I have suffered shipwreck against your dark brown eyes, I have run aground against your broken down smiles

For tiden overrasker jeg meg selv stort omtrent hver eneste dag, og dette på grunn av bare én tilbakevendende tendens: jeg våkner om morgenen, kikker ut på det fine været og får øyeblikkelig en stor og heftig lyst til å jogge. Jeg tuller ikke. I dag måtte jeg faktisk holde igjen, og si til meg selv: nei, Julie, vi løp i går. Vi behøver ikke løpe i dag også. Det er mulig at dette ikke høres så veldig oppsiktsvekkende ut, men dere som har kjent meg en stund vil vite at dette er et rimelig radikalt brudd med mitt normale adferdsmønster; litt som det faktum at jeg plutselig har blitt manisk opptatt av å ha god tid om morgenen. Hadde en av lærerne mine fra videregående visst hva som har skjedd med meg, ville de blitt sjokkerte.

Sånn utover min nyfunne kjærlighet til fysisk aktivitet har det ikke skjedd store forandringer i mitt liv. Jeg har fortsatt ferie i to uker framover (høyst ufrivillig, I might add), lever fortsatt i en slags pendlertilværelse mellom Sandefjord og Oslo, er fortsatt blakk, øver fortsatt til konsert i neste uke og beundrer fortsatt utelukkende kvinner over førti. En vakker dag, når jeg ikke blir helt oppslukt i min egen trivielle hverdag, skal jeg skrive et inderlig og engasjert innlegg til hyllest for den modne kvinnen. Sann mine ord.

Jeg har uansett et rimelig fint liv akkurat nå, det er vel det som er poenget med innlegget. Jeg har fine venner, det er fint vær og i morgen skal Inger og jeg på heldagstur til den vestfoldske skjærgården. Vi skal smøre niste i haugevis, og om jeg kjenner frk. Krohn Halseths forhold til matlaging rett vil dette resultere i et slags matpakkebonanza. Gleder meg vilt og hemningsløst. For å si det sånn: treningslysten har ikke tatt livet av matlysten, snarere tvert imot. Once a matvrak, always a matvrak. Det er sånn jeg jobber, lizm.

Nå skal jeg lakkere neglene med min mors korallrøde neglelakk, og så skal jeg sove. Neste torsdag synes jeg alle skal dukke opp på Verdensteateret klokka 2100. Om dere betaler 100 kroner til personen i døra vil dere få en trivelig, musikalsk og rimelig overpriset overraskelse. Overraskelsen ser omtrent slik ut:

Spørsmål:

1. Hva liker du best å ha i nistepakka?

2. Har du tenkt å aldres med verdighet?

Hahaha, jeg ler av meg sjæl. Fred ut <3>

Ting jeg gjør

- sitter oppe til klokka fire uten noen som helst grunn, bare fordi det er kjedelig å sove
- sover sinnsykt lenge på søndager, bare fordi det er deilig å sove (selvmotsigelse - thy name is Julie)
- løper til Frognerparken og helt til Skøyen i regnet
- blir sjokkert over egen utholdenhet
- jogger regelmessig
- blir sjokkert over at jeg jogger regelmessig
- har noia for å leke syngedame om kun en ukes tid
- blir tatt bilde av i Frognerparken med Julia, hvorav omtrent fjorten bilder blir fine og ørtenhundreogførti blir rare
- blir angrepet av ender
- surfer på flickr.com uten mål og mening
- stalker fremmede på facebook
- får splitter ny PC ved hjelp av forsikringspenger
- finner en absurd frihet i å vite at jeg har fryktelig lite penger
- kjøper en biografi på rabatt på jobben
- setter meg ned klokka ni for å lese nevnte biografi
- kikker opp av boka for første gang og oppdager at det er mørkt ute, og at klokka er halv tolv
- blir helt overrumplet av egen reaksjon på nevnte bok
- finner meg selv igjen, for sikkert ørtende gang
- drømmer om England
- leier en leilighet der ingen av låsene fungerer
- blogger i stedet for å ta toget til Sandefjord
- spiser gjærbakst ved enhver anledning
- irriterer meg over at dette innlegget overhodet ikke tok den retningen jeg ville det skulle ta

Jesus. Da jeg startet denne nye bloggen var poenget at jeg skulle skrive kortere, mer løsslupne innlegg med betraktninger om hverdagsliv og omgivelser av ymse art. Det gikk jo på en måte til helvete. Dette kan umulig være spennende for andre enn meg. Jeg skal rett og slett ta meg sammen, og finne tilbake til den opprinnelige formen fra de første og - om jeg må si det selv - rimelig vellykkede innleggene. I natt drømte jeg forøvrig at jeg bodde i verdens desidert største og rareste kollektiv. Alle vennene mine var der, så hvis du spør kan jeg sikkert fortelle deg hva du drev med i natt. I hodet mitt. Eller, i kollektivet i hodet mitt. Ok. Hjelp. Jeg kommer sterkere tilbake. SVAR PÅ SPØRSMÅL.

