Breakfast At Tiffany's

I dag spiste jeg søndagsfrokost med Simen. Via Skype. Det var sykt koselig og litt trist på samme tid. Trist fordi det er rart å være langt borte fra noen man er vant til å se absolutt hver dag og omtrent hver våkne time, men også litt trist fordi - let's face it - det er noe patetisk over at ens eneste søndagssamvær har vært via satelitt og webcam. Jeg stortrives i Göteborg, men jeg driver også en liten privat nedtelling til alt av samvær med utenomgöteborgiske venner. København og ekteparet Ha + Anders: 26 dager. Oslo og alle det innebærer: 50 dager. Bergen og Gloppen i full transemundur: 56 dager. Innimellom København og Oslo sniker London-turen med klassen seg inn også, så det er ikke akkurat synd på meg. Dette blir en veldig, veldig fin høst.

Når jeg sier at et skjermbilde av Simen har vært mitt eneste søndagssamvær, så juger jeg litt. Jeg har nemlig både stiftet bekjentskap med en svensk kjernefamilie i første etasje og en kjekk og grei låsesmed. Låste meg ute av leiligheten, da vet dere. Moro. Betalte låsesmeden med det svenske kortet mitt, og har nå bestemt meg for å late som det aldri skjedde.

Resten av dagen har jeg tilbragt med klesvask, matlaging, mailskriving og forberedelse til én av morgendagens skuespilløkter. Vi skal observere oss selv nøye i et dagligdags gjøremål, sånn at vi kan gjenskape det for klassen i morgen. Sekvensen skal vare 2-3 minutter og kan ikke involvere imaginære objekter eller personer. Dette innebærer 1) at jeg må prøve å bygge en så nøyaktig kopi som mulig av stua mi i teaterstudio A306 i morgen og 2) at jeg har utført den samme "å teipe noter"-sekvensen fem ganger her hjemme i min ensomhet, for deretter å ta notater. Man føler seg veldig rar når man prøver å gjøre noe dagligdags, men hele tiden er ekstremt opptatt av akkurat HVA det er man driver med. Jeg tror ikke det blir så veldig troverdig det der, egentlig.

Grunnstemningen her borte i øst er glad. Jeg er glad for at det er høst, jeg er glad for at jeg går på denne fantastiske skolen, jeg er glad for at det er så mange bra mennesker her og jeg er utrolig glad for at det finnes så mange bra mennesker spredd ut i resten av Nord-Europa som jeg snart skal få se igjen. Klein og søndagsfrokostmett hørte jeg på Body Talk pt. 2 og var omtrent sånn som dette:

We've Only Just Begun

Én uke har gått, men det føles mye lenger. Hjernen er så full av ny info at man kan spørre seg hvordan det er plass til mer. Det er det forhåpentligvis, dette er liksom bare begynnelsen (både bokstavelig og billedlig talt).

Alt virker hittil veldig, veldig bra. Har hatt sangtime og lært meg at alle vokalene mine er på bærtur (forsåvidt intet nytt under solen), introduksjonsforedrag i omtrent alt man kan få introduksjon i på HSM, litt dans og mye teater. Dessuten har jeg detaljobservert en vennegjeng førtifem minutter på Centralstationen, med alt hva det innebærer av spiontaktikker for å ikke bli oppdaget og avslørt som kikker. Resultatet skal spilles for klassen + operaklassen i morgen, av meg, Mari, Knut og Opera-Jens. Jo, også har jeg 45 minutter helt for meg selv med en pianist annenhver uke, i tillegg til sangtimen min. Han er ganske flink også, kan du si. Grei luksus.

På fredag hadde vi innspark og ble sørpe kanakkas, alle som en. Knut og jeg hadde jamsession i en blackbox med flygel og spilte Du måste finnas i bossatakt og rødvinsrus. Jeg flørtet med en kantor, og en kjekk mann kalte meg baby og sa jeg luktet godt. Mari fyllesyklet og Liw glemte nøklene sine inne i skapet på skolen. Dette resulterte i at jeg fikk leilighetens første overnattingsgjest. Liw var meget takknemlig, og ville gjerne fikse det tette røret i vasken på badet med det samme hun kom. Dette ble avverget. Lørdagen var jeg en tur i byen, men lå ellers i fosterstilling og led. Og i dag, dere, har jeg vært husmor! Jeg har storhandlet, lagd knekkebrød, dobbel omelettporson og en avsindig god thai-inspirert linsegryte. Dessuten har jeg vært en tur på skolen og øvd sang. Man bare låser seg inn med nøkkelkortet sitt, og vips: så har man tilgang til alle studioer og øvingsrom og det som verre er. Bårdar, go home.

Nå drikker jeg grønn te og har skrevet prosessdagbok. Blir jeg mer flink pike nå, så blir jeg veldig kjedelig. Livet är la gött i Göteborg.

