That's what friends are for

Jeg skriver dette innlegget for å

1. minne meg selv på at jeg er en god venn, i stunder der jeg kan komme til å tvile på det
2. minne Henriette på at hun har lovet meg en kjøttmiddag, i tilfelle hun blir kjempefull og har glemt det i morgen.

Hvis noen lurer på hva jeg har gjort, så kan jeg si at jeg for knappe ti minutter siden syklet, i pysjen, bort til Chateau Neuf for å gi Henriette lommeboka hun hadde glemt på kjøkkenet. Jeg vil også nevne at på det tidspunktet forespørselen kom var jeg halvnaken og halvveis oppi senga, samt at jeg er utslitt etter svært lite søvn og tidenes dårligste bryllupsopptreden (The Wedding Singer, thy name is not Julie, for å seia det slik). Men, det er sånt man gjør når man er et godt menneske med gode venner, eller når man blir utlovet en middag med kjøtt. Eller begge deler. I mitt tilfelle var det begge deler, selv om jeg ikke var ett hundre prosent med på notene før kjøttet ble brakt på bane. Hva kan jeg si, jeg er glad i et saftig kjøttstøkke.

Nå skal jeg virkelig sove. Hadde planlagt en særdeles rolig aften med film og oppryddings på rommet, men den planen skar seg kraftig da jeg kom hjem til leiligheten og det bare rant inn med trivelige folk jeg ville snakke med. Jeg har derimot vært standhaftig på ett punkt: jeg skulle ikke lures ut på Den store festen (ja, den heter faktisk bare det) på Chateau Neuf, og det klarte jeg å unngå. Jeg ligger altså nå alene i den store senga i den store leiligheten, og det digger meg verre. A house is not a home, but an apartment can be, tenker jeg. I morgen skal jeg øve Bårdar-komp med far og lære meg en korstemme på rekordtid. På mandag begynner skolelivet, og jeg er dritredd og dritglad samtidig. Hoi.

Spørsmål:

1. Hva skulle du hatt for å sykle til et utested og tilbake igjen i pysjen en lørdagsnatt?
2. Hvor mye sover du i gjennomsnitt hver natt?
3. Hvor mange timer tror du man bør sove hver natt?
4. Når legger du deg på hverdager?

This winter's been playing around with the ground that you stand on

Jeg er våken og det er veldig stille i leiligheten. Jeg tror Ada gjør et seriøst og oppriktig forsøk på å sove lenge, og etter stillheten å dømme har hun lyktes ganske bra. Egentlig har jeg begynt å skrive på et nytt innlegg helt sykt mange ganger, men hver gang jeg har satt meg ned har det skjedd et eller annet koselig i heimen som har revet meg løs fra dataen. Kollektivlivet går hittil over alle forventninger, ass. Vi har til og med oppdaget vaskeriet i kjelleren, og jeg skal si dere det, mine venner: dem funkisarkitektane på tredvetallet, dem kunne bygge tørkeskap! Jada. Så livet er bra, jeg sover godt om natta i en gigaseng og alle klærne mine er rene og lukter av Henriettes tøymykner. Det er ikke så verst fint, altså. Hvis ting blir bedre nå (noe de og for seg absolutt kan, det er ikke det) kommer jeg til å bli velduftende og tøymyknet på innsiden også.

Derfor er det litt kjipt at jeg skal sette meg på toget til Sandefjord i kveld og reise tilbake til et slags høsttomt skall av en by. Nå er det faktisk sånn at absolutt alle jeg kjenner har flyttet derfra. Jesus. Dere må gjerne spørre meg hva jeg skal der, for det skal jeg fortelle. Jeg skal øve til å synge i bryllup på lørdag, samt øve sang ganske mye, sånn generelt. Tror ikke jeg skal uttale meg så altfor mye om den bryllupssynginga (utover det jeg sier akkurat her, at Gabriellas sång har et helvetesomfang på to oktaver og fullt trøkk og jeg har ikke sunget den på over et år og er ganske pissredd), men jeg er i hvert fall så nervøs at jeg har valgt å sette av mine siste feriedager til å leve i et slags musikalsk isolat hjemme hos mor. I tillegg skal jeg øve inn en korsang til Bårdar, pluss øve på sangen jeg må synge på stemmefrigjøringa. Igjen, jeg skal ikke skrive så mye før angsten tar meg. Gleder meg voldsomt til å komme tilbake til tida da det å synge var noe jeg var trygg på, ikke noe jeg ble redd og kaldsvett av å tenke på.

