He's My Guy, I Don't Care What He Does

Dette, mine venner, er Simen; alternativt kalt Saijm eller Gloppen, om jeg er skikkelig i slag. Simen går i klassen min på Bårdar og forgyller hverdagen på både en og to og tre måter. Han er der når jeg ler, han er der når jeg vil ha kaffe og han er der når jeg griner, men da blir han amper og setter meg på plass. Sånt er ålreit. Dessuten er han historiens mest engasjerte menneske, og særlig når vi får utfolde oss i nye og funky dansestiler. Da stiger den joviale og litt high-pitchede onkel Simen fram, til alles store glede. For å illustrere denne påstanden slenger jeg her ut to gullkorn fra fredagen:

M1 har hiphop med ung, hipp og trendy danselærer. En medelev sliter med et hopp. Saijm vil oppmuntre med et stemningsfullt hiphop-sitat.

SIMEN: (roper ivrig) You can do it, put your back into it!
TRENDY DANSELÆRER: (tørt) I can do it, put your ass into it.
SIMEN: (begeistret) Se der, ja! Den kunne du også!

Saijm har sett M2s hovedproduksjon. Han er spesielt begeistret over én av elevenes prestasjon og ønsker å dele dette med vedkommende.

SIMEN: Det var helt FANTASTISK! Jeg gråt som et lite barn, på et tidspunkt trodde jeg til og med at jeg begynte å blø neseblod, men så var det bare snørr. Skjønner du, eller!?

Dette innlegget var altså dedikert til Simen. Han har forresten også bursdag i dag. Gratulerer med dagen! I sommer skal vi til London og le på oss ryggmargsbrokk.

I morgen drar jeg til Sandefjord på prøve igjen, og det relativt tidlig. 0745 går toget, så man kan jo spørre seg hvorfor jeg sitter her og rabler som en annen ansvarløs tenåring. Jeg er da tross alt i begynnelsen av tyveårene og burde vite bedre. Oh well. Nå tar jeg uansett kvelden. Har på følelsen at søvn kan komme godt med, særlig tatt i betraktning at jeg skal framføre min første egenkoreograferte solodans noensinne for regissør + dansekonsulent klokken 1100 sharp i morgen tidlig. Nevnte jeg at den skal være sexy og forførende? Og at jeg aldri har lagd noen slags dans som helst før? Og at musikken er et synkopert mareritt? Nettopp. Innerst inne tror jeg jeg er litt glad for at jeg egentlig er sanger. Jeg skal i hvert fall sove. Kanskje skriveånden kommer over meg i løpet av tre dagers tangoisolasjon i Vestfold. Sov godt.

Won't Forget, Can't Regret What I Did For Love

Livet på skolen er ganske fint om dagen. Vi har vanlige danseklasser, slækkere og hyggeligere hørelære og ellers bare fellesøving til elevvisning. Livet generelt er ålreit, og jeg skriver mest for å dokumentere det. I dag, for eksempel, har jeg bare hatt planleggingsmøte med klassen, ballett (elsk elsk elsk elsk) og klassestyrt korøvelse der vi sang musikalgospel av våre lungers fulle, flerstemte kraft. I tillegg har jeg trent litt styrke og tøyd litt, og oppdaget til min store lykke at jeg nesten kommer ut i guttespagaten. Vi snakker centimeter her, og vi snakker ikke så rent mange av dem heller. Kanskje åtte-ni. For de som lurer er guttespagaten den hvor man smeller beina ut til siden, og ikke rett fram. Den rett fram har jeg i boks fra før. Hø.hø.

Jeg er så takknemlig for skolen min akkurat nå at det både er digg og gjør litt vondt samtidig. Det sier sitt at jeg ble litt på grinern av å stå utenfor sal 2 og se på M2 øve Chorus Line i dag, bare fordi de sang What I Did For Love flerstemt. Det er mulig et år i musikalland har forandret meg til en vandrende klisjé, men du kan si hva du vil: den teksten treffer deg, i hvert fall hvis du har noe du vil drive med så mye at du egentlig ikke forstår det helt selv. På skolen får jeg uansett leve midt oppi det hele tiden, og det blir jeg glad av. Jeg blir glad av å ligge på gulvet i det moskussvette tøyerommet ved skapene, jeg blir glad av å spise cottage cheese i kantina, jeg blir glad av å synge skalaer for meg selv i rommet med det ekle, grønne teppet og jeg blir glad bare av å være der. I går, etter jazzen, var jeg på et relativt høyt lykkenivå. Plutselig skjønte jeg hvor mye jeg har lært og utviklet meg og forandret meg i løpet av dette året. Det er helt vanvittig hvor mye jeg kan nå, som jeg overhodet ikke hadde kunnet fått til for et år siden. Det er noe å bli lykkelig av.

