Zing! Went The Strings Of My Heart

I dag har jeg skrevet kontrakt på leiligheten min i Göteborg. Det blir noe så vanvittig fint! Den ligger sentralt, har en liten balkong, kjøkken med masse skap og plass til spisebord, flislagt bad og et fint rom med en slags alkove der senga kan stå. Veggene er helt hvite, og jeg gleder meg som et lite barn til å henge opp bildene mine, sette inn bokhyller og lage det til mitt hjem; selv om det bare er for ett år. Plutselig er det en leilighet jeg skal bo i helt alene, som bare er min. Hjemme hos meg og ingen andre. Det er første gang. Det blir sykt gøy og veldig rart. Det eneste minuset med leiligheten akkurat nå er at det står en 120-seng der som må bli stående, hvilket betyr at den elskede senga mi må oppbevares i Sandefjord hos a mor ett år. De to andre møblene som står der - et brunt skap og en gråaktig sofa - er heller ikke noe å skrive hjem om, men sofaen kjøper jeg nytt trekk til og skapet setter jeg på loftet. Jeg er en driftig kvinne.

Etter kontraktskrivingen tok jeg bussen inn til sentrum (noe som tar fem fuckings minutter) og møtte min kjære Artisten-mormor Rebecka. For de uinnvidde kan jeg opplyse om at alle teaterhøgskolene i Sverige opererer med et slags slektsystem: når du kommer inn får du tildelt en mor eller far i kullet over deg, og hans eller hennes mor/far blir da din mormor eller morfar. Og sånn holder det på. Rebecka er altså min mormor, gikk ut nå i vår og skal mønstre på Color Magic som showartist til høsten. Hun er et godt over gjennomsnittlig fint menneske. Hun ga meg en liten sightseeing på skolen (med litt ulovlig ervervet nøkkel), før vi gikk og fikade som det så fint heter på Avenyn. God vegetarlasagne, god samtale og godt selskap - stort mer man kan ikke be om. En liten stund fikk vi også besøk av noen andre svenske musikalmennesker, hvorav en hadde sett sluttkonserten vi hadde på opptaksprøven. Veldig hyggelig. Det er helt absurd gøy at jeg skal flytte og starte et litt nytt liv til høsten.

Kvart over seks gikk bussen hjem, og jeg dro fra byen med en helt annen sinnsstemning enn jeg hadde da jeg kom. Det finnes et liv etter Bårdar; til og med et som lover ganske godt! Revet med som jeg var av denne gode dagen, lagde jeg rett og slett en spilleliste på iPoden som jeg herved har tenkt å dele med dere. Den heter passende nok Göteborg, og gir et slags schizofrent bilde på den feelgood-stemningen jeg var i. Alternativt bare et schizofrent bilde av min musikksmak. Uansett, her: Göteborg.

Jeg tror dette blir en knakende fin sommer. VIRKELIG. Livet er et bra sted å være.

Spørsmål:

1. Hva har du gjort denne lørdagen?

2. Hva skal du til høsten?

3. Skal du flytte i sommer?

Beat Me Daddy, Eight To The Bar

En æra er snart over; på onsdag neste uke har jeg min siste dag på Bårdar. De som har holdt ut med denne bloggen i de siste to årene (ja, det er så lenge, jesus krist og maria og alt det der) vet naturlig nok at den i ganske stor grad har omhandlet min tilværelse på skolen. Hva skal jeg skrive om nå som jeg ikke har svette dansesaler, støle stemmebånd og tsjekkiske teaternazister å blogge om? Tja, si det. Livet, kanskje? Mitt liv i kassa på Rimi St. Hanshaugen i sommer? Høres det ut som noe av interesse? Jeg regner med at det blir en tung avskjed med Norges Fame-skole (notér: det er ledelsen som kaller den det, ikke jeg) for dere alle, ikke bare meg. Kødda. Heldigvis for dere alle skal jeg begynne på en lignende skole i Göteborg om bare litt over to knappe måneder. Nå puster dere lettet ut tenker jeg. Hahaha. Jammen er jeg en morsom jente.

På det seriøse planet: vi har spilt to forestillinger av den utradisjonelle komboen Sweet Charity/RENT på Chat Noir. Sykt kick. Før selve showene braket løs var det mye stillaspolitikk, konstruksjon av hengende hippiealter, synging med scenesnø i munnen, femten timers arbeidsdager og en del emoepisoder. Emoepisoder var det også nok av etter forestilling, og da særlig på vår episke teppefallsfest. Kalaset utspilte seg i sal 5 på skolen, en ganske liten og normal dansesal, med tilhørende tak utenfor vinduet. Regissøren satte rekord i talelengde uten at noen syntes det var annet enn positivt, og resten av oss drakk oss gråte-og-danse-og-synge-jazzlåter-flerstemt-fulle på vinkartonger innkjøpt av lærerne. Jeg forlot skolen kvart på seks. Vi er en fin gjeng.