Byr på linsegryte og kvise på overleppa.

Something's Coming

I morgen, eller rettere sagt i dag, begynner eventyret. Jeg skal bare sove en kort natt, og når jeg våkner i morgen tidlig skal jeg fikse meg, spise frokost, pakke skoleveska og sykle ned til byen og de tre neste årene av livet mitt. Det er som første skoledag i førsteklasse på barneskolen, bare at nå er jeg voksen og nå er det på alvor. HSM - i morgen kommer jeg.

In The Middle Of Northtown Just Feeling Good

Plutselig var jeg innvandrer. Jeg har bodd i Göteborg (nå må jeg skrive det konsekvent med tøddler, føler jeg, selv om det unektelig er litt harry) i snart en uke nå, og for å sitere fotoet: det virker som en bra by. I helgen var mor og islendingen her og hjalp meg med å flytte inn. Jeg mistenker at det kunne blitt satt verdensrekord i hurtigmontering av IKEA-møbler i min leilighet i løpet av de dagene, for noe så effektivt har jeg aldri vært med på før. Plutselig har jeg et hjem. Jeg vil forøvrig trekke tilbake alt jeg har sagt om at jeg hadde mye ting da jeg flyttet fra Harald Hårfagres: mine eiendeler er latterlig få når man sprer dem ut i en hel leilighet.

Uansett. Denne uka har blitt tilbragt med ganske mange husmoderlige og praktiske sysler. Det er nemlig ikke så mye å gjøre her, sånn før skolen begynner. Jeg har måttet porsjonere ut husarbeidsoppgavene på de forskjellige dagene, sånn at det hver dag finnes noe å henge fingrene i. Én dag, for eksempel, var målet å kjøpe dusjforheng. Dagen etter ble målet, som en konsekvens av den foregående dagens kjøp, å kjøpe ringer til dusjforhenget. Denne oppdelingen var riktignok ikke helt planlagt, men dere skjønner hvor jeg vil.

Jeg har vært litt sosial også. Først med Markus, så en hel dag med Knut og så en bydag med Liw. Med andre ord bare mennesker jeg skal gå i klasse med resten av tiden her borte. Jammen har jeg et stort kontaktnett. Det går bedre og bedre med svensken, også. Etter noen timer med Liw i går begynte jeg etterhvert å miste den gnagende følelsen av at jeg ikke er helt meg selv når jeg snakker det språket, og det er alltid bra. Jeg klarte til og med å slå en vits. Hurra for meg. Det kan hende at det kommer til å funke, dette svenskegreiene. Når jeg attpåtil får svensk personnummer om noen ukers tid, åpner det seg en helt ny verden. Inntil videre får jeg leve med barnekort i banken (tenk Visa Electron, sånn som man har sånn ca på fosterstadiet), mobilt bredbånd og rare blikk hver gang jeg bruker det norske bankkortet. Det er tydeligvis hypereksotisk å ha bilde av seg selv på Visa-kortet. Såpass eksotisk at de tror det er et tøysekort og ber meg om annen legitimasjon. Hello Sweden.

Dagens svenske norm: det er ikke greit å sykle på fortauet ("Cyklister ska inte vara på trottoaren! Cyklister ska cykla på vägen!"). Hilsen sint mann (50+)

Dagens svenske oppdagelse: hver gang du kommer inn i en butikk - se etter kølappmaskin. Det er kølappsystem over alt. Sann mine ord.

Känn ingen sorg för mig, Göteborg

Nå gikk jeg akkurat inn på yr.no og klikket på Gøteborg, bare sånn at det var den linken som skulle ligge øverst neste gang jeg kommer inn der. På en rar måte ble det den ultimate bekreftelsen på at nå skal jeg flytte, gitt.

I kveld kommer a mor, også kjører vi over grensa. Og tror dere ikke at jeg har utsatt pakkinga til nå? Joda. Løper rundt i huset som en spent strikk. Når jeg ikke sitter her og blogger, så klart. Det er begrenset hvor ekstrem multitasking selv jeg kan klare. Om en times tid blir det avskjedskaffe med Gloppen. Hvis ikke de har bringebærbolle på Kaffebrenneriet i dag, er det faktisk en liten tragedie.

Adjø, Oslo. Jeg skal ikke si at vi tar en pause i forholdet, for det kan fort bli stygt (populærkulturell referanse: Ross/Rachel). Jeg kommer pokker meg tilbake.

Nå må jeg bare sitte her litt til og høre på Melissa Horn, sånn at hun går forbi "Sangtime med Ole" med den ukjente artisten Julie i last.fm-boksen her på sida. Pinlig å ha slike spor etter seg på nettet når man skal rømme landet og være uten nett en stund.