Så ja, jeg vil helst være her og pakke meg inn i en kokong av søte samboere, dataparty om natta, kjempeseng og eget, halvvoksent liv, men det skal bli litt godt å komme hjem og være litt enspora nerd igjen. For når jeg kommer tilbake begynner det faktisk. Da begynner alt sånn på ordentlig, og jeg er fast bestemt på at jeg skal tillate meg å gjøre det ordentlig bra. Og selv om jeg er redd og nervøs og ikke helt klarer å forsone meg med at jeg faktisk har fått lov til å gjøre det som er viktigst for meg på heltid, gleder jeg meg helt vilt. Det blir bra. Ikke minst fordi jeg sannsynligvis har fått en killer av en sanglærer, og fordi jeg har fine roomies, en ekstremt god ærendvenn, en brunsvart venn å gå på museum på søndager med, knallrosa Chanel-neglelakk og fantastisk søte og inspirerende støttespillere på alle mulige kanter. På fredag var jeg så lykkelig at det var helt dust hele dagen, og sånn skal det fortsette å være. Fordi, som dem siærre så fint i reklamen, jeg fortjener det. Og det gjør dere også.

Nå skal jeg på date med logopeden min. Yeehaw.

Spørsmål:

1. Hva slags forhold har du til hjembyen din?

2. Har du noensinne vært inne på en ambassade?

3. Hvis du bare kunne spist én ting resten av livet, hva ville du valgt?

Everybody's saying that I'm not so cool, so I'm going back to charm school

Nå har det vært dårlig med oppdateringer her. Fy skam. Sorry kids, I will get my act together. Yeah yeah.

Jeg har nå bodd for meg selv/sammen med Marte og Henriette (Ada, where art thou?) i en uke, og det har gått overraskende bra. Eller, egentlig er det vel ingen overraskelse at det går bra, men bra går det nå i hvert fall. Jeez. Rommet mitt begynner å ta form, jeg har spist middag hver dag, det er rent på kjøkkenet og på søndag klora jeg hele badet. Vi er fascinerende voksne, og jeg kan ikke si annet enn at jeg liker det. Vi bedriver også litt uvoksne aktiviteter (drikke kopiøse mengder alkohol midt i uka, svi fiskebollesausen, ha besøk omtrent hver eneste dag/natt, være oppe til to omtrent hver eneste dag/natt, spise knekkebrød til alle døgnets tider), men sånn stort sett - om man skal skjære alle elementene i vår nye tilværelse over én kam, er vi ganske modne.

Det er bare to ulemper med livet mitt akkurat nå: 1) Kollektivlivet er koselig, men salig slitsomt. Ligger i skrivende stund i senga og kjemper for å holde øynene oppe, etter en lang natt med mye knekkebrød, mye hygge samt mye Linn. 2) Jeg er veldig, veldig lei av å ha ferie. Jeg vet det høres sykt ut, men det er dessverre sant. Jeg har formelt sett hatt ferie i tre måneder, men i praksis har jeg egentlig hatt ferie siden jeg pakket ned rommet mitt på Romerike i oktober 2007. Jeg har hørt det skal være digg med fri, men ærlig talt: det holder nå. Som eplet i grisekjeften (he.he) har begge mine nåværende bofeller begynt på universitetet og farter rundt på fadderting og forelesninger og alt mulig gøy, mens jeg sitter hjemme og klorer kjøkkenklutene (true story: har gjort det tre ganger siste uke). Det er fortsatt litt over en uke til jeg begynner. JADA. Jeg gleder meg veldig, da. Det gjør jeg virkelig. Inntil videre får jeg tøyle akademikeren i meg, og heller prøve å få meg selv til å skjønne at jeg skal bruke et helt år på å bli bedre til akkurat det jeg liker best i hele verden. Det er nesten for godt til å være sant, men det er det. Bra blir det, i hvert fall.

