Because sometimes life sucks

Noen dager er livet litt dritt. Såpass dritt at man kjøper en stor latte selv om man 1) er laktoseallergisk og 2) ikke har penger til det, så dritt at man gjemmer seg i skjerfet og griner på t-banen, så dritt at man har mest lyst til å bli stående i dusjen og ikke gå til skuespillertimen, og så dritt at man må smågråte seg gjennom alle skalaøvelsene i sangtimen. Litt sånn er det nå. Jeg er kjempeglad og kjempepriviligert som får gå på en sånn skole, danse hver dag og ha verdens beste sanglærer (serr, no kidding), men det gjør vondt langt inni den innerste, sjelslige rotmosa mi av at jeg ikke er bra enda. Egentlig har jeg bestemt meg for å ikke skrive om sånne ting på bloggen, men for å sitere nevnte sanglærer på nevnte sangtime i dag: noen ganger er det kanskje bedre å slippe det ut, og ikke bare ha alt inni seg. Derfor slipper jeg det ut her, griner litt til og prøver å tenke at det er greit å ikke være så flink hele tida. Deretter spiser jeg opp knekkebrødet med kaviar, tar på meg klærne, setter meg på t-banen og hører på Savage Rose hele veien tilbake til skolen. Jeg vil og vet at det skal bli bra, det er den mest konstruktive tanken og den skal jeg holde på. Men som sagt, noen ganger er det kanskje mest konstruktivt å bare kjenne på hvor lei seg man egentlig er. Det kan jo dere også gjøre (hvis dere for eksempel også trenger å slippe ut noe) ved å se/høre på denne her:

Og sånn baidevei og apropos noe helt annet: uansett hva man kanskje skulle tro og hva andre måtte synes, så begynner jeg å tenke litt at det kanskje kunne vært noe. You might be surprisingly good for me.

Jah.

Jeg skulle skrive mitt ukentlige blogginnlegg nå (det har tydeligvis blitt en ukentlig affære, spør meg ikke hvorfor), men jeg er så ekstremt sliten at jeg orker rett og slett ikke. I stedet skrur jeg av hjernen og ser på Åndenes makt. I dag havna jeg forøvrig i vanvare på en klasse i latinjazz. En artig opplevelse. Mine hofter er nå løse og frigjorte in ways I never thought possible. Siden jeg er så kjip i dette innlegget, kan jeg by på noen morsomme fakta fra mitt liv:

1. I går så jeg det mest blodige teaterstykket noensinne. Og jeg likte det faktisk. Gå og se Løytnanten frå Inishmore på Det Norske Teatret!
2. Nevnte teaterforestilling var gratis, creds to tha Bårdar Academy.
3. Jeg har totalt sett tre teaterforestillinger den siste uka. Fikk alle gratis. Ahh, mitt liv.
4. På vei inn på skolen i dag trodde jeg seriøst at mannen som gikk foran meg var Fredrik Reinfeldt, Sveriges statsminister. Hva det sier mest om, meg eller utseendet til nevnte mann, er jeg heller usikker på.
5. Jeg kommer ikke på noe mer morsomt. Og de foregående punktene har vel heller ikke vært spesielt morsomme.

Nei, nå skal jeg ta kvelden tidlig og sove godt, mett på indisk mat og litt for mye piruettøvelser. So long.

