskveld. Det begynte effektivt og bra, ballet kraftig på seg, og endte opp med at undertegnede rev av seg klærne i frustrasjon og tilbragte to timer i gangen, i undertøyet, med å male nevnte hylle for å dekke over egenpåført skade. Jeg kunne gått mer i detalj på bokhyllefadesen (for eksempel ved å skildre min sinnsstemning da jeg oppdaget at jeg hadde slått fire spikere ut gjennom bakveggen i hylla, og deretter måtte bruke en halvtime på å trekke dem ut ved hjelp av en skrutrekker), men jeg sier som på Jackass i stedet: don't try this at home. Og med det er hylla ute or soga.

Jeg holder på å flytte inn i leiligheten, og det blir skammelig fett. Vi koser oss i vinkel, lager svele til ukristelige tider, drikker mye alkohol (noen mer enn andre, *host*marteoghenriette*host*), danser schlagerdans til ukristelige tider, vasker opp ganske mye og har det generelt veldig, veldig koselig. I dag installerte jeg, hör och häpna, både bredbånd og trådløst nett helt selv, så nå har vi til og med vårt eget nettverk. Teknologien, altså. Uansett, samboerskapet er fint <3

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive ganske mye mer, men jeg ligger i senga og holder på å sovne, så tror vi skal hale inn årene rimelig snart. I går sov Linn her og det var ganske gøy. Mye pjusking og lytehumor. Jeez. Jeg skriver som ei kråke. Ok, tre hovedpoenger på rappen:

1. Jeg har kjøpt verdens diggeste seng. Alle er herved invitert til å komme og teste den ut. (Nei, det var ikke en seksuell invitt)
2. Jeg har fått litt flere spillejobber. Wuw! Dessuten har jeg fått ekstrajobb på Bare Jazz. Ekstrajobb i tillegg til ekstrajobben, altså. Dobbel-wuw.
3. Ble i går oppringt av en mann fra et ikke navngitt blåseensemble i Sandefjord som trengte vokalist til en konsert. Ble først både glad og interessert, men etter hvert som oppdragets natur begynte å komme for en dag gikk interessen over til angst og flauhet. De skulle opptre på en såkalt ølstuekveld i Bakgården, og trengte en forsanger til å synge litt Evert Taube og litt, holdpåhatten, ølviser. I tillegg hadde blåseensemblet en kleskode med rutete skjorter og kortbukser, og siden det hele skulle være tyskinspirert og liksom utspille seg i alpene mente han at jeg for eksempel kunne ha på meg blomstrete kjole og forkle. Det passet seg for en ung tyrolerpike, fikk jeg vite. Hvis jeg takket ja til jobben skulle jeg få tilsendt et hefte med sånn omtrent 25 sanger (les: drikkeviser) som jeg måtte lære meg. Jeg la forfjamset på med et løfte om å sjekke kalenderen min. Det har jeg gjort nå, sier vi. Jeg er visstnok opptatt den dagen. Så synd.

Spørsmål:
1. Har du satt sammen ett større Ikea-møbel alene noen gang? Hvis ja, hvordan artet det seg?
2. Ville du stilt opp som tyrolerpike/gutt på en ølfest?
3. Hva er din favorittschlager?

When you're up to your neck in shit, all you can do is sing

... or play the accordion

På torsdag hadde jeg konsert og levde ut småpikedrømmen min om egen scene, fin kjole og fine sanger. Det gikk faktisk rimelig bra. Jeg følte at jeg levde igjen, og det var ubeskrivelig deilig. Jeg både vet og føler at jeg kunne gjort mange ting bedre og annerledes, men det er heldigvis også sånn at jeg vet og føler at det gikk bra. Og etter det året her, er det vel strengt tatt det viktigste. Mer sånt takk, any day! (type hver dag som en del av et yrke resten av livet takk skal dere ha)

