I Think Too Much, I Do Too Much, I Fall Too Much, I Feel Too Much

Ja, hallo hallo. Det er tydeligvis helt umulig å opprettholde en nogenlunde respektabel bloggefrekvens og spille hovedproduksjon samtidig. Det er ganske merkelig for en bloggnerd som meg, men jeg må rett og slett komme med en tilståelse: jeg har ikke hatt så veldig lyst til å skrive. Dels fordi jeg omtrent ikke har vært hjemme, men også fordi jeg har vært så rusa på klassen min og de andre fine menneskene på skolen at jeg helst bare har villet nyte den siste tiden sammen med dem. Snart er det nemlig over, og det er så trist at jeg ikke har lyst til å gå sånn veldig inn på det. Om tre uker kommer den helvetesdagen vi har gruet oss til siden cirkus 25. august. 33 skal bli til 20, og det er ikke til å stikke under en stol at det er over gjennomsnittlig kjipt. I tillegg har jeg, igjen som følge av produksjonsarbeidet, skjøvet en ganske stor arbeidsmengde i forbindelse med sommerteateret foran meg. Det innebærer rett og slett at jeg kanskje blir nødt til å ta en uke permisjon for å være i Sandefjord, noe jeg hadde håpet inderlig at jeg kom til å slippe (og i og for seg fått beskjed om at jeg ikke kom til å trenge, men det skal vi ikke dvele ved). Så ja: det er liten tid igjen med både hovedstad og M1, og da har jeg rett og slett prioritert byen og klassen framfor internettet. Godt valg, synes jeg.

I dag er det uansett siste forestilling med påfølgende klassefest. Jeg gruer meg til å være ferdig, men jeg gleder meg til å sprette vinflaska. Planen er å bli skikkelig fnisebrisen, jobbe seg videre til ligge-på-gulvet-og-gapskratte-full, før vi tar en liten sving innom melankoli-og-grinefylla og avslutter ballet med matnachspiel. Jeg føler det. Jeg føler det sterkt. Akkurat som jeg føler alt annet litt for sterkt, men hey: jeg jobber med det. Og jeg velger å tenke at det er det som er sjarmen ved meg.

If You're Happy And You Know It Clap Your Hands

Nå skriver jeg mest fordi jeg 1) akkurat datt over bloggen til en venn av en venn, der nevnte venns venn hadde skrevet veldig fine ting, og 2) fordi jeg synes det er viktig å oppdatere en gang i blant, selv om man er trøtt som en strømpe og helst vil legge seg.

Livet mitt er ganske fint for tida. Vi jobber som ville hester (eh) med hovedproduksjonen, og jeg lærer litt nytt om meg selv hver dag. Det var klisjé, gitt, men det er sant. Nå skal det sies at lærdommen ikke alltid nødvendigvis er de dypeste, personlige sannheter; det kan også dreie seg om åpenbaringer rundt egen bryststørrelse. Det handler egentlig ganske ofte om brystpartiet mitt for tiden. Alltid greit å få diskutert puppene sine litt i plenum. Hvis noen skulle ha behov for noen nye, kjekke kallenavn på kvinnebryster er det bare å ta kontakt. Jeg har plutselig mange på lager.

Aaanyway: hovedproduksjonen begynner å ligne på noe, jeg har fått taket på den doble piruetten og i dag klarte jeg jaggu å karre meg inn i kicklinen på en nogenlunde elegant måte også. Spennende og forståelig info? Neppe. Poenget er i hvert fall at i dag var det for første gang skikkelig utrolig gøy å gjøre nummeret mitt, og det er fordi jeg har skjønt at det handler om nettopp det; å ha det gøy. Har man det gøy går det meste faktisk, tro det eller ei, ganske lett. Derfor lo jeg hele veien til kebabsjappa med Liv og Marit etter øvelsen, jeg smilte hele veien til konserten til pappa og Anne, jeg solgte billetter med et smil og jeg grein litt gladtårer i hvitvinsglasset mens jeg satt og hørte på. Jeg har fine, fine venner, verdens søteste familie og så mye fint å være glad for. Det er bra å snakke med andre enn de man vanligvis snakker med for å få litt nye perspektiver på ting. Dessuten er det fryktelig fint med voksne folk som forstår og banker vett inn i huet på en. Akkurat det blir jeg litt varm inni meg av. Jeg er ikke helt voksen enda, selv om jeg må stryke bunadskjorta mi selv i morgen.

Sing, Sing, Sing

Tida går helt sykt fort. Plutselig er det en uke til 17. mai, to uker til premiere på hovedproduksjonen, en måned til siste elevvisning og fem uker til siste skoledag. Det er jo relativt hinsides. I dag, for eksempel, er sannsynligvis min siste ordentlige fridag på litt over to uker. Det er litt sykt. Jeg hadde tenkt å sove lenge, men nå har jeg vært våken i to timer og bare sittet i sofaen og hora rundt på last.fm. Jeg hadde store planer for dette blogginnlegget, men her jeg sitter og ser ut på det fine været svinner de raskt hen. Jeg tror jeg skal dusje og sykle inn til sentrum og få kjøpt kostymeting til i morgen. Etterpå skal jeg løpe, og det gleder jeg meg faktisk veldig til. Fascinerende dette med fysisk fostring, hadde aldri trodd det skulle bli vanedannende.

Jeg har det veldig bra, da. Nummeret mitt på forestillingen begynner å ta form, til tross for at det viser seg å kreve en god porsjon kondisjon og is i magen. Det er en grunn til at jeg har trappet opp løpetreningen ganske radikalt, for å si det sånn. Ellers er selve produksjonsarbeidet en blanding av latterlig morsomt og latterlig slitsomt. I går lo jeg så mye under gjennomgangen at jeg rett og slett var redd for å aldri slutte. Etterpå var jeg dog så sliten at jeg holdt på å sovne mens jeg tasta inn ISBN-koder på jobben. Hvor jeg forøvrig har blitt sagt opp, sammen med resten av mine kafékolleger, grunnet nedskjæringer i Norli. You can't win 'em all. Uansett, livet er en god ting og jeg bør være glad for alt det fine jeg har. Når man er glad og slapper av er jeg hellig overbevist om at alt ordner seg. Hvis jeg bare klarer å leve ett hundre prosent etter den overbevisningen også, har vi kommet et stykke på vei. Snart er det dessuten sommer, og uansett hva som skjer vil jeg endelig ha tid til å være sammen med folk jeg er glad i så ofte jeg vil. Dette innlegget ble overhodet ikke som jeg hadde tenkt. Fy pokker. Jaja, nå skal jeg til byen. God helg.

Alla Som Inte Dansar Är Våldtäktsmän

En gang i min tid som blogger, nærmere bestemt 19.10.08, hadde jeg det jeg kalte en perfekt lørdag. I dag, nesten nøyaktig seks måneder senere (gispsomtidaflyragittsnarterdetsommerogplutseligerdethøst), fulgte jeg opp suksessen og hadde en perfekt søndag. Jeg sov til jeg ikke gadd mer (les: 11.00 sharp), før jeg sto opp, spiste frokost og sludra med Marte og Christian en stund. Deretter iførte jeg meg treningstøy og begav meg ut på en god løpings i Marienlyst-Frogner-Bogstadveien-og-omegn, før jeg tøyde og bøyde mitt legeme litt i svett ensomhet på rommet, til tonene av Live Maria Roggen. Live Maria Roggen og Cæcilie Norby er forøvrig glemte musikalske skatter i musikksamlinga mi. Må skjerpe meg og begynne å høre på normal musikk igjen, det er godt for kropp og sjel. Dessuten blir man litt rar i hodet av å bare jogge til musikalperler som Hot Honey Rag og Rich Man's Frug. Aaaaaanyways!

Etter treningsfesten tok jeg en kjapp dusj, før jeg møtte Simen og gikk på lang byvandring med kaffe og vaffel. Beina førte oss til min barndoms jaktmarker, også kjent som Skøyen, og her imponerte jeg med både lokalkjennskap og planer for mitt framtidige familieliv på Oslo vest. Vi avsluttet turen ved trappene på Monolitten, før jeg omtrent spurtet til NRKs Opplevelsessenter for å delta på min samboer Martes første omvisning som guide i statskanalen. Den sightseeingglade gjengen var en slags utvalgt VIP-gruppe bestående av en del kjente (Adahenrisanderslenasigmundasgeir) + en hyggelig trøndertrio med baby og barnevogn. Marte og kollegaen Kjersti briljerte med sin kunnskap, jeg ble rørt av å se drakta til Aud Schøneman på kostymelageret og Sigmund og Ada har nå en hemmelighet vi må vokte med livet som innsats. Alle var med andre ord enige om at det var en vellykket tur, og derfor gikk vi hjem og feiret med middag; sushi for noen og gryterett for andre. Selskapet utartet til et kaffeslaberas, og plutselig hadde vi dratt fram servise, kjeks og presskanne og vartet opp som de reneste husmødre. Til slutt fikk jeg klemt inn et lite besøk i vaskekjelleren, en kjapp lakkering av neglene og nå sitter jeg her - klar for søvn og en ny uke. God søndag? Ja, det tror jeg.

God langhelg har det i og for seg også vært. Jeg har vært mye i parken med gode venner, spilt kubb, spist is, sunget flerstemt på åpen gate, gått på korsettjakt, fått digg middag av Anders, sett bra film (Slumdog Millionaire) og gått på to morgenklasser i jazz med en amerikansk danseguru. Danseklassene var en slags absurd blandings av veldig inspirerende og litt demotiverende, men først og fremst var det veldig moro. Bortsett fra den siste halvtimen på lørdag, da jeg følte meg omtrent like grasiøs som herrene på bildet da vi gjorde kombinasjoner over gulvet. Oh well. Man kan ikke få alt, i hvert fall ikke på en gang. Det viktigste er at jeg sto opp, syklet ned til skolen, svetta og gjorde mitt beste. Noe annet kan jeg ikke kreve, og derfor er jeg fornøyd. Sånn generelt. Det er ganske ålreit, egentlig.

Spørsmål:

1. Når er du mest fornøyd med deg selv?
2. Hva synes du om amerikanere? (generaliser gjerne)

Cigarettes And Chocolate Milk

I dag har vært en fin dag. En helt overmåte fin dag, og jeg føler meg så lett at det er nesten som om jeg er hun på bildet; bare uten designerkjolen, de avsindig lange beina og alle ballongene. Og om man klarer å føle seg sånn uten noen av de tingene, da er det noe som er riktig, tenker jeg. Det er digg når det man har håpet på viser seg å være sant. Det er digg å være glad og avslappet. Det er jeg nå. Det er en sånn dag hvor man skulle feiret med sigaretter og sjokolademelk, fordi Rufus Wainwright får det til å høres ut som det mest idylliske og fristende i hele verden. Ettersom jeg er både ikke-røyker og laktoseintolerant skal jeg ikke nyte noen av delene; jeg skal bare legge meg i den myke senga mi og være glad for at det er dette som er livet mitt. Også skal jeg drité i at dette er et litt klissete blogginnlegg, for noen ganger trenger man det også. Jeg har det f i n t , gitt. <3

I Want To Ride My Bicycle

Jeg har skaffet meg bysykkel. For de som ikke er innsatt i fenomenet bysykkel som finnes her i Tigerstaden, kan jeg gi dere en kjapp innnføring. Rundt omkring i Oslos bykjerne står det plassert stativer med spesielle sykler, som man kan leie ved hjelp av å kjøpe et abonnement. Dette abonnementet koster 80 kr for en sesong, og når man har betalt det får man tilsendt et hendig lite kort. Dette kortet holder man mot en leser på et hvilket som helst slikt sykkelstativ, og da får man låst opp en sykkel som man har til rådighet i tre hele timer. Deretter må nevnte sykkel leveres tilbake til et valgfritt bysykkelstativ, hvor som helst i byen. Var ikke dette utfyllende nok? Se http://www.oslobysykkel.no/.

UANSETT: dette virket jo som et nærmest feilfritt opplegg, tenkte jeg. Lykkelig og morgenfrisk hentet jeg meg derfor mandag morgen en bysykkel fra stativet her på Marienlyst (som jeg forøvrig har full oversikt over fra kjøkkenvinduet, takk som byr) og tråkket i friskt driv ned mot Tullinløkka. Hadde tenkt å finne meg et stativ å parkere den i på veien ned, men tiden ble knapp og stativene var skrantne, så jeg tenkte: hey, jeg tar den med inn på skolen og parkerer den etter jazzen. Som sagt så gjort. Svett og lekker klokken 1045 begav jeg meg ut parkeringstokt. Toktet utviklet seg raskt til å bli et slags Mission Impossible. Stativet i Pilestredet var fullt. Syklet videre til Tinghuset. Her var det også fullt. Klokka begynner å tikke, jeg kjenner svetten piple fram på min allerede klisne overleppe og panikken brer seg. Leverer man ikke sykkelen tilbake til tida får man streker på kortet, og streker; det vil man ikke ha. Dessuten er det straks korøvelse på skolen under ledelse av nazi-Hanken. Svett. Nærmeste stativ er i Kirkeristen. Ikke faen om jeg sykler ned dit. Jeg tar en sjangs; jeg stiller meg ved Tinghuset og venter på at noen skal komme og ta en sykkel slik at det blir en ledig plass. Tiden går. Fem minutter. Ti minutter. Takk og pris! En småstressa og sylslank forretningshomo kommer springende og river til seg en sykkel, og jeg, og ikke minst min framtid som ensemble i musikalen Oklahoma, er reddet.

Spennende info? Kanskje ikke, men det måtte ut. All ære til bysykkelen, jeg glir gjennom Oslos gater med et smil om munnen jeg, altså. Jeg hadde bare trodd at problematikken kom til å dreie seg om hvorvidt det var noen sykkeler tilgjengelige når jeg hadde behov for en, ikke hvordan jeg skulle få parkert den. Man blir jo bundet av å drasse rundt på en sykkel man ikke får kvittet seg med, også attpåtil ha en tidsfrist hengende over hodet. Som en tikkende bombe, nærmest.

Utover syklingen er det hovedproduksjon for full pupp, og det er relativt ålreit. Jeg får trent bakspillmuskelen ganske vakent i hele Oklahoma, ettersom jeg ikke har en eneste replikk eller strofe i den delen av sjåvvet. Det gjør meg ingen verdens ting. Jeg trives med å smile og bevege meg småkoreografert og aktivt lyttende rundt på scenen, og jeg trives voldsomt med det jeg gjør i Bør Børson. For å si det sånn: nummeret mitt består av meg i sentrum for seksten gutter. Stort bedre blir det ikke. Nå skal jeg ta en sykt tidlig kveld. Kryss fingrene for at jeg får parkert bysykkelmarerittet i morgen tidlig.

Let The Sun Shine In

Nå er det ordentlig vår og jeg er ordentlig fornøyd med livet. Sånn er det. Kall meg bare Frøken Solskinn, eller kall meg bare Sølvi Wang. Alt ettersom. Vi skal nemlig ha Oklahoma og Bør Børson Jr på hovedproduksjonen, og jeg har blitt tildelt et vanvittig fett shownummer av en solo i sistnevnte musikal, originalt framført av ms. Wang sjøl. Tenk norsk swingmusikal, tenk trønderdialekt, tenk jazzhands og ikke minst, tenk tekstlinjer som: "Jomfru? Ja, visst... Kainn du sjå det, Børson?" og "Visst e æ jomfru, særle når lyktane teinne i byn; da kjem Laura gliendes gatelangs, ute på sjangs." Jomfru-Laura, not so innocent. Legg til en anelse mannskor og en større dæsj ensemble så har du det. Jeg gleder meg skikkelig skikkelig skikkelig skikkelig. Også er jeg bare veldig glad og ganske stolt. Det er kleint å skrive, men det er sant.

Så nå er jeg happy go lucky og sol ute og sol i sinnet og alt det der. Huskonserten gikk også bra og greier og greier. Dette skal feires med klesvask og en gigakopp med te. Pimpin' it gæmlis style. God helg.