I Want To Ride My Bicycle

Jeg har skaffet meg bysykkel. For de som ikke er innsatt i fenomenet bysykkel som finnes her i Tigerstaden, kan jeg gi dere en kjapp innnføring. Rundt omkring i Oslos bykjerne står det plassert stativer med spesielle sykler, som man kan leie ved hjelp av å kjøpe et abonnement. Dette abonnementet koster 80 kr for en sesong, og når man har betalt det får man tilsendt et hendig lite kort. Dette kortet holder man mot en leser på et hvilket som helst slikt sykkelstativ, og da får man låst opp en sykkel som man har til rådighet i tre hele timer. Deretter må nevnte sykkel leveres tilbake til et valgfritt bysykkelstativ, hvor som helst i byen. Var ikke dette utfyllende nok? Se http://www.oslobysykkel.no/.

UANSETT: dette virket jo som et nærmest feilfritt opplegg, tenkte jeg. Lykkelig og morgenfrisk hentet jeg meg derfor mandag morgen en bysykkel fra stativet her på Marienlyst (som jeg forøvrig har full oversikt over fra kjøkkenvinduet, takk som byr) og tråkket i friskt driv ned mot Tullinløkka. Hadde tenkt å finne meg et stativ å parkere den i på veien ned, men tiden ble knapp og stativene var skrantne, så jeg tenkte: hey, jeg tar den med inn på skolen og parkerer den etter jazzen. Som sagt så gjort. Svett og lekker klokken 1045 begav jeg meg ut parkeringstokt. Toktet utviklet seg raskt til å bli et slags Mission Impossible. Stativet i Pilestredet var fullt. Syklet videre til Tinghuset. Her var det også fullt. Klokka begynner å tikke, jeg kjenner svetten piple fram på min allerede klisne overleppe og panikken brer seg. Leverer man ikke sykkelen tilbake til tida får man streker på kortet, og streker; det vil man ikke ha. Dessuten er det straks korøvelse på skolen under ledelse av nazi-Hanken. Svett. Nærmeste stativ er i Kirkeristen. Ikke faen om jeg sykler ned dit. Jeg tar en sjangs; jeg stiller meg ved Tinghuset og venter på at noen skal komme og ta en sykkel slik at det blir en ledig plass. Tiden går. Fem minutter. Ti minutter. Takk og pris! En småstressa og sylslank forretningshomo kommer springende og river til seg en sykkel, og jeg, og ikke minst min framtid som ensemble i musikalen Oklahoma, er reddet.

Spennende info? Kanskje ikke, men det måtte ut. All ære til bysykkelen, jeg glir gjennom Oslos gater med et smil om munnen jeg, altså. Jeg hadde bare trodd at problematikken kom til å dreie seg om hvorvidt det var noen sykkeler tilgjengelige når jeg hadde behov for en, ikke hvordan jeg skulle få parkert den. Man blir jo bundet av å drasse rundt på en sykkel man ikke får kvittet seg med, også attpåtil ha en tidsfrist hengende over hodet. Som en tikkende bombe, nærmest.

Utover syklingen er det hovedproduksjon for full pupp, og det er relativt ålreit. Jeg får trent bakspillmuskelen ganske vakent i hele Oklahoma, ettersom jeg ikke har en eneste replikk eller strofe i den delen av sjåvvet. Det gjør meg ingen verdens ting. Jeg trives med å smile og bevege meg småkoreografert og aktivt lyttende rundt på scenen, og jeg trives voldsomt med det jeg gjør i Bør Børson. For å si det sånn: nummeret mitt består av meg i sentrum for seksten gutter. Stort bedre blir det ikke. Nå skal jeg ta en sykt tidlig kveld. Kryss fingrene for at jeg får parkert bysykkelmarerittet i morgen tidlig.