Nå er det et år siden jeg startet denne bloggen. I morgen skal jeg gå på skolen, synge kor og ha dobbelttime musikkteaterhistorie (HOI, stikkord: kaffe). Etter det skal jeg reise til Sandefjord og ha prøver i fire dager (ja, jeg greide å snakke meg ut av det absurde opplegget med sammenhengende langprøver i to uker), og på toget skal jeg gå hardt inn for å være lykkelig for alt jeg har lært. Det gjør liksom ingenting at jeg er superforkjøla og hinsides støl når jeg bare klarer det.

Sitt Du Og Eg På Taket Og Ler Og Pratar Skit

Verdensproblemer og andre ting jeg lurer på, tirsdag 26. mai 2009:

• De selger plastfrukt i mengder i undergangen på Grønland t-banestasjon. Assorterte frukttyper er å finne, deriblant banan, mango, appelsin og noe som lignet granateple. Hvem kjøper dette? Hva bruker de det til? Og ikke minst; hvem kjøper i så fall plastgranateplene? Hvem kjøper egentlig ekte granatepler?
• Det begynte å regne kraftig mens jeg gikk fra Simen til banen på Grønland. I desperasjon dro jeg skjerfet over hodet, slik at det til forveksling lignet en strikket hijab. Fikk overraskende mange hånende blikk fra fremmedkulturelle forbipasserende. Var jeg blasfemisk der jeg gikk, med mitt blekhvite og gjennomnorske utseende?
• Noen ganger, når jeg steker nytinet fisk, kommer det sildrende ut en slags hvit, tykk væske av laksebiten. Hva er dette? Har aldri opplevd fenomenet med fersk fisk.
• Hvor mye kringle kan man spise på en dag før man blir feit? Vil man være fysisk større dagen etter en massiv kringlekonsumpsjon? (med massiv mener jeg fem kringlebiter eller flere).

Det var omtrent så intellektuell og velformulert jeg klarte å være i dag. Hvis noen kan bistå med svar på noen av de ovenstående spørsmålene, blir jeg hinsides takknemlig. For denne gang; adieu.

Grisen har forøvrig ingenting med noe som helst å gjøre. Jeg har bare en tvangstanke om at det må være et fint bilde i hvert eneste innlegg, og i dag orket jeg ikke lete så avsindig lenge på flickr. Latskap ass. Det må være all kringla som har gjort det.

I Think Too Much, I Do Too Much, I Fall Too Much, I Feel Too Much

Ja, hallo hallo. Det er tydeligvis helt umulig å opprettholde en nogenlunde respektabel bloggefrekvens og spille hovedproduksjon samtidig. Det er ganske merkelig for en bloggnerd som meg, men jeg må rett og slett komme med en tilståelse: jeg har ikke hatt så veldig lyst til å skrive. Dels fordi jeg omtrent ikke har vært hjemme, men også fordi jeg har vært så rusa på klassen min og de andre fine menneskene på skolen at jeg helst bare har villet nyte den siste tiden sammen med dem. Snart er det nemlig over, og det er så trist at jeg ikke har lyst til å gå sånn veldig inn på det. Om tre uker kommer den helvetesdagen vi har gruet oss til siden cirkus 25. august. 33 skal bli til 20, og det er ikke til å stikke under en stol at det er over gjennomsnittlig kjipt. I tillegg har jeg, igjen som følge av produksjonsarbeidet, skjøvet en ganske stor arbeidsmengde i forbindelse med sommerteateret foran meg. Det innebærer rett og slett at jeg kanskje blir nødt til å ta en uke permisjon for å være i Sandefjord, noe jeg hadde håpet inderlig at jeg kom til å slippe (og i og for seg fått beskjed om at jeg ikke kom til å trenge, men det skal vi ikke dvele ved). Så ja: det er liten tid igjen med både hovedstad og M1, og da har jeg rett og slett prioritert byen og klassen framfor internettet. Godt valg, synes jeg.