And It's Okay If You Have To Go Away, Oh Just Remember The Telephone Works Both Ways

Det er mye som har sunget på siste verset dette halvåret: min tid på Bårdar, livet i leiligheten, økonomien min (...), men, for å ta denne metaforen hakket videre, nå nynner vi virkelig på det siste refrenget av hele konserten her. (Gud, metafortoget tar meg med til nye og uante stoppesteder) På fredag flytter jeg fra Oslo. Mitt hjem, mitt liv, min verden. Den utbrukte skjøga ved Akerselva. Tigerstaden, Tiggerstaden. Alt ettersom. Byen blir i hvert fall om kun få dager en hengiven innbygger fattigere. Jeg håper den ser på det som et like stort tap som det jeg gjør. Sannsynligheten er ganske liten, egentlig. Jeg blir sikkert kjapt erstattet av en eller annen nittenåring fra Trøndelag som har flyttet til storbyen for å studere sosialantropologi, leve studentlivet og bli veganer. Han/hun er sikkert mye kulere enn meg, uansett. Vedkommende drikker sikkert mer øl, også. Good riddance, tenker Oslo.

Gud, det var tidenes sidespor. Jeg skylder på at jeg har brukt de siste dagene på å, ja faktisk, drikke øl. Ikke for å holde tritt med alle disse kule nye trønderstudentene jeg ser for meg kommer for å ta over byen min, mer for å få skviset ut det siste av Oslo og vennene mine her før jeg drar. Det går ganske bra. Livet har vært litt mindre produktivt etter at dansekursene tok slutt, men det er nok sunt. Det har gitt meg tid til å kjede meg, og til å

innse hvor lei jeg er av ferie og hvor godt det faktisk skal bli å komme seg til Gøteborg og det nye livet der. I går fant jeg timeplanen min på nett. H e r r e g u d . Da gikk det opp for meg, kan du si. Jeg skal utdanne meg på teaterhøgskole, med spesialisering innen musikal, i tre år. Det er ikke noe tøys, det her. Det er skole, og det er hverdag og det er nytt og spennende i en ny by, og attpåtil får jeg en bachelorgrad og masse kontakter oppå det hele. Livet.

I morgen skal jeg ha litt Oslosommer på Hovedøya med Gloppen, og se om jeg kan skrape inn litt brunfarge før jeg krysser grensa. Neste sommer er allerede under planlegging, og det ser ut til at det kanskje blir litt barneteater. Kath og Jules forener krefter igjen! Jeg vil skrive mer, men det er seint, innlegget har blitt langt, jeg er litt full og vil se 30 Rock. Min siste uke i Oslo skal jeg bruke på ca det samme som denne: øl med venner, kaffe med venner, sykling opp alle byens bakker (hurra for å bo på Ullevål) samt å pakke meg selv ned i koffert igjen for siste gang på en stund. Jeg sier det igjen: l i v e t .

Spørsmål:

1. Hva skal du til høsten?

2. Når jeg sier skolestart, hva tenker du på da?

Round My Hometown, Oooh The People I've Met Are The Wonders Of My World

Dette har på en måte vært ståa siden lørdag morgen, da jeg startet dagen med å la meg lede ut i fristelse. Det føles veldig godt. Ja, kjære lesere, dette er rett og slett noe så legendarisk som mitt første innlegg fra mac. Dagen i dag, derimot, startet veldig sånn:

Klein og våken mot egen vilje klokka halv ni med et kranglevorent trådløst nett.

Etter hvert kom derimot min gamle skolekamerat aka datageniet hackende inn i maskinen min som en slags Lisbeth Salander, og plutselig kommuniserte mac og router, gitt. Så gikk jeg til Simen og hentet sykkel og bag (etterlatte levninger etter gårsdagens heidundrandes vorspiel), før jeg syklet til Torshov og herrene Fjellstad/Agledahls nye hjem. Noen timer med Vetle på kjøkkenet og en times tid på en plen med gamle venner gjør noe med selv den kleineste av de kleine. Det gjør faktisk ganske mye, for noen timer senere var jeg og det nye vidunderet hos Henrik, og da var alt plutselig helt sånn:

Tre timer, en halvdårlig, men ekstremt stjernespekket, romantisk komedie, en halvkilo smågodt og en lummer sykkeltur fra nedre Frogner til Ullevål hageby senere er ikke formen like jovial og god. Jeg må legge meg. Har sangtime i morgen klokka ett, for første gang siden medio juni. Ja, hallo. Det skal bli spennende å hilse på sangstemmen igjen. Den er sikkert spretten og klar! Eheh.

Når jeg sykler gjennom byen min med sangene vi har danset til de siste ukene i ørene, er jeg forresten ganske lykkelig. Oslo. Du har vært grei mot meg, altså. Dette er ting som gjør meg glad nå: Oslo, sykkelen og det faktum at jeg er ferdig på Rimi.

PS: Dette er ikke på vei til å bli en Photobooth-blogg. Takk.