Nå synger vi, bokstavelig talt, på det siste verset. Én uke igjen, og i dag har vi sparket fra med to danseklasser; én med gode, gamle mer-til-overs (stikkord: svettebad) og én i moderne og gulvarbeid. Kroppen min har møtt underlaget på nye måter, for å si det sånn. Har en kul på hoftekammen som blir mer lilla for hver time som går. I morgen blir det ballett, og det liker jeg som vi vet over gjennomsnittlig godt. Gleder dere dere ikke til jeg får et liv? Det gjør jeg også.

Jeg vil forresten ha en sånn hårspenne som hun på bildet. Det var alt.

A House Is Not A Home

... but an apartment is! Jeg har fått leilighet i Göteborg! Førti kvadratmeter helt for meg selv. Badekar og balkong. Latterlig lav svensk pris. Sykkelavstand til skolen. Boligområde til forveksling lik Marienlyst. Jeg er veldig fornøyd! Gleder meg stort til å bo helt for meg selv, fylle kjøleskapet med billig laktosefri yoghurt (ja, de har sånt i Sverige. herremingud, for et land) og billige økologiske matvarer (igjen; herremingud, for et land) og invitere venner til vin på balkongen. Det skal riktignok understrekes at balkongen er veldig liten og at jeg i skrivende stund har cirka én venn i hele Göteborg om man ikke regner med Knut og Mari, men hey; det er sånt som løser seg med tida. Ikke størrelsen på balkongen, da. Noe som er dumt, siden jeg sikkert kommer til å få dødsmange venner. Heh. I verste fall kan jeg jo sitte inne og se på tv4 og svt. På tven jeg ikke har. Det er mye som skal løse seg, merker jeg. Men; nå er i hvert fall mine dager som slave av Eurovision Song Contest over. Nok en ting å glede seg over, om ikke resultatet akkurat kan kalles stor kunst. Nå skal jeg legge meg.

Spørsmål:

1. Hva har du i kjøleskapet ditt?

2. Har du bodd helt alene før? I så fall, noen tips?

Og vi suser avgårde, alle mann

Jeg har hatt verdens fineste 17. mai. Jeg elsker Norge og jeg elsker Oslo og jeg kan ikke forstå hvordan i all verden jeg skal klare å flytte herfra. Og ikke bare herfra; men til et annet, rart land der 17. mai bare er en dato og det er forventet at man skal stå opp og gå til skolen og gjøre fornuftige ting. Fullstendig unaturlig. Jeg vil ha på meg bunad og drikke cava til frokost med gode venner. Jeg vil bevege meg i en lett rus hele dagen, spise is, vifte med flagg og høre glemte artister spille glemte grand prix-låter på Rådhusplassen. Jeg er så norsk at det nesten er helt pinlig. Framfor alt elsker jeg byen min og vennene mine her, og jeg føler meg litt liten og redd ved tanken på at jeg skal reise fra den, dem og alt som er trygt. En vakker dag skal jeg eie min egen leilighet her. En vakker dag skal jeg gifte meg, få barn og leve av å synge og spille teater her. Det er derfor jeg reiser til Göteborg nå. For at jeg skal bli så god at jeg får jobb, og for at det skal bli enda bedre å komme tilbake hit. De har bedre sykkelstier der borte, da. Det er alltids noe.

Together We're Invincible

Dagene flyr og jeg lærer noe nytt om meg selv og verden hele tiden. Å synge i in-ear på Telenor Arena, for eksempel. Ny lærdom. Og en vanvittig morsom sådan. Prøv å stå på en gigantisk scene i en gigantisk arena med Nord-Europas største lysrigg, tjue kameraer og et voldsomt lydanlegg og synge eurovisionballade av hjertens lyst i tjue minutter sammenhengende. DET var tidenes kick, skal jeg si dere. Det er helt ok om det "bare" blir syngedame av meg, hvis det er sånne ting jeg får gjøre. I så fall burde jeg kanskje flytte til Malta; ballader er ganske hot der.

Andre ting man lærer, er hvordan denne bransjen jeg har begitt meg uti er et livslangt kurs i samarbeid, samhold, å takle misunnelse og å bare være seg selv, utifra en selv og ingen andre. Skjønte dere den setningen? Det var den beste måten jeg klarte å beskrive det på. Det er i hvert fall dødsviktig. Vi kommer så mye lenger når vi klarer å hjelpe og støtte hverandre enn om vi er misunnelige og usikre. Det er så mye vi ikke kan styre eller forandre. Til syvende og sist handler alt om å være glad for det man har, og unne andre det de får. Det har jeg vært gjennom ulike stadier av i dag. Dagens dype fra min kant. Nå skal jeg spise et knekkebrød med makrell i tomat, før jeg legger meg og ser på 30 Rock. I morra skal jeg og resten av Bårdar-hedningene holde hviledagen skitten og øve til hovedproduksjon.