Så ja, innleggets tittel refererer delvis til konserten, men også delvis til et ubehagelig, men uunngåelig faktum: jeg er, atter en gang, rimelig blakk. I skrivende stund har jeg akkurat betalt husleie, telefonregning og diverse oppussingsmateriell, og jeg sitter igjen med den svimlende sum av 892 kr. Som skal vare til 1. september. For å toppe det økonomiske isfjellet, kan vi legge til at jeg ikke lenger skal bo hjemme og dermed må kjøpe all mat selv, pluss at min skole er et pengesluk av dimensjoner. YESDA. I morgen den dag skal jeg tyne hr. "jeg-har-kjøpt-alle-kulturhus-i-Sandefjord-og-er-fortsatt-rimelig-gjerrig" for coverpengene fra konserten. Det synes jeg faktisk jeg er verdt. Jeg har omtrent ingen vakter resten av måneden, så den eneste måten å få mer penger i kassa på er faktisk nettopp det jeg nevner i tittelen: å synge. Noen som trenger underholdning? Jeg stiller så jævlig gladelig opp. Hoi.

På den litt mer lyse siden: vi har begynt å flytte inn i leiligheten, og det blir pokkern så fint. Henriette har ordna masse og jeg blir helt gira bare av å tenke på hvor koselig vi skal få det der. I går kveld var Ada, Henriette og jeg der. Vi spiste koteletter på verandaen, malte spisestuestoler, hørte på musikal og dykket godt ned i min og Henriettes fellesinnkjøpte treliter med rødvin. Deretter avsluttet vi kvelden med safari og enda mer vin på verandaen. Det er det fine med å være voksen: muligheten til å drikke så mye vin man vil på sin egen veranda, og vite at - hvis man vil - kan man gjøre det hver eneste kveld og det er ingen som kommer til å bry seg. Det blir nok bra, det voksengreiene. Jeg kjente det i går og jeg kjente det i dag morges, da Henris og jeg satt i hver vår ende av sofaen og spiste frokost. Jeg sier som Fanny Brice i Funny Girl: Hello world, here I am!

Og forresten: tusen takk til alle dere som kom og hørte på på torsdag. Dere er verdens fineste, og jeg smelta helt inni meg av å se dere der. Jeg er så glad for at dere var der og klappet på de riktige stedene og lo av de dårlige vitsene mine (ikke slipp meg løs med en mikrofon, plutselig tror jeg at jeg er stand up-komiker og ikke syngekvinne). Det betød masse for meg. Takk! Retter også en varm takk til Jørund, min engelsklærer fra ungdomsskolen. Han kommer sannsynligvis aldri til å se det her, men uansett: da jeg kom inn i lokalet og så ham sitte alene ved et bord med et glass med rødvin var det hakket før jeg felte en liten tåre. Han hadde sett i avisa at jeg skulle spille, så da dro han ned, på eget initiativ, bare for å høre på meg. At det finnes sånne mennesker gir meg tro på både lærerstanden og livet. Og litt på meg selv.

Spørsmål:

1. Hva synes du om trekkspillmusikk?

2. Hva synes du om å bli voksen?

fordi å synge er kjærleik, og fordi det er der inne dere er, alle konsertgjengereoggamlelærereogbofellerogandrevenner.

noen ganger blir det nesten fullt inne i brystet mitt, fordi jeg liker dere så godt alle sammen.

Sound your horn

Ting jeg gjør volum to:

- ligger flatt ut på et svaberg fra elleve til fem hver eneste dag
- ler hysterisk av glemte ungdomsskoleminner med Inger og Janne
- ligner på Barbra Streisand, i følge Janne
- oppdager at Janne ikke aner hvem Barbra Streisand er, og at hun har forvekslet henne med Vonda Shepard. JADA.
- griller hos Inger og får høre uforglemmelige historier om bl.a. Anacondaen fra Tjølling
- øver til konsert
- gremmes over stemmebåndenes rustenhetsgrad
- plastres opp på baksida av Sandefjords blad
- kjører til Larvik alene for å gå på konsert
- gjemmer meg under et tre i nevnte konserthage mens jeg drikker Clausthaler. Alene.
- kjøper og drikker Clausthaler (det var såpass sjokkerende at jeg måtte nevne det igjen)
- blir kompis med et homofilt klesdesignerpar på nevnte konsert
- kjøper solbrillene til Marit for 150 kroner
- gleder meg vilt til å male møbler og dra på Ikea med Henriette
- elsker vennene mine