Dette innlegget er nok et av de dårligste i løpet av min tid som blogger, så jeg tror jeg skal prøve å wrap it up. Se der ja, der smalt jeg til og med inn litt engelsk. The americanisation of modern society. Tsk tsk. Det er flere ting jeg har lyst til å skrive, men jeg gir meg nå. Tror sjansene for å få til noe vettugt og velformulert er rimelig små.

Ting jeg vil ha, gjerne nå med det samme og i den nevnte rekkefølgen:

- penger til kjøtt
- Chanel-neglelakk
- kjæreste

Noen som tar på seg å fikse det? Jeg går og spiser litt knekkebrød imens. I morgen skal jeg henge litt med en veldig kul og inspirerende dame, forresten. Jeg gruer meg litt, så for å døyve angsten skal jeg lakke neglene. Ser for meg at det blir en killer. Adjøss <3

Spørsmål:

1. Hva vil du ha, akkurat NÅ?
2. Gleder du deg til skolestart?
3. Tar du deg selv i blant i å savne barneskolen? I så fall, hva savner du?

The Final Act

Jeg sitter i mørket på det nye rommet mitt og dustegriner så øynene blir store og våte. Hvis det er mulig å lage TV som er så bra, så rått, så ømt, så menneskelig og så fryktelig, fryktelig trist her i Norge, vil jeg selge høyrearmen min for å være med på det. Det er så bra at det gjør vondt på en fantastisk måte helt inn i ryggmargen min. Prime Suspect, ich liebe <3

(neste sommer må det bli London)

Penny: You don't seem sad. You seem lonely.

DSI Jane Tennison: Yes, I am. I am lonely.

you seem to be unravelling.

Sommer i Tyrol

Piece of advice: ikke sett opp Billy-bokhyller fra Ikea alene en sen torsdagskveld. Det begynte effektivt og bra, ballet kraftig på seg, og endte opp med at undertegnede rev av seg klærne i frustrasjon og tilbragte to timer i gangen, i undertøyet, med å male nevnte hylle for å dekke over egenpåført skade. Jeg kunne gått mer i detalj på bokhyllefadesen (for eksempel ved å skildre min sinnsstemning da jeg oppdaget at jeg hadde slått fire spikere ut gjennom bakveggen i hylla, og deretter måtte bruke en halvtime på å trekke dem ut ved hjelp av en skrutrekker), men jeg sier som på Jackass i stedet: don't try this at home. Og med det er hylla ute or soga.

Jeg holder på å flytte inn i leiligheten, og det blir skammelig fett. Vi koser oss i vinkel, lager svele til ukristelige tider, drikker mye alkohol (noen mer enn andre, *host*marteoghenriette*host*), danser schlagerdans til ukristelige tider, vasker opp ganske mye og har det generelt veldig, veldig koselig. I dag installerte jeg, hör och häpna, både bredbånd og trådløst nett helt selv, så nå har vi til og med vårt eget nettverk. Teknologien, altså. Uansett, samboerskapet er fint <3

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive ganske mye mer, men jeg ligger i senga og holder på å sovne, så tror vi skal hale inn årene rimelig snart. I går sov Linn her og det var ganske gøy. Mye pjusking og lytehumor. Jeez. Jeg skriver som ei kråke. Ok, tre hovedpoenger på rappen:

1. Jeg har kjøpt verdens diggeste seng. Alle er herved invitert til å komme og teste den ut. (Nei, det var ikke en seksuell invitt)
2. Jeg har fått litt flere spillejobber. Wuw! Dessuten har jeg fått ekstrajobb på Bare Jazz. Ekstrajobb i tillegg til ekstrajobben, altså. Dobbel-wuw.
3. Ble i går oppringt av en mann fra et ikke navngitt blåseensemble i Sandefjord som trengte vokalist til en konsert. Ble først både glad og interessert, men etter hvert som oppdragets natur begynte å komme for en dag gikk interessen over til angst og flauhet. De skulle opptre på en såkalt ølstuekveld i Bakgården, og trengte en forsanger til å synge litt Evert Taube og litt, holdpåhatten, ølviser. I tillegg hadde blåseensemblet en kleskode med rutete skjorter og kortbukser, og siden det hele skulle være tyskinspirert og liksom utspille seg i alpene mente han at jeg for eksempel kunne ha på meg blomstrete kjole og forkle. Det passet seg for en ung tyrolerpike, fikk jeg vite. Hvis jeg takket ja til jobben skulle jeg få tilsendt et hefte med sånn omtrent 25 sanger (les: drikkeviser) som jeg måtte lære meg. Jeg la forfjamset på med et løfte om å sjekke kalenderen min. Det har jeg gjort nå, sier vi. Jeg er visstnok opptatt den dagen. Så synd.

Spørsmål:
1. Har du satt sammen ett større Ikea-møbel alene noen gang? Hvis ja, hvordan artet det seg?
2. Ville du stilt opp som tyrolerpike/gutt på en ølfest?
3. Hva er din favorittschlager?

When you're up to your neck in shit, all you can do is sing

... or play the accordion

På torsdag hadde jeg konsert og levde ut småpikedrømmen min om egen scene, fin kjole og fine sanger. Det gikk faktisk rimelig bra. Jeg følte at jeg levde igjen, og det var ubeskrivelig deilig. Jeg både vet og føler at jeg kunne gjort mange ting bedre og annerledes, men det er heldigvis også sånn at jeg vet og føler at det gikk bra. Og etter det året her, er det vel strengt tatt det viktigste. Mer sånt takk, any day! (type hver dag som en del av et yrke resten av livet takk skal dere ha)

Så ja, innleggets tittel refererer delvis til konserten, men også delvis til et ubehagelig, men uunngåelig faktum: jeg er, atter en gang, rimelig blakk. I skrivende stund har jeg akkurat betalt husleie, telefonregning og diverse oppussingsmateriell, og jeg sitter igjen med den svimlende sum av 892 kr. Som skal vare til 1. september. For å toppe det økonomiske isfjellet, kan vi legge til at jeg ikke lenger skal bo hjemme og dermed må kjøpe all mat selv, pluss at min skole er et pengesluk av dimensjoner. YESDA. I morgen den dag skal jeg tyne hr. "jeg-har-kjøpt-alle-kulturhus-i-Sandefjord-og-er-fortsatt-rimelig-gjerrig" for coverpengene fra konserten. Det synes jeg faktisk jeg er verdt. Jeg har omtrent ingen vakter resten av måneden, så den eneste måten å få mer penger i kassa på er faktisk nettopp det jeg nevner i tittelen: å synge. Noen som trenger underholdning? Jeg stiller så jævlig gladelig opp. Hoi.

På den litt mer lyse siden: vi har begynt å flytte inn i leiligheten, og det blir pokkern så fint. Henriette har ordna masse og jeg blir helt gira bare av å tenke på hvor koselig vi skal få det der. I går kveld var Ada, Henriette og jeg der. Vi spiste koteletter på verandaen, malte spisestuestoler, hørte på musikal og dykket godt ned i min og Henriettes fellesinnkjøpte treliter med rødvin. Deretter avsluttet vi kvelden med safari og enda mer vin på verandaen. Det er det fine med å være voksen: muligheten til å drikke så mye vin man vil på sin egen veranda, og vite at - hvis man vil - kan man gjøre det hver eneste kveld og det er ingen som kommer til å bry seg. Det blir nok bra, det voksengreiene. Jeg kjente det i går og jeg kjente det i dag morges, da Henris og jeg satt i hver vår ende av sofaen og spiste frokost. Jeg sier som Fanny Brice i Funny Girl: Hello world, here I am!