Laughing up a storm

Dette skal ikke bli et langt innlegg, for jeg skal sove. Uansett: det jeg gjør mest av for tiden er å le. Jeg ler av Ada når vi er pensjonister i leiligheten, jeg ler av å observere danselæreren min sjonglere iført høyhælte karaktersko, jeg ler av hvor hinsides sliten jeg er i jazztimene, jeg ler av at Martin klemmer fysioterapeuten sin og jeg ler av alt og ingenting og hele tiden og på feil steder. Jeg aner ikke hva det kommer av. Det er mulig det er en slags merkelig kombinasjon av lykke, utmattelse og total selvforvirring. Jeg har i hvert fall ledd helt sykt mye i det siste, og formkurven toppet seg vel egentlig dagen etter bli-kjent-festen i forrige uke. For å si det slik, kjære lesere; jeg sitter på en anekdote som er så farlig god at den egentlig bør deles med hele verden, men av hensyn til de involverte skal jeg la det være. Og det er pokkern så synd, for aldri har latteren runget så lenge og så kraftig mellom veggene i Harald Hårfagres gate 12A. Hele nevnte fest kan i og for seg omsettes til en eneste stor latterkule, men kveldens natur er så vanskelig å beskrive at jeg tror vi også bør la det ligge.

Det er forsåvidt også en kjent sak at gråten er latterens, om ikke akkurat bror eller søster, så i hvert fall dens rimelig nære kusine. Sånn sett har uka vært et slags slektstreff. På mandag var jeg i en syk rus hele dagen etter en tretti minutters intensiv førstedate (eh) med min nye sanglærer, på tirsdag gikk det litt nedover etter at jeg demotiverte meg selv kraftig (ja, jeg tar på meg den fulle skylden) i ensemblesangtimen og på onsdag etter hørelæra traff jeg en slags vegg. Veggen kom mot meg som isoporveggen kommer mot Ylvis i et gameshow på TVNorge, og plutselig befant jeg meg alene og gråtende inne på et sangrom. Det hele var veldig Irene Cara i Fame, men jeg tok meg sammen (ikke ulikt Irene Caras rollefigur i Fame, forøvrig). Denne skolen her er en merkelig greie, men innerst inne liker jeg den veldig, veldig godt. Jeg finner også en absurd glede i å sitte på trikken hjem iført tights, shorts, trikot og støvletter og se ut som jeg, atter en gang, skal på audition til tidligere nevnte musikal. Piece of advice: gå på do før du tar på deg ballettrikoten. Trikot er flott, men ved toalettbesøk... not so much.

Nå skal jeg uansett sove, og jeg skal ikke grine meg i søvn. Jeg skal heller le, og tenke på hvor veldig fint jeg faktisk har det, og hvor veldig mye finere det også skal bli. Det er liksom ikke plass til så mye trist og vondt i verden etter en teaterkveld med to førtiåringer og en god venninne, samt oppdagelsen av at Ågot har Mamma Mia-soundtracket i bilen og synger villig med. Jeg har det jo faktisk fryktelig bra. Når man skulle ønske det ikke var helg fordi man heller vil gå på skolen, har jeg i hvert fall hørt at det er sånn man har det. Bra, altså.

Spørsmål:
1. Hva hører du på når du kjører bil?
2. Hva ler du av for tida?
3. Hvis du er jente: synes du du blir penere når du sminker deg om kvelden, enn når du sminker deg om morgenen?

Det siste spørsmålet stilles i forskningsøyemed. Takk for meg.

Jeg vet sannelig ikke helt hvor jeg skal begynne. Hodet mitt er helt kokt, noe som kan komme av at jeg 1) har opplevd så ekstremt mye nytt i løpet av bare fire dager, 2) har gått fra den ene ekstreme sinnstilstanden til den andre i løpet av bare fire dager, eller 3) har sittet helt stille, i et hinsides varmt og tett rom, og hørt på musikalsang i to og en halv time i dag. Jeg har, med andre ord, begynt på skolen. Det er er rimelig superbra. De første dagene var jeg redd og nervøs omtrent hele tiden, men etter gjennomsynginga i dag var det akkurat som jeg ble femten tusen kilo lettere. I can see clearly now the rain has gone ellernosånt. Uansett, jeg skjønte plutselig at jeg skal få gå på denne skolen i ett helt år (kanskje to hvis jeg er flink og heldig) sammen med 32 andre som er kjempeflinke på hver sin måte, og at jeg, som en konsekvens av dette, kommer til å bli bedre og bedre selv. Det, mine venner, er pokkern meg ikke verst. Jeg gleder meg HEMNINGSLØST :D

Det mest fascinerende jeg kan fortelle, er at hittil er det dansetimene som er desidert morsomst. Det er ganske sykt. Jeg er ingen utpreget god danser, men kjære jesus som jeg koser meg. Jeg skulle seriøst ønske det var dans hver dag. Ok, det er i og for seg dans hver dag unntatt fredag, men dog. Dans hver dag! Dans til folket! Dans og sangtimer og vokalinterpretasjon! Guruen Julie har talt.

Det er også ganske fascinerende hvor lite strukturert og gjennomarbeidet dette innlegget blir, tatt i betraktning hvor lang tid jeg egentlig har hatt til å tenke det ut. Oh well. Jeg er i hvert fall veldig fornøyd med tilværelsen akkurat nå. Jeg har en kjempefin leilighet, kjempefine samboere, hyggelige klassekamerater og en veldig fin, men veldig nedslitt skole. Det er ingen underdrivelse å si at Bårdarakademiets lokaler (ja, jeg nekter å skrive navnet på skolen min med orddelingsfeil, selv om administrasjonen insisterer på å gjøre det) minner kraftig om den rivningsklare skolen i Fame-filmen. Det er ikke bare det at det ligger dansere strødd i alle korridorene og at jeg selv vandrer rundt i trikot og tights hele dagen som får meg til å føle meg som en statist i nevnte musikal, for å seia det slik. Men, det er vel strengt tatt verre ting man kan føle seg som.

I tillegg til å gå på skole har jeg skrevet tidenes oppdiktede artikkel sammen med Torstein, samt oppdaget at en av sekretærene på kontoret i skolens nabobygg tar urovekkende mange røykepauser. Det er mye man legger merke til når man sitter innestengt i et rom med utsikt mot bakgården i to timer. Hvis jeg ser henne under morgendagens gjennomsynging skal jeg vurdere å by på et røykeplaster. Nå skal jeg sove, ellers forgår jeg av utslitthet.

Spørsmål:
1. Føler du deg noen gang som en statist i en film? I så fall, hvilken og hvorfor?

That's what friends are for

Jeg skriver dette innlegget for å

1. minne meg selv på at jeg er en god venn, i stunder der jeg kan komme til å tvile på det
2. minne Henriette på at hun har lovet meg en kjøttmiddag, i tilfelle hun blir kjempefull og har glemt det i morgen.

Hvis noen lurer på hva jeg har gjort, så kan jeg si at jeg for knappe ti minutter siden syklet, i pysjen, bort til Chateau Neuf for å gi Henriette lommeboka hun hadde glemt på kjøkkenet. Jeg vil også nevne at på det tidspunktet forespørselen kom var jeg halvnaken og halvveis oppi senga, samt at jeg er utslitt etter svært lite søvn og tidenes dårligste bryllupsopptreden (The Wedding Singer, thy name is not Julie, for å seia det slik). Men, det er sånt man gjør når man er et godt menneske med gode venner, eller når man blir utlovet en middag med kjøtt. Eller begge deler. I mitt tilfelle var det begge deler, selv om jeg ikke var ett hundre prosent med på notene før kjøttet ble brakt på bane. Hva kan jeg si, jeg er glad i et saftig kjøttstøkke.

Nå skal jeg virkelig sove. Hadde planlagt en særdeles rolig aften med film og oppryddings på rommet, men den planen skar seg kraftig da jeg kom hjem til leiligheten og det bare rant inn med trivelige folk jeg ville snakke med. Jeg har derimot vært standhaftig på ett punkt: jeg skulle ikke lures ut på Den store festen (ja, den heter faktisk bare det) på Chateau Neuf, og det klarte jeg å unngå. Jeg ligger altså nå alene i den store senga i den store leiligheten, og det digger meg verre. A house is not a home, but an apartment can be, tenker jeg. I morgen skal jeg øve Bårdar-komp med far og lære meg en korstemme på rekordtid. På mandag begynner skolelivet, og jeg er dritredd og dritglad samtidig. Hoi.

Spørsmål:

1. Hva skulle du hatt for å sykle til et utested og tilbake igjen i pysjen en lørdagsnatt?
2. Hvor mye sover du i gjennomsnitt hver natt?
3. Hvor mange timer tror du man bør sove hver natt?
4. Når legger du deg på hverdager?

This winter's been playing around with the ground that you stand on

Jeg er våken og det er veldig stille i leiligheten. Jeg tror Ada gjør et seriøst og oppriktig forsøk på å sove lenge, og etter stillheten å dømme har hun lyktes ganske bra. Egentlig har jeg begynt å skrive på et nytt innlegg helt sykt mange ganger, men hver gang jeg har satt meg ned har det skjedd et eller annet koselig i heimen som har revet meg løs fra dataen. Kollektivlivet går hittil over alle forventninger, ass. Vi har til og med oppdaget vaskeriet i kjelleren, og jeg skal si dere det, mine venner: dem funkisarkitektane på tredvetallet, dem kunne bygge tørkeskap! Jada. Så livet er bra, jeg sover godt om natta i en gigaseng og alle klærne mine er rene og lukter av Henriettes tøymykner. Det er ikke så verst fint, altså. Hvis ting blir bedre nå (noe de og for seg absolutt kan, det er ikke det) kommer jeg til å bli velduftende og tøymyknet på innsiden også.

Derfor er det litt kjipt at jeg skal sette meg på toget til Sandefjord i kveld og reise tilbake til et slags høsttomt skall av en by. Nå er det faktisk sånn at absolutt alle jeg kjenner har flyttet derfra. Jesus. Dere må gjerne spørre meg hva jeg skal der, for det skal jeg fortelle. Jeg skal øve til å synge i bryllup på lørdag, samt øve sang ganske mye, sånn generelt. Tror ikke jeg skal uttale meg så altfor mye om den bryllupssynginga (utover det jeg sier akkurat her, at Gabriellas sång har et helvetesomfang på to oktaver og fullt trøkk og jeg har ikke sunget den på over et år og er ganske pissredd), men jeg er i hvert fall så nervøs at jeg har valgt å sette av mine siste feriedager til å leve i et slags musikalsk isolat hjemme hos mor. I tillegg skal jeg øve inn en korsang til Bårdar, pluss øve på sangen jeg må synge på stemmefrigjøringa. Igjen, jeg skal ikke skrive så mye før angsten tar meg. Gleder meg voldsomt til å komme tilbake til tida da det å synge var noe jeg var trygg på, ikke noe jeg ble redd og kaldsvett av å tenke på.

Så ja, jeg vil helst være her og pakke meg inn i en kokong av søte samboere, dataparty om natta, kjempeseng og eget, halvvoksent liv, men det skal bli litt godt å komme hjem og være litt enspora nerd igjen. For når jeg kommer tilbake begynner det faktisk. Da begynner alt sånn på ordentlig, og jeg er fast bestemt på at jeg skal tillate meg å gjøre det ordentlig bra. Og selv om jeg er redd og nervøs og ikke helt klarer å forsone meg med at jeg faktisk har fått lov til å gjøre det som er viktigst for meg på heltid, gleder jeg meg helt vilt. Det blir bra. Ikke minst fordi jeg sannsynligvis har fått en killer av en sanglærer, og fordi jeg har fine roomies, en ekstremt god ærendvenn, en brunsvart venn å gå på museum på søndager med, knallrosa Chanel-neglelakk og fantastisk søte og inspirerende støttespillere på alle mulige kanter. På fredag var jeg så lykkelig at det var helt dust hele dagen, og sånn skal det fortsette å være. Fordi, som dem siærre så fint i reklamen, jeg fortjener det. Og det gjør dere også.