Spørsmål:

1. HAR du klemt noen i dag? Haha.

2. Har du et godt hjelp-til-selvhjelpsordtak? Sånn siden jeg plutselig er blitt livsveileder, mener jeg.

My Husband Only Rarely Comes To Bed, My Husband Makes Movies Instead

Dette er definisjonen på vakker.

I dag har jeg sunget masse, og jøsseball så gøy det er. Hadde sangtime for første gang på noe som føles som en evighet. Jeg synger i praksis hele My Fair Lady. Sanglærer synes det er en god idé å lære seg en hel rolle, og når rollen er Eliza Doolittle er jeg ikke så veldig vond å be. Dessuten har jeg sniki inn en liten perle fra Nine, og den minner meg på hvorfor jeg elsker musikal. Når det er bra, vel å merke. Jeg skal begynne på Artisten til høsten, og da skal jeg bli noe så voldsomt god til å synge.

For å snakke om noe annet (og det ønsker vel mine skarve lesere gjerne at jeg gjør), så har jeg laget en heidundrandes god middag i dag. Laksefilet bakt i ovnen med kremost, timian, sitron og brokkoli, med smørsurret spinat og fullkornspasta med pesto ved siden av. Herregud, det var så godt. For å si det litt vovet: det var som sex på en tallerken. Har en porsjon til i en tupperwareboks i kjøleskapet. Den skal jeg kose/trøste meg med i den bittelille pausen mellom skole og eurovisionprøver i morgen. Ingenting er som en saueflokk på 74 elever, en uengasjert kjendisregissør og en voldsomt engasjert (mistenker henne for å prøve å veie opp for regissørens mangel på denslags) kjendiskoreograf stuet inn i en oksygenfattig sal i tre timer.

En vakker dag skal jeg få en bedre blogg. Men akkurat nå har jeg det veldig, veldig bra, og det er tross alt det som er viktigst.

I'm A Brass Band, I'm A Harpsichord, I'm A Clarinet

Ok, så er jeg ikke det, da. Men jeg er meget glad. Vi har det fint på skolen, jeg har endelig tid til å gjøre noe annet når skoledagen er over og jeg har ålreite venner. Dessuten er det vår, og jeg skal flytte til Göteborg og starte et nytt liv til høsten. Herregud, dette er ikke dumme saker.

I går var en godt over gjennomsnittlig god dag. Den startet friskt med Paul Henry-jazz sammen med, holdpåhatten; tredjeklasse danselinja. Det gikk over all forventning, om jeg skal si det sjæl. Det skjer noe med meg (og sikkert en del andre i klassen også, hva vet vel jeg) når det kommer inn sju-åtte dansejenter i timen; da handler det plutselig ikke om prestasjon lenger, det handler om overlevelse. Eller, det ble feil. Alt jeg vet er at jeg tydeligvis er aller best når jeg prøver å strekke meg etter noe, ikke å oppfylle noens forventninger. Jeg har aldri hatt så pene piruetter og fine hopp noensinne, tror jeg. Elsker å danse. Er innmari lykkelig over at vi har en jente i klassen i Götta som også kom inn på jazzlinja på KHiO; da skal - og må - jeg i hvert fall strekke meg.

Resten av dagen fulgte på i samme gode ånd. Jeg drakk kaffe, sangoppvarmet klassen, hadde fin ensemblesang og diggedaggers koreografriprøve. Det var tidenes fredagsstemning, og fri flyt av koffertvitser. Vil si det nådde sitt toppunkt da danselærer + svensk, kvinnelig regissør bega seg ut på en lang tankerekke med klare lesbiske undertoner. Dem imellom. I sånne tilfeller skulle jeg ønske jeg hadde mye dårligere fantasi. Big Spender begynner forresten å bli ganske så bra. Det er så gøy å gjøre det nå at jeg nesten dauer litt på meg. Tenk når vi skal gjøre det på Chat Noir, og barren senkes ned fra taket under introen... Iiik. Ålreit moro. Det er nesten det diggeste, akkurat nå: om man ikke kan være brassband, så er dette nesten bedre. Kanskje det rett og slett bare er bedre. Det er godt å føle på.

På kvelden var det litt ensom pilates, på egen matte i egen stue. Deretter var det klassemiddag hjemme hos sanglærer + samboer, og det var vanvittig trivelig. Det bugnet av libanesisk mat og rødvin. Jeg er så innmari glad i den lille gjengen jeg svetter sammen med hver eneste dag. Jeg er drittalei av dem iblant, men herregud - så mye jeg kommer til å savne dem.

Nå skal jeg gå tur i det stygge maiværet.

Spørsmål:

1. Kommer du på Chat Noir 4. eller 5. juni?

2. Tenker du mye koffert?