1. Hva gjør du?
2. Hva drømmer du om om nettene?
3. Hva drømmer du om akkurat NÅ? (tenk fort, som dem sier i ballspill)

Take no shit from no Indian

Det er altfor sent, og jeg burde ikke sitte her. Jeg burde sove, men i stedet er jeg våken og skrivende, og prøver å trykke så svakt på tastaturet at mamma ikke våkner. De siste dagene har vært en slags studie i hvordan ha ferie og gjøre minst mulig på billigst mulig måte. Om man ser bort fra at jeg var i bursdag på lørdag og således ble nødt til å bruke 150 kroner på gave (noe jeg selvfølgelig gjorde med glede, jeg er ikke noen gnien jævel selv om jeg er littegranne blakk), har jeg levd overraskende billig. Bursdagen var for øvrig veldig koselig, og det til tross for at jeg en periode både gråt og var altfor full. Du kan si det sånn at perioden før og perioden etter gråteepisoden var såpass gode begge to, at det liksom jevnet seg ut. Jeg lærte litt nytt om meg selv, og i tillegg fikk jeg gleden av å 1) stjele ispinner fra fryseren og spise dem på en veranda klokka fire om natta, 2) bli servert på en seng av cashewnøtter, 3) sitte fullt påkledd i et tørt badekar og spise stjålet smågodt og 4) bli rimelig våt da vannet ble skrudd på i nevnte badekar. Det skal nevnes at min badekarpartner holdt i dusjhodet og brukte det som mikrofon da uhellet inntraff, så det var tross alt ikke meg det gikk hardest utover. Uansett: jeg har vært på fest. Det er vel egentlig poenget.

Ellers har jeg vært litt på lokalteater, litt sammen med Sandra og Tonje, litt med Petter, litt med mor og mormor, men aller mest med meg selv. Jeg har lekt at huset i Bjørneveien er hytta mi, og med andre ord levd som om jeg skulle være på hytta. De siste to-tre dagene har jeg hovedsaklig stått opp, spist, sett litt på TV, lest litt i en bok, lest gamle aviser, gått litt ut i hagen, gått inn igjen, løpt meg en tur, ligget lenge og tøyd på terassen med musikk i ørene, gjort litt sangøvelser, tatt en dusj, spist middag med mamma, sett på Prime Suspect, gått litt ut i hagen, gått opp på rommet mitt, lent meg halvnaken ut av vinduet så langt jeg klarte (og så langt mangelen på klær tillot) for å kjenne natteregnet litt på kroppen, lest litt i en vilkårlig bok og sovna. Dessuten har jeg diskutert seksualiseringen av massemediene med mamma (ja, hoi hoi: det er alltid en opplevelse å diskutere sex og samliv med sitt kjødelige opphav), samt diskutert framtida noe innihelvetes mye med meg selv. Jeg lurer litt på når jeg begynte å sette så mange begrensninger for meg selv. Kom de fra meg, eller kom de fra det jeg trodde folk forventet av meg? Jeg vet jo helt usannsynlig godt hva jeg alltid selv har villet og hva jeg alltid har hatt tro på at jeg skulle klare, og nå er det nesten en surrealistisk opplevelse å komme tilbake til det. Hvis man først begynner å kjenne litt på hvor mye makt og innflytelse man har over sitt eget liv, og hvor mye vi faktisk har foran oss av dette livet, kan man jo bli reint rusa. Jeg merker på gikta at jeg ikke skal legge noe videre ut om dette, men dere kan jo si det slik: jeg har bestemt meg for å ikke tåle noe dritt fra noen, verken meg selv eller andre, på noen fronter i livet. Jeg er som John Wayne: Rough, tough, and takes no shit from no Indian. Ellerno.