Nå har jeg det ganske fint, altså. Hadde jeg hatt et digitalkamera tilgjengelig, skulle jeg tatt et bilde av omgivelsene mine akkurat nå, bare for å gjøre dere misunnelige. Siden jeg ikke har det, kan jeg bare opplyse om at jeg sitter ute i skyggen på terassen, iført en litt for liten og litt for mønstrete bikini (det den mangler i størrelse, gjør den opp for i skrikende farger, for å si det slik) med min nye laptop på fanget og ser ut på hagen og en nesten perverst blå himmel. Så snart mamma våkner skal jeg skaffe meg en bil og kjøre ut til tuppen av fastlandet. De aller nærmeste fremtidsutsiktene mine er med andre ord rimelig gode. Ellers er Hilde Louise en fryktelig bra dame, og jeg synes alle skal gå rett ut og kjøpe den nye CDen hennes. Jeg personlig prøver iherdig å ta både den og henne på ordet, og tenke at alt kommer til å bli helt bra igjen om ikke så altfor lenge. Inntil videre skal jeg breke med den røsta jeg har, synge med eget nebb og spille med det hornet som for tiden er tilgjengelig. Også ordner det seg.

Spørsmål: (ja, jeg prøver igjen, selv om det virker som om ingen bryr seg)

1. Synes du jeg ligner på Vonda Shepard?
2. Ligner du på en kjendis? I så fall, hvem?
3. Hvis du kunne valgt å lære et helt nytt instrument, hvilket ville du valgt?

I have suffered shipwreck against your dark brown eyes, I have run aground against your broken down smiles

For tiden overrasker jeg meg selv stort omtrent hver eneste dag, og dette på grunn av bare én tilbakevendende tendens: jeg våkner om morgenen, kikker ut på det fine været og får øyeblikkelig en stor og heftig lyst til å jogge. Jeg tuller ikke. I dag måtte jeg faktisk holde igjen, og si til meg selv: nei, Julie, vi løp i går. Vi behøver ikke løpe i dag også. Det er mulig at dette ikke høres så veldig oppsiktsvekkende ut, men dere som har kjent meg en stund vil vite at dette er et rimelig radikalt brudd med mitt normale adferdsmønster; litt som det faktum at jeg plutselig har blitt manisk opptatt av å ha god tid om morgenen. Hadde en av lærerne mine fra videregående visst hva som har skjedd med meg, ville de blitt sjokkerte.

Sånn utover min nyfunne kjærlighet til fysisk aktivitet har det ikke skjedd store forandringer i mitt liv. Jeg har fortsatt ferie i to uker framover (høyst ufrivillig, I might add), lever fortsatt i en slags pendlertilværelse mellom Sandefjord og Oslo, er fortsatt blakk, øver fortsatt til konsert i neste uke og beundrer fortsatt utelukkende kvinner over førti. En vakker dag, når jeg ikke blir helt oppslukt i min egen trivielle hverdag, skal jeg skrive et inderlig og engasjert innlegg til hyllest for den modne kvinnen. Sann mine ord.

Jeg har uansett et rimelig fint liv akkurat nå, det er vel det som er poenget med innlegget. Jeg har fine venner, det er fint vær og i morgen skal Inger og jeg på heldagstur til den vestfoldske skjærgården. Vi skal smøre niste i haugevis, og om jeg kjenner frk. Krohn Halseths forhold til matlaging rett vil dette resultere i et slags matpakkebonanza. Gleder meg vilt og hemningsløst. For å si det sånn: treningslysten har ikke tatt livet av matlysten, snarere tvert imot. Once a matvrak, always a matvrak. Det er sånn jeg jobber, lizm.

Nå skal jeg lakkere neglene med min mors korallrøde neglelakk, og så skal jeg sove. Neste torsdag synes jeg alle skal dukke opp på Verdensteateret klokka 2100. Om dere betaler 100 kroner til personen i døra vil dere få en trivelig, musikalsk og rimelig overpriset overraskelse. Overraskelsen ser omtrent slik ut:

Spørsmål:

1. Hva liker du best å ha i nistepakka?

2. Har du tenkt å aldres med verdighet?

Hahaha, jeg ler av meg sjæl. Fred ut <3>

Ting jeg gjør

- sitter oppe til klokka fire uten noen som helst grunn, bare fordi det er kjedelig å sove
- sover sinnsykt lenge på søndager, bare fordi det er deilig å sove (selvmotsigelse - thy name is Julie)
- løper til Frognerparken og helt til Skøyen i regnet
- blir sjokkert over egen utholdenhet
- jogger regelmessig
- blir sjokkert over at jeg jogger regelmessig
- har noia for å leke syngedame om kun en ukes tid
- blir tatt bilde av i Frognerparken med Julia, hvorav omtrent fjorten bilder blir fine og ørtenhundreogførti blir rare
- blir angrepet av ender
- surfer på flickr.com uten mål og mening
- stalker fremmede på facebook
- får splitter ny PC ved hjelp av forsikringspenger
- finner en absurd frihet i å vite at jeg har fryktelig lite penger
- kjøper en biografi på rabatt på jobben
- setter meg ned klokka ni for å lese nevnte biografi
- kikker opp av boka for første gang og oppdager at det er mørkt ute, og at klokka er halv tolv
- blir helt overrumplet av egen reaksjon på nevnte bok
- finner meg selv igjen, for sikkert ørtende gang
- drømmer om England
- leier en leilighet der ingen av låsene fungerer
- blogger i stedet for å ta toget til Sandefjord
- spiser gjærbakst ved enhver anledning
- irriterer meg over at dette innlegget overhodet ikke tok den retningen jeg ville det skulle ta

Jesus. Da jeg startet denne nye bloggen var poenget at jeg skulle skrive kortere, mer løsslupne innlegg med betraktninger om hverdagsliv og omgivelser av ymse art. Det gikk jo på en måte til helvete. Dette kan umulig være spennende for andre enn meg. Jeg skal rett og slett ta meg sammen, og finne tilbake til den opprinnelige formen fra de første og - om jeg må si det selv - rimelig vellykkede innleggene. I natt drømte jeg forøvrig at jeg bodde i verdens desidert største og rareste kollektiv. Alle vennene mine var der, så hvis du spør kan jeg sikkert fortelle deg hva du drev med i natt. I hodet mitt. Eller, i kollektivet i hodet mitt. Ok. Hjelp. Jeg kommer sterkere tilbake. SVAR PÅ SPØRSMÅL.

1. Hva gjør du?
2. Hva drømmer du om om nettene?
3. Hva drømmer du om akkurat NÅ? (tenk fort, som dem sier i ballspill)

Take no shit from no Indian

Det er altfor sent, og jeg burde ikke sitte her. Jeg burde sove, men i stedet er jeg våken og skrivende, og prøver å trykke så svakt på tastaturet at mamma ikke våkner. De siste dagene har vært en slags studie i hvordan ha ferie og gjøre minst mulig på billigst mulig måte. Om man ser bort fra at jeg var i bursdag på lørdag og således ble nødt til å bruke 150 kroner på gave (noe jeg selvfølgelig gjorde med glede, jeg er ikke noen gnien jævel selv om jeg er littegranne blakk), har jeg levd overraskende billig. Bursdagen var for øvrig veldig koselig, og det til tross for at jeg en periode både gråt og var altfor full. Du kan si det sånn at perioden før og perioden etter gråteepisoden var såpass gode begge to, at det liksom jevnet seg ut. Jeg lærte litt nytt om meg selv, og i tillegg fikk jeg gleden av å 1) stjele ispinner fra fryseren og spise dem på en veranda klokka fire om natta, 2) bli servert på en seng av cashewnøtter, 3) sitte fullt påkledd i et tørt badekar og spise stjålet smågodt og 4) bli rimelig våt da vannet ble skrudd på i nevnte badekar. Det skal nevnes at min badekarpartner holdt i dusjhodet og brukte det som mikrofon da uhellet inntraff, så det var tross alt ikke meg det gikk hardest utover. Uansett: jeg har vært på fest. Det er vel egentlig poenget.