Nå skal jeg på date med logopeden min. Yeehaw.

Spørsmål:

1. Hva slags forhold har du til hjembyen din?

2. Har du noensinne vært inne på en ambassade?

3. Hvis du bare kunne spist én ting resten av livet, hva ville du valgt?

Everybody's saying that I'm not so cool, so I'm going back to charm school

Nå har det vært dårlig med oppdateringer her. Fy skam. Sorry kids, I will get my act together. Yeah yeah.

Jeg har nå bodd for meg selv/sammen med Marte og Henriette (Ada, where art thou?) i en uke, og det har gått overraskende bra. Eller, egentlig er det vel ingen overraskelse at det går bra, men bra går det nå i hvert fall. Jeez. Rommet mitt begynner å ta form, jeg har spist middag hver dag, det er rent på kjøkkenet og på søndag klora jeg hele badet. Vi er fascinerende voksne, og jeg kan ikke si annet enn at jeg liker det. Vi bedriver også litt uvoksne aktiviteter (drikke kopiøse mengder alkohol midt i uka, svi fiskebollesausen, ha besøk omtrent hver eneste dag/natt, være oppe til to omtrent hver eneste dag/natt, spise knekkebrød til alle døgnets tider), men sånn stort sett - om man skal skjære alle elementene i vår nye tilværelse over én kam, er vi ganske modne.

Det er bare to ulemper med livet mitt akkurat nå: 1) Kollektivlivet er koselig, men salig slitsomt. Ligger i skrivende stund i senga og kjemper for å holde øynene oppe, etter en lang natt med mye knekkebrød, mye hygge samt mye Linn. 2) Jeg er veldig, veldig lei av å ha ferie. Jeg vet det høres sykt ut, men det er dessverre sant. Jeg har formelt sett hatt ferie i tre måneder, men i praksis har jeg egentlig hatt ferie siden jeg pakket ned rommet mitt på Romerike i oktober 2007. Jeg har hørt det skal være digg med fri, men ærlig talt: det holder nå. Som eplet i grisekjeften (he.he) har begge mine nåværende bofeller begynt på universitetet og farter rundt på fadderting og forelesninger og alt mulig gøy, mens jeg sitter hjemme og klorer kjøkkenklutene (true story: har gjort det tre ganger siste uke). Det er fortsatt litt over en uke til jeg begynner. JADA. Jeg gleder meg veldig, da. Det gjør jeg virkelig. Inntil videre får jeg tøyle akademikeren i meg, og heller prøve å få meg selv til å skjønne at jeg skal bruke et helt år på å bli bedre til akkurat det jeg liker best i hele verden. Det er nesten for godt til å være sant, men det er det. Bra blir det, i hvert fall.

Dette innlegget er nok et av de dårligste i løpet av min tid som blogger, så jeg tror jeg skal prøve å wrap it up. Se der ja, der smalt jeg til og med inn litt engelsk. The americanisation of modern society. Tsk tsk. Det er flere ting jeg har lyst til å skrive, men jeg gir meg nå. Tror sjansene for å få til noe vettugt og velformulert er rimelig små.

Ting jeg vil ha, gjerne nå med det samme og i den nevnte rekkefølgen:

- penger til kjøtt
- Chanel-neglelakk
- kjæreste

Noen som tar på seg å fikse det? Jeg går og spiser litt knekkebrød imens. I morgen skal jeg henge litt med en veldig kul og inspirerende dame, forresten. Jeg gruer meg litt, så for å døyve angsten skal jeg lakke neglene. Ser for meg at det blir en killer. Adjøss <3

Spørsmål:

1. Hva vil du ha, akkurat NÅ?
2. Gleder du deg til skolestart?
3. Tar du deg selv i blant i å savne barneskolen? I så fall, hva savner du?