Og en annen greie: jeg savner og lengter tilbake til England så mye at jeg holder på å bli litt gæren nå. Jeg vet jeg bryter med alle mine egne (muligens dustete og hemmende) prinsipper bare ved å tenke dette, men jeg har fått den studere-i-London-tanken fullstendig på hjernen, og jeg klarer ikke å rive den ut igjen. Jeg vet det er en vanskelig og søkt tanke (særlig ettersom de to skolene jeg kunne tenkt meg å gå på er rimelig vanskelige og søkte å komme inn på), men den hobbyreligiøse og skjebnetro delen av meg har tatt fullstendig overhånd, og prøver å overtale fornuften min til at det f.eks. må ligge en høyere mening bak det faktum at jeg snakker flytende britisk engelsk. Dessuten kribler det sånn innmari i meg etter å komme ut og se andre ting enn det alle ser hver dag her hjemme i Norge. Jeg er kjempefornøyd med å ha valgt Bårdar og å ha valgt bort Sverige, men jeg greier ikke helt å slippe lengselen etter å komme til et nytt sted; til å ha en hverdag langt borte, en adresse et annet sted og til å stå i innsjekkingskø på flyplassen sammen med alle de norske shoppingturistene for å komme hjem. Jeg elsker Oslo, men tanken på at jeg muligens skal tilbringe absolutt hele livet mitt der kan få meg til å bli litt svimmel. Vi får se hva det blir etter Bårdar. Kanskje viser det seg å bare være et blaff, eller kanskje det holder i seg såpass at jeg blir nødt til å følge det opp og reise et eller annet sted. Eller kanskje jeg bare har sett for mye på Prime Suspect, og tror at et år eller tre i England vil forvandle meg til hardbarket, sårbar, kjederøykende politietterforsker/skamlekker, intelligent, styggvakker Shakespeare-skuespillerinne. Eller bare Helen Mirren, om dere vil. Og ja, jeg har ombestemt meg litt når det gjelder hvilken verdensstjerne jeg ville spist middag med. Elaine Paige synger jo fantastisk, men intellektuelt sett er det kanskje litt mer spennende med en dame som har spilt både den første og den andre dronning Elizabeth, et dusin Shakespeare-roller, samt har lurt sin gamle middelklassemor til å dyrke marijuana i hagen. Det er et eller annet der.

Spørsmål:

1. Hvilken verdensstjerne ville du spist middag med?

2. Hvis du skulle studere i utlandet, hvor ville du helst reist?

Well, that's my favourite musical too, actually

Hjemme fra Wales, en del kroner fattigere, men et drøss anekdoter og minner rikere. Jeg har møtt så ekstremt mange rare og morsomme mennesker at jeg er litt redd for å begynne å skrive om alt sammen, i frykt for at det bare vil balle på seg og ta form av en slags novellelignende tekst (jamfør innleggene i den forrige bloggen min). Jeg kan nøye med meg noen highlights, og de kan jeg sette opp i listeform:

Jeg har

• tatt tog i halvannen time ved siden av ekstrembritisk og ekstremhomofil mann, som viste seg å være 1) teaterregissør, 2) hard core Ibsen-fan, 3) lærer på Rose Bruford og East 15 og 4) glødende jazzinteressert.
• bodd hjemme hos et walisisk arbeiderklassepar. Kona gjorde ikke annet enn å røyke og smile, og mannen var hobbygartner, motorsykkelsamler og medlem av det walisiske landslaget i fisking. Dessuten var han halvdøv og spilte Simon & Garfunkel på maks volum i bilen, så vi satt og skreik til hverandre i tjue minutter fram og tilbake fra togstasjonen.
• fått forevist nevnte manns samling av egenproduserte vandrestokker, deriblant hans personlige favoritt "Trout in flight" (Ørret i flukt) med en utskåret, svevende ørret som håndtak.
• vært på lokalpuben i Llangollen og møtt 1) en usannsynlig full og sannsynligvis ruset mann som ble rørt over å endelig møte en som leste Ibsen og 2) en mann som ikke visste hvor Norge var, og som gjettet at jeg kom fra "Heaven". Hans neste forslag var for øvrig Sør-Afrika.
• overhørt ca et dusin sinnssyke samtaler mellom lokalbefolkningen. Min favoritt involverte et innbrudd, en gammel dame med leddgikt, en bondegård med munn- og klovsykeutbrudd, samt en død kalkun. Say no more.
• møtt en kjempegjeng med indere i tradisjonelle kostymer, som uten noen som helst grunn insisterte på å la seg avfotografere sammen med meg, alle som en.
• sett Elaine Paige 1) synge, 2) løpe på stedet, 3) snuble i sin egen krakk, 4) sparke seg gjennom I get a kick out of you, 5) skifte sceneantrekk et utall ganger og 6) synge Cry me a river så bittert og nesten-tårevått at jeg ikke helt har ord for å beskrive hvor bra det var.
• blitt, i likhet med 4000 andre publikummere, oppfordret til å "go out there and get some!"
• sittet på en stein i et veikryss i Wales midt på natta, og følt meg som verdens lykkeligste.
• regna bort i London, og brukt 700 kroner på noter i teatermekka
• blitt informert av tidenes sikreste kilde om at mine Evita-noter er førsteutgaven, og fått nevnte førsteutgave signert av nevnte sikre kilde. Jeg sier bare: Julie, Good luck. Elaine Paige.

Nå er jeg hjemme i Sandefjord hos mamma. Turen har på mange måter virket kjempelang, samtidig som alt var altfor fort over. Selv om onsdagslondon var et regnhøl av dimensjoner, og selv om engelskmennene har vondt brød og dårlig smak i grafisk design, var det ingenting jeg heller ville enn å bare være der litt lenger. Jeg elsker å snakke engelsk så mye at det nesten er teit. Jeg formelig presser meg på butikkekspeditører og lignende i håp om å få til en aldri så liten samtale. Det er litt farlig for meg å være for lenge i England, for plutselig blir jeg bitt av West End-feberen og får ville ideer om at jeg skal utdanne meg i London og bli hyllet og erkebritisk teaterstjerne. Heldigvis kom jeg litt ned på jorda igjen da jeg torsdag morgen surfet litt på hjemmesidene til diverse teaterskoler, og oppdaget at en sånn type utdannelse (takket være Norges fiendeskap med EU) ville koste meg cirka 100 000 kroner i året. Hvis jeg i det hele tatt skulle kommet inn, vel og merke. Så ja: jeg har glemt den drømmen litt. Jeg prøver i hvert fall veldig hardt å glemme den.

Og ja, hvis dere ikke skjønte det på grunn av min overdrevne trang til å skrive innviklede og kreative setninger: jeg fikk møte henne. Det ble overhodet ikke som jeg hadde tenkt, men det gjør ingen verdens ting. Jeg har møtt henne, jeg har snakket med henne, hun har bladd i notene mine, og hun har sett meg rett inn i øynene og sagt good luck and keep singing. Jeg har møtt dama som skapte noen av musikalhistoriens, i mine øyne, beste og mest mangefasetterte kvinneroller, og på en slags måte har jeg også møtt Tim Rice og Andrew Lloyd Webber i samme slengen. Det betydde sikkert ingenting for henne, men det betydde noe for meg. Det betydde noe fordi hun representerer det hun gjør for meg, og kanskje mest av alt fordi det fikk meg til å forstå at det eneste som egentlig betyr noe for mitt liv er meg selv. Det er jeg som er viktig. På en måte kan vi si det sånn: det var et viktig møte, men samtidig var det fullstendig uviktig. Derfor snur jeg litt på det som nå står med svart tusj under bildene av Rice og Lloyd Webber i notene mine, og sier det sånn: Julie, Good luck. Julie Støp Husby. Lykke til, til meg selv, fra meg selv, rett og slett. Blir det mer klisjé nå, får dere gjøre noe drastisk med meg.

Spørsmål:

1. Hvis du må velge, hva er din yndlingsmusikal og hvorfor? Dette spørsmålet må besvares selv om du hater musikalsjangeren.

2. Hva ville du sløst 700 kroner på en regnfull dag i London?

Facing the music

I skrivende stund befinner jeg meg i et slags musikalsk krysningspunkt. Det vil si, jeg sitter midt mellom rommet mitt og trappa ned til stua. Fra stua runger John Coltrane og Miles Davis, og fra mitt rom synger Elaine Paige en slags duett med en fascinerende skrikete sopransax. Kan dette sees som en slags metafor på mitt liv? Muligens. Er det en musikkblanding som er behagelig å lytte til samtidig? Overhodet ikke. Derfor har jeg nå flyttet meg ned i første etasje. Nuh vel.

Dagen i dag har vært et rimelig bra eksempel på hvor mye bedre livet blir hvis jeg bare får synge litt. Ok, det høres ut som tidenes klisjé, men det er faktisk sant. Våkna av 1) at det regnet som besatt og 2) at jeg var sykt kald, fordi jeg endelig hadde tatt til vettet etter tre netter med tropevarme og lagt meg med laken i stedet for dyne. Typisk at det akkurat den dagen skulle bli væromslag, og typisk at jeg akkurat den natta hadde bestemt meg for å henge dyna mi ut til lufting. For å si det sånn: jeg håper den er tørr nå. Etter det gikk liksom alt skeis, og det toppa seg da Far "Vi-kommer-hjem-fra-Kongsberg-litt-utpå-ettermiddagen" Husby kom hjem kvart over ett, medbringende et stykk nordnorsk bassist og et stykk vokalist/samtaleterapeut-kjæreste. Disse skulle øve, samt se Tour de France på ekstremt høyt volum, så da gikk øvingsplanene mine litt i vasken. Inntil Julie gjorde noe smart: hun tok nøklene til en viss leilighet på Marienlyst, bevæpnet seg med paraply og støvler og gikk ned dit og øvde i stedet. Det gikk rimelig smurt