Ellers har jeg vært litt på lokalteater, litt sammen med Sandra og Tonje, litt med Petter, litt med mor og mormor, men aller mest med meg selv. Jeg har lekt at huset i Bjørneveien er hytta mi, og med andre ord levd som om jeg skulle være på hytta. De siste to-tre dagene har jeg hovedsaklig stått opp, spist, sett litt på TV, lest litt i en bok, lest gamle aviser, gått litt ut i hagen, gått inn igjen, løpt meg en tur, ligget lenge og tøyd på terassen med musikk i ørene, gjort litt sangøvelser, tatt en dusj, spist middag med mamma, sett på Prime Suspect, gått litt ut i hagen, gått opp på rommet mitt, lent meg halvnaken ut av vinduet så langt jeg klarte (og så langt mangelen på klær tillot) for å kjenne natteregnet litt på kroppen, lest litt i en vilkårlig bok og sovna. Dessuten har jeg diskutert seksualiseringen av massemediene med mamma (ja, hoi hoi: det er alltid en opplevelse å diskutere sex og samliv med sitt kjødelige opphav), samt diskutert framtida noe innihelvetes mye med meg selv. Jeg lurer litt på når jeg begynte å sette så mange begrensninger for meg selv. Kom de fra meg, eller kom de fra det jeg trodde folk forventet av meg? Jeg vet jo helt usannsynlig godt hva jeg alltid selv har villet og hva jeg alltid har hatt tro på at jeg skulle klare, og nå er det nesten en surrealistisk opplevelse å komme tilbake til det. Hvis man først begynner å kjenne litt på hvor mye makt og innflytelse man har over sitt eget liv, og hvor mye vi faktisk har foran oss av dette livet, kan man jo bli reint rusa. Jeg merker på gikta at jeg ikke skal legge noe videre ut om dette, men dere kan jo si det slik: jeg har bestemt meg for å ikke tåle noe dritt fra noen, verken meg selv eller andre, på noen fronter i livet. Jeg er som John Wayne: Rough, tough, and takes no shit from no Indian. Ellerno.

Og en annen greie: jeg savner og lengter tilbake til England så mye at jeg holder på å bli litt gæren nå. Jeg vet jeg bryter med alle mine egne (muligens dustete og hemmende) prinsipper bare ved å tenke dette, men jeg har fått den studere-i-London-tanken fullstendig på hjernen, og jeg klarer ikke å rive den ut igjen. Jeg vet det er en vanskelig og søkt tanke (særlig ettersom de to skolene jeg kunne tenkt meg å gå på er rimelig vanskelige og søkte å komme inn på), men den hobbyreligiøse og skjebnetro delen av meg har tatt fullstendig overhånd, og prøver å overtale fornuften min til at det f.eks. må ligge en høyere mening bak det faktum at jeg snakker flytende britisk engelsk. Dessuten kribler det sånn innmari i meg etter å komme ut og se andre ting enn det alle ser hver dag her hjemme i Norge. Jeg er kjempefornøyd med å ha valgt Bårdar og å ha valgt bort Sverige, men jeg greier ikke helt å slippe lengselen etter å komme til et nytt sted; til å ha en hverdag langt borte, en adresse et annet sted og til å stå i innsjekkingskø på flyplassen sammen med alle de norske shoppingturistene for å komme hjem. Jeg elsker Oslo, men tanken på at jeg muligens skal tilbringe absolutt hele livet mitt der kan få meg til å bli litt svimmel. Vi får se hva det blir etter Bårdar. Kanskje viser det seg å bare være et blaff, eller kanskje det holder i seg såpass at jeg blir nødt til å følge det opp og reise et eller annet sted. Eller kanskje jeg bare har sett for mye på Prime Suspect, og tror at et år eller tre i England vil forvandle meg til hardbarket, sårbar, kjederøykende politietterforsker/skamlekker, intelligent, styggvakker Shakespeare-skuespillerinne. Eller bare Helen Mirren, om dere vil. Og ja, jeg har ombestemt meg litt når det gjelder hvilken verdensstjerne jeg ville spist middag med. Elaine Paige synger jo fantastisk, men intellektuelt sett er det kanskje litt mer spennende med en dame som har spilt både den første og den andre dronning Elizabeth, et dusin Shakespeare-roller, samt har lurt sin gamle middelklassemor til å dyrke marijuana i hagen. Det er et eller annet der.

Spørsmål:

1. Hvilken verdensstjerne ville du spist middag med?

2. Hvis du skulle studere i utlandet, hvor ville du helst reist?