Just Play It Cool, Boy - Real Cool.

Uff, nå er det lav hyppighet på bloggingen her. Jeg skammer meg. Jeg leser andres blogger og blir glad for hvor flinke de er til å oppdatere, men så klarer jeg det ikke helt selv. Det er ikke det at jeg ikke har lyst, det blir bare aldri til at jeg setter meg ned og skriver ordentling. Og det er egentlig ganske synd, for når jeg ser tilbake og leser gjennom innleggene fra året som er gått er jeg fryktelig glad for at jeg i perioder har vært så flink til å skrive. Jeg har samlet så mye fint fra et av de beste årene jeg har hatt, og jeg burde være flink til å fortsette den trenden. Men, når det nevnte fine året er på hell er det noen ganger bittelitte grann mer fristende å tilbringe tid sammen med de menneskene som har gjort året fint, enn å sitte inne og trøkke på tastaturet. Nuff said.

En uke til har gått. Jeg har rukket en tredagers øvingsbolk i Sandefjord, middag med far, langtur med Kristine, løpetur med meg sjæl, innhandling av nye klær (feriepenger forever in my heart), junkfoodfest med Simen og avvikling av klassens siste elevvisning. Sammensetningen av innslag var noe bisarr (flerstemte nazihymner fra Cabaret side om side med popkoreograferte jentenumre fra Legally Blonde - The Musical), men jeg tror det ble fint, sånn alt i alt. Jeg sang duett med Ole Martin, og det var kjempegøy. Utrolig deilig å få kjenne litt på stemmen igjen; stå rett opp og ned og bare synge, uten å samtidig måtte forholde seg til 15 dansende gutter i kelnerkostymer eller løpe lange strekk i høyhælte karaktersko. Å synge er livet, gitt.

Å danse er også livet, derav klippet øverst. Vi så det i den siste musikkteaterhistorietimen forrige uke, og da jeg satt og så det i mørket på teorirommet snørte det seg helt sammen inni meg. Hvis jeg kunne gått tilbake i tid ville jeg pisket mamma og pappa til å dra meg opp på ballettskolen hver bidige uke, selv da jeg sa jeg ville slutte. Tenk å kunne gjøre sånne ting med kroppen sin. Jeg er ikke en gang halvparten så god som de der, men når jeg danser og får det til føles det helt ubeskrivelig. Tenk hvordan det må føles for dem, som er så gode. Filmklippet er forresten Cool fra West Side Story, og man må se litt uti for å skjønne hva jeg mener. Sukk og stønn, ass.

I morgen bærer det til Sandefjord igjen med et avsindig tidlig tog, så man kan spørre seg hvorfor jeg atter en gang sitter her og tuller bort tida i stedet for å sove. Kanskje jeg har tatt min egen oppfordring for bokstavelig; rett og slett blitt for cool? Oi, det var så kleint at det til og med var litt vondt å skrive det. Jeg legger meg, før dette blir verre. Adjøss.

He's My Guy, I Don't Care What He Does

Dette, mine venner, er Simen; alternativt kalt Saijm eller Gloppen, om jeg er skikkelig i slag. Simen går i klassen min på Bårdar og forgyller hverdagen på både en og to og tre måter. Han er der når jeg ler, han er der når jeg vil ha kaffe og han er der når jeg griner, men da blir han amper og setter meg på plass. Sånt er ålreit. Dessuten er han historiens mest engasjerte menneske, og særlig når vi får utfolde oss i nye og funky dansestiler. Da stiger den joviale og litt high-pitchede onkel Simen fram, til alles store glede. For å illustrere denne påstanden slenger jeg her ut to gullkorn fra fredagen:

M1 har hiphop med ung, hipp og trendy danselærer. En medelev sliter med et hopp. Saijm vil oppmuntre med et stemningsfullt hiphop-sitat.

SIMEN: (roper ivrig) You can do it, put your back into it!
TRENDY DANSELÆRER: (tørt) I can do it, put your ass into it.
SIMEN: (begeistret) Se der, ja! Den kunne du også!

Saijm har sett M2s hovedproduksjon. Han er spesielt begeistret over én av elevenes prestasjon og ønsker å dele dette med vedkommende.