I dag er det uansett siste forestilling med påfølgende klassefest. Jeg gruer meg til å være ferdig, men jeg gleder meg til å sprette vinflaska. Planen er å bli skikkelig fnisebrisen, jobbe seg videre til ligge-på-gulvet-og-gapskratte-full, før vi tar en liten sving innom melankoli-og-grinefylla og avslutter ballet med matnachspiel. Jeg føler det. Jeg føler det sterkt. Akkurat som jeg føler alt annet litt for sterkt, men hey: jeg jobber med det. Og jeg velger å tenke at det er det som er sjarmen ved meg.

If You're Happy And You Know It Clap Your Hands

Nå skriver jeg mest fordi jeg 1) akkurat datt over bloggen til en venn av en venn, der nevnte venns venn hadde skrevet veldig fine ting, og 2) fordi jeg synes det er viktig å oppdatere en gang i blant, selv om man er trøtt som en strømpe og helst vil legge seg.

Livet mitt er ganske fint for tida. Vi jobber som ville hester (eh) med hovedproduksjonen, og jeg lærer litt nytt om meg selv hver dag. Det var klisjé, gitt, men det er sant. Nå skal det sies at lærdommen ikke alltid nødvendigvis er de dypeste, personlige sannheter; det kan også dreie seg om åpenbaringer rundt egen bryststørrelse. Det handler egentlig ganske ofte om brystpartiet mitt for tiden. Alltid greit å få diskutert puppene sine litt i plenum. Hvis noen skulle ha behov for noen nye, kjekke kallenavn på kvinnebryster er det bare å ta kontakt. Jeg har plutselig mange på lager.

Aaanyway: hovedproduksjonen begynner å ligne på noe, jeg har fått taket på den doble piruetten og i dag klarte jeg jaggu å karre meg inn i kicklinen på en nogenlunde elegant måte også. Spennende og forståelig info? Neppe. Poenget er i hvert fall at i dag var det for første gang skikkelig utrolig gøy å gjøre nummeret mitt, og det er fordi jeg har skjønt at det handler om nettopp det; å ha det gøy. Har man det gøy går det meste faktisk, tro det eller ei, ganske lett. Derfor lo jeg hele veien til kebabsjappa med Liv og Marit etter øvelsen, jeg smilte hele veien til konserten til pappa og Anne, jeg solgte billetter med et smil og jeg grein litt gladtårer i hvitvinsglasset mens jeg satt og hørte på. Jeg har fine, fine venner, verdens søteste familie og så mye fint å være glad for. Det er bra å snakke med andre enn de man vanligvis snakker med for å få litt nye perspektiver på ting. Dessuten er det fryktelig fint med voksne folk som forstår og banker vett inn i huet på en. Akkurat det blir jeg litt varm inni meg av. Jeg er ikke helt voksen enda, selv om jeg må stryke bunadskjorta mi selv i morgen.

Sing, Sing, Sing

Tida går helt sykt fort. Plutselig er det en uke til 17. mai, to uker til premiere på hovedproduksjonen, en måned til siste elevvisning og fem uker til siste skoledag. Det er jo relativt hinsides. I dag, for eksempel, er sannsynligvis min siste ordentlige fridag på litt over to uker. Det er litt sykt. Jeg hadde tenkt å sove lenge, men nå har jeg vært våken i to timer og bare sittet i sofaen og hora rundt på last.fm. Jeg hadde store planer for dette blogginnlegget, men her jeg sitter og ser ut på det fine været svinner de raskt hen. Jeg tror jeg skal dusje og sykle inn til sentrum og få kjøpt kostymeting til i morgen. Etterpå skal jeg løpe, og det gleder jeg meg faktisk veldig til. Fascinerende dette med fysisk fostring, hadde aldri trodd det skulle bli vanedannende.