Og forresten: tusen takk til alle dere som kom og hørte på på torsdag. Dere er verdens fineste, og jeg smelta helt inni meg av å se dere der. Jeg er så glad for at dere var der og klappet på de riktige stedene og lo av de dårlige vitsene mine (ikke slipp meg løs med en mikrofon, plutselig tror jeg at jeg er stand up-komiker og ikke syngekvinne). Det betød masse for meg. Takk! Retter også en varm takk til Jørund, min engelsklærer fra ungdomsskolen. Han kommer sannsynligvis aldri til å se det her, men uansett: da jeg kom inn i lokalet og så ham sitte alene ved et bord med et glass med rødvin var det hakket før jeg felte en liten tåre. Han hadde sett i avisa at jeg skulle spille, så da dro han ned, på eget initiativ, bare for å høre på meg. At det finnes sånne mennesker gir meg tro på både lærerstanden og livet. Og litt på meg selv.

Spørsmål:

1. Hva synes du om trekkspillmusikk?

2. Hva synes du om å bli voksen?

fordi å synge er kjærleik, og fordi det er der inne dere er, alle konsertgjengereoggamlelærereogbofellerogandrevenner.

noen ganger blir det nesten fullt inne i brystet mitt, fordi jeg liker dere så godt alle sammen.

Sound your horn

Ting jeg gjør volum to:

- ligger flatt ut på et svaberg fra elleve til fem hver eneste dag
- ler hysterisk av glemte ungdomsskoleminner med Inger og Janne
- ligner på Barbra Streisand, i følge Janne
- oppdager at Janne ikke aner hvem Barbra Streisand er, og at hun har forvekslet henne med Vonda Shepard. JADA.
- griller hos Inger og får høre uforglemmelige historier om bl.a. Anacondaen fra Tjølling
- øver til konsert
- gremmes over stemmebåndenes rustenhetsgrad
- plastres opp på baksida av Sandefjords blad
- kjører til Larvik alene for å gå på konsert
- gjemmer meg under et tre i nevnte konserthage mens jeg drikker Clausthaler. Alene.
- kjøper og drikker Clausthaler (det var såpass sjokkerende at jeg måtte nevne det igjen)
- blir kompis med et homofilt klesdesignerpar på nevnte konsert
- kjøper solbrillene til Marit for 150 kroner
- gleder meg vilt til å male møbler og dra på Ikea med Henriette
- elsker vennene mine

Nå har jeg det ganske fint, altså. Hadde jeg hatt et digitalkamera tilgjengelig, skulle jeg tatt et bilde av omgivelsene mine akkurat nå, bare for å gjøre dere misunnelige. Siden jeg ikke har det, kan jeg bare opplyse om at jeg sitter ute i skyggen på terassen, iført en litt for liten og litt for mønstrete bikini (det den mangler i størrelse, gjør den opp for i skrikende farger, for å si det slik) med min nye laptop på fanget og ser ut på hagen og en nesten perverst blå himmel. Så snart mamma våkner skal jeg skaffe meg en bil og kjøre ut til tuppen av fastlandet. De aller nærmeste fremtidsutsiktene mine er med andre ord rimelig gode. Ellers er Hilde Louise en fryktelig bra dame, og jeg synes alle skal gå rett ut og kjøpe den nye CDen hennes. Jeg personlig prøver iherdig å ta både den og henne på ordet, og tenke at alt kommer til å bli helt bra igjen om ikke så altfor lenge. Inntil videre skal jeg breke med den røsta jeg har, synge med eget nebb og spille med det hornet som for tiden er tilgjengelig. Også ordner det seg.

Spørsmål: (ja, jeg prøver igjen, selv om det virker som om ingen bryr seg)

1. Synes du jeg ligner på Vonda Shepard?
2. Ligner du på en kjendis? I så fall, hvem?
3. Hvis du kunne valgt å lære et helt nytt instrument, hvilket ville du valgt?