SIMEN: Det var helt FANTASTISK! Jeg gråt som et lite barn, på et tidspunkt trodde jeg til og med at jeg begynte å blø neseblod, men så var det bare snørr. Skjønner du, eller!?

Dette innlegget var altså dedikert til Simen. Han har forresten også bursdag i dag. Gratulerer med dagen! I sommer skal vi til London og le på oss ryggmargsbrokk.

I morgen drar jeg til Sandefjord på prøve igjen, og det relativt tidlig. 0745 går toget, så man kan jo spørre seg hvorfor jeg sitter her og rabler som en annen ansvarløs tenåring. Jeg er da tross alt i begynnelsen av tyveårene og burde vite bedre. Oh well. Nå tar jeg uansett kvelden. Har på følelsen at søvn kan komme godt med, særlig tatt i betraktning at jeg skal framføre min første egenkoreograferte solodans noensinne for regissør + dansekonsulent klokken 1100 sharp i morgen tidlig. Nevnte jeg at den skal være sexy og forførende? Og at jeg aldri har lagd noen slags dans som helst før? Og at musikken er et synkopert mareritt? Nettopp. Innerst inne tror jeg jeg er litt glad for at jeg egentlig er sanger. Jeg skal i hvert fall sove. Kanskje skriveånden kommer over meg i løpet av tre dagers tangoisolasjon i Vestfold. Sov godt.

Won't Forget, Can't Regret What I Did For Love

Livet på skolen er ganske fint om dagen. Vi har vanlige danseklasser, slækkere og hyggeligere hørelære og ellers bare fellesøving til elevvisning. Livet generelt er ålreit, og jeg skriver mest for å dokumentere det. I dag, for eksempel, har jeg bare hatt planleggingsmøte med klassen, ballett (elsk elsk elsk elsk) og klassestyrt korøvelse der vi sang musikalgospel av våre lungers fulle, flerstemte kraft. I tillegg har jeg trent litt styrke og tøyd litt, og oppdaget til min store lykke at jeg nesten kommer ut i guttespagaten. Vi snakker centimeter her, og vi snakker ikke så rent mange av dem heller. Kanskje åtte-ni. For de som lurer er guttespagaten den hvor man smeller beina ut til siden, og ikke rett fram. Den rett fram har jeg i boks fra før. Hø.hø.

Jeg er så takknemlig for skolen min akkurat nå at det både er digg og gjør litt vondt samtidig. Det sier sitt at jeg ble litt på grinern av å stå utenfor sal 2 og se på M2 øve Chorus Line i dag, bare fordi de sang What I Did For Love flerstemt. Det er mulig et år i musikalland har forandret meg til en vandrende klisjé, men du kan si hva du vil: den teksten treffer deg, i hvert fall hvis du har noe du vil drive med så mye at du egentlig ikke forstår det helt selv. På skolen får jeg uansett leve midt oppi det hele tiden, og det blir jeg glad av. Jeg blir glad av å ligge på gulvet i det moskussvette tøyerommet ved skapene, jeg blir glad av å spise cottage cheese i kantina, jeg blir glad av å synge skalaer for meg selv i rommet med det ekle, grønne teppet og jeg blir glad bare av å være der. I går, etter jazzen, var jeg på et relativt høyt lykkenivå. Plutselig skjønte jeg hvor mye jeg har lært og utviklet meg og forandret meg i løpet av dette året. Det er helt vanvittig hvor mye jeg kan nå, som jeg overhodet ikke hadde kunnet fått til for et år siden. Det er noe å bli lykkelig av.

Nå er det et år siden jeg startet denne bloggen. I morgen skal jeg gå på skolen, synge kor og ha dobbelttime musikkteaterhistorie (HOI, stikkord: kaffe). Etter det skal jeg reise til Sandefjord og ha prøver i fire dager (ja, jeg greide å snakke meg ut av det absurde opplegget med sammenhengende langprøver i to uker), og på toget skal jeg gå hardt inn for å være lykkelig for alt jeg har lært. Det gjør liksom ingenting at jeg er superforkjøla og hinsides støl når jeg bare klarer det.

