I Think Too Much, I Do Too Much, I Fall Too Much, I Feel Too Much

Ja, hallo hallo. Det er tydeligvis helt umulig å opprettholde en nogenlunde respektabel bloggefrekvens og spille hovedproduksjon samtidig. Det er ganske merkelig for en bloggnerd som meg, men jeg må rett og slett komme med en tilståelse: jeg har ikke hatt så veldig lyst til å skrive. Dels fordi jeg omtrent ikke har vært hjemme, men også fordi jeg har vært så rusa på klassen min og de andre fine menneskene på skolen at jeg helst bare har villet nyte den siste tiden sammen med dem. Snart er det nemlig over, og det er så trist at jeg ikke har lyst til å gå sånn veldig inn på det. Om tre uker kommer den helvetesdagen vi har gruet oss til siden cirkus 25. august. 33 skal bli til 20, og det er ikke til å stikke under en stol at det er over gjennomsnittlig kjipt. I tillegg har jeg, igjen som følge av produksjonsarbeidet, skjøvet en ganske stor arbeidsmengde i forbindelse med sommerteateret foran meg. Det innebærer rett og slett at jeg kanskje blir nødt til å ta en uke permisjon for å være i Sandefjord, noe jeg hadde håpet inderlig at jeg kom til å slippe (og i og for seg fått beskjed om at jeg ikke kom til å trenge, men det skal vi ikke dvele ved). Så ja: det er liten tid igjen med både hovedstad og M1, og da har jeg rett og slett prioritert byen og klassen framfor internettet. Godt valg, synes jeg.

I dag er det uansett siste forestilling med påfølgende klassefest. Jeg gruer meg til å være ferdig, men jeg gleder meg til å sprette vinflaska. Planen er å bli skikkelig fnisebrisen, jobbe seg videre til ligge-på-gulvet-og-gapskratte-full, før vi tar en liten sving innom melankoli-og-grinefylla og avslutter ballet med matnachspiel. Jeg føler det. Jeg føler det sterkt. Akkurat som jeg føler alt annet litt for sterkt, men hey: jeg jobber med det. Og jeg velger å tenke at det er det som er sjarmen ved meg.