Jeg har det veldig bra, da. Nummeret mitt på forestillingen begynner å ta form, til tross for at det viser seg å kreve en god porsjon kondisjon og is i magen. Det er en grunn til at jeg har trappet opp løpetreningen ganske radikalt, for å si det sånn. Ellers er selve produksjonsarbeidet en blanding av latterlig morsomt og latterlig slitsomt. I går lo jeg så mye under gjennomgangen at jeg rett og slett var redd for å aldri slutte. Etterpå var jeg dog så sliten at jeg holdt på å sovne mens jeg tasta inn ISBN-koder på jobben. Hvor jeg forøvrig har blitt sagt opp, sammen med resten av mine kafékolleger, grunnet nedskjæringer i Norli. You can't win 'em all. Uansett, livet er en god ting og jeg bør være glad for alt det fine jeg har. Når man er glad og slapper av er jeg hellig overbevist om at alt ordner seg. Hvis jeg bare klarer å leve ett hundre prosent etter den overbevisningen også, har vi kommet et stykke på vei. Snart er det dessuten sommer, og uansett hva som skjer vil jeg endelig ha tid til å være sammen med folk jeg er glad i så ofte jeg vil. Dette innlegget ble overhodet ikke som jeg hadde tenkt. Fy pokker. Jaja, nå skal jeg til byen. God helg.

Alla Som Inte Dansar Är Våldtäktsmän

En gang i min tid som blogger, nærmere bestemt 19.10.08, hadde jeg det jeg kalte en perfekt lørdag. I dag, nesten nøyaktig seks måneder senere (gispsomtidaflyragittsnarterdetsommerogplutseligerdethøst), fulgte jeg opp suksessen og hadde en perfekt søndag. Jeg sov til jeg ikke gadd mer (les: 11.00 sharp), før jeg sto opp, spiste frokost og sludra med Marte og Christian en stund. Deretter iførte jeg meg treningstøy og begav meg ut på en god løpings i Marienlyst-Frogner-Bogstadveien-og-omegn, før jeg tøyde og bøyde mitt legeme litt i svett ensomhet på rommet, til tonene av Live Maria Roggen. Live Maria Roggen og Cæcilie Norby er forøvrig glemte musikalske skatter i musikksamlinga mi. Må skjerpe meg og begynne å høre på normal musikk igjen, det er godt for kropp og sjel. Dessuten blir man litt rar i hodet av å bare jogge til musikalperler som Hot Honey Rag og Rich Man's Frug. Aaaaaanyways!

Etter treningsfesten tok jeg en kjapp dusj, før jeg møtte Simen og gikk på lang byvandring med kaffe og vaffel. Beina førte oss til min barndoms jaktmarker, også kjent som Skøyen, og her imponerte jeg med både lokalkjennskap og planer for mitt framtidige familieliv på Oslo vest. Vi avsluttet turen ved trappene på Monolitten, før jeg omtrent spurtet til NRKs Opplevelsessenter for å delta på min samboer Martes første omvisning som guide i statskanalen. Den sightseeingglade gjengen var en slags utvalgt VIP-gruppe bestående av en del kjente (Adahenrisanderslenasigmundasgeir) + en hyggelig trøndertrio med baby og barnevogn. Marte og kollegaen Kjersti briljerte med sin kunnskap, jeg ble rørt av å se drakta til Aud Schøneman på kostymelageret og Sigmund og Ada har nå en hemmelighet vi må vokte med livet som innsats. Alle var med andre ord enige om at det var en vellykket tur, og derfor gikk vi hjem og feiret med middag; sushi for noen og gryterett for andre. Selskapet utartet til et kaffeslaberas, og plutselig hadde vi dratt fram servise, kjeks og presskanne og vartet opp som de reneste husmødre. Til slutt fikk jeg klemt inn et lite besøk i vaskekjelleren, en kjapp lakkering av neglene og nå sitter jeg her - klar for søvn og en ny uke. God søndag? Ja, det tror jeg.

God langhelg har det i og for seg også vært. Jeg har vært mye i parken med gode venner, spilt kubb, spist is, sunget flerstemt på åpen gate, gått på korsettjakt, fått digg middag av Anders, sett bra film (Slumdog Millionaire) og gått på to morgenklasser i jazz med en amerikansk danseguru. Danseklassene var en slags absurd blandings av veldig inspirerende og litt demotiverende, men først og fremst var det veldig moro. Bortsett fra den siste halvtimen på lørdag, da jeg følte meg omtrent like grasiøs som herrene på bildet da vi gjorde kombinasjoner over gulvet. Oh well. Man kan ikke få alt, i hvert fall ikke på en gang. Det viktigste er at jeg sto opp, syklet ned til skolen, svetta og gjorde mitt beste. Noe annet kan jeg ikke kreve, og derfor er jeg fornøyd. Sånn generelt. Det er ganske ålreit, egentlig.

Spørsmål:

1. Når er du mest fornøyd med deg selv?
2. Hva synes du om amerikanere? (generaliser gjerne)