Sitt Du Og Eg På Taket Og Ler Og Pratar Skit

Verdensproblemer og andre ting jeg lurer på, tirsdag 26. mai 2009:

• De selger plastfrukt i mengder i undergangen på Grønland t-banestasjon. Assorterte frukttyper er å finne, deriblant banan, mango, appelsin og noe som lignet granateple. Hvem kjøper dette? Hva bruker de det til? Og ikke minst; hvem kjøper i så fall plastgranateplene? Hvem kjøper egentlig ekte granatepler?
• Det begynte å regne kraftig mens jeg gikk fra Simen til banen på Grønland. I desperasjon dro jeg skjerfet over hodet, slik at det til forveksling lignet en strikket hijab. Fikk overraskende mange hånende blikk fra fremmedkulturelle forbipasserende. Var jeg blasfemisk der jeg gikk, med mitt blekhvite og gjennomnorske utseende?
• Noen ganger, når jeg steker nytinet fisk, kommer det sildrende ut en slags hvit, tykk væske av laksebiten. Hva er dette? Har aldri opplevd fenomenet med fersk fisk.
• Hvor mye kringle kan man spise på en dag før man blir feit? Vil man være fysisk større dagen etter en massiv kringlekonsumpsjon? (med massiv mener jeg fem kringlebiter eller flere).

Det var omtrent så intellektuell og velformulert jeg klarte å være i dag. Hvis noen kan bistå med svar på noen av de ovenstående spørsmålene, blir jeg hinsides takknemlig. For denne gang; adieu.

Grisen har forøvrig ingenting med noe som helst å gjøre. Jeg har bare en tvangstanke om at det må være et fint bilde i hvert eneste innlegg, og i dag orket jeg ikke lete så avsindig lenge på flickr. Latskap ass. Det må være all kringla som har gjort det.

I Think Too Much, I Do Too Much, I Fall Too Much, I Feel Too Much

Ja, hallo hallo. Det er tydeligvis helt umulig å opprettholde en nogenlunde respektabel bloggefrekvens og spille hovedproduksjon samtidig. Det er ganske merkelig for en bloggnerd som meg, men jeg må rett og slett komme med en tilståelse: jeg har ikke hatt så veldig lyst til å skrive. Dels fordi jeg omtrent ikke har vært hjemme, men også fordi jeg har vært så rusa på klassen min og de andre fine menneskene på skolen at jeg helst bare har villet nyte den siste tiden sammen med dem. Snart er det nemlig over, og det er så trist at jeg ikke har lyst til å gå sånn veldig inn på det. Om tre uker kommer den helvetesdagen vi har gruet oss til siden cirkus 25. august. 33 skal bli til 20, og det er ikke til å stikke under en stol at det er over gjennomsnittlig kjipt. I tillegg har jeg, igjen som følge av produksjonsarbeidet, skjøvet en ganske stor arbeidsmengde i forbindelse med sommerteateret foran meg. Det innebærer rett og slett at jeg kanskje blir nødt til å ta en uke permisjon for å være i Sandefjord, noe jeg hadde håpet inderlig at jeg kom til å slippe (og i og for seg fått beskjed om at jeg ikke kom til å trenge, men det skal vi ikke dvele ved). Så ja: det er liten tid igjen med både hovedstad og M1, og da har jeg rett og slett prioritert byen og klassen framfor internettet. Godt valg, synes jeg.

I dag er det uansett siste forestilling med påfølgende klassefest. Jeg gruer meg til å være ferdig, men jeg gleder meg til å sprette vinflaska. Planen er å bli skikkelig fnisebrisen, jobbe seg videre til ligge-på-gulvet-og-gapskratte-full, før vi tar en liten sving innom melankoli-og-grinefylla og avslutter ballet med matnachspiel. Jeg føler det. Jeg føler det sterkt. Akkurat som jeg føler alt annet litt for sterkt, men hey: jeg jobber med det. Og jeg velger å tenke at det er det som er sjarmen ved meg.

If You're Happy And You Know It Clap Your Hands

Nå skriver jeg mest fordi jeg 1) akkurat datt over bloggen til en venn av en venn, der nevnte venns venn hadde skrevet veldig fine ting, og 2) fordi jeg synes det er viktig å oppdatere en gang i blant, selv om man er trøtt som en strømpe og helst vil legge seg.

Livet mitt er ganske fint for tida. Vi jobber som ville hester (eh) med hovedproduksjonen, og jeg lærer litt nytt om meg selv hver dag. Det var klisjé, gitt, men det er sant. Nå skal det sies at lærdommen ikke alltid nødvendigvis er de dypeste, personlige sannheter; det kan også dreie seg om åpenbaringer rundt egen bryststørrelse. Det handler egentlig ganske ofte om brystpartiet mitt for tiden. Alltid greit å få diskutert puppene sine litt i plenum. Hvis noen skulle ha behov for noen nye, kjekke kallenavn på kvinnebryster er det bare å ta kontakt. Jeg har plutselig mange på lager.

Aaanyway: hovedproduksjonen begynner å ligne på noe, jeg har fått taket på den doble piruetten og i dag klarte jeg jaggu å karre meg inn i kicklinen på en nogenlunde elegant måte også. Spennende og forståelig info? Neppe. Poenget er i hvert fall at i dag var det for første gang skikkelig utrolig gøy å gjøre nummeret mitt, og det er fordi jeg har skjønt at det handler om nettopp det; å ha det gøy. Har man det gøy går det meste faktisk, tro det eller ei, ganske lett. Derfor lo jeg hele veien til kebabsjappa med Liv og Marit etter øvelsen, jeg smilte hele veien til konserten til pappa og Anne, jeg solgte billetter med et smil og jeg grein litt gladtårer i hvitvinsglasset mens jeg satt og hørte på. Jeg har fine, fine venner, verdens søteste familie og så mye fint å være glad for. Det er bra å snakke med andre enn de man vanligvis snakker med for å få litt nye perspektiver på ting. Dessuten er det fryktelig fint med voksne folk som forstår og banker vett inn i huet på en. Akkurat det blir jeg litt varm inni meg av. Jeg er ikke helt voksen enda, selv om jeg må stryke bunadskjorta mi selv i morgen.

Sing, Sing, Sing

Tida går helt sykt fort. Plutselig er det en uke til 17. mai, to uker til premiere på hovedproduksjonen, en måned til siste elevvisning og fem uker til siste skoledag. Det er jo relativt hinsides. I dag, for eksempel, er sannsynligvis min siste ordentlige fridag på litt over to uker. Det er litt sykt. Jeg hadde tenkt å sove lenge, men nå har jeg vært våken i to timer og bare sittet i sofaen og hora rundt på last.fm. Jeg hadde store planer for dette blogginnlegget, men her jeg sitter og ser ut på det fine været svinner de raskt hen. Jeg tror jeg skal dusje og sykle inn til sentrum og få kjøpt kostymeting til i morgen. Etterpå skal jeg løpe, og det gleder jeg meg faktisk veldig til. Fascinerende dette med fysisk fostring, hadde aldri trodd det skulle bli vanedannende.

Jeg har det veldig bra, da. Nummeret mitt på forestillingen begynner å ta form, til tross for at det viser seg å kreve en god porsjon kondisjon og is i magen. Det er en grunn til at jeg har trappet opp løpetreningen ganske radikalt, for å si det sånn. Ellers er selve produksjonsarbeidet en blanding av latterlig morsomt og latterlig slitsomt. I går lo jeg så mye under gjennomgangen at jeg rett og slett var redd for å aldri slutte. Etterpå var jeg dog så sliten at jeg holdt på å sovne mens jeg tasta inn ISBN-koder på jobben. Hvor jeg forøvrig har blitt sagt opp, sammen med resten av mine kafékolleger, grunnet nedskjæringer i Norli. You can't win 'em all. Uansett, livet er en god ting og jeg bør være glad for alt det fine jeg har. Når man er glad og slapper av er jeg hellig overbevist om at alt ordner seg. Hvis jeg bare klarer å leve ett hundre prosent etter den overbevisningen også, har vi kommet et stykke på vei. Snart er det dessuten sommer, og uansett hva som skjer vil jeg endelig ha tid til å være sammen med folk jeg er glad i så ofte jeg vil. Dette innlegget ble overhodet ikke som jeg hadde tenkt. Fy pokker. Jaja, nå skal jeg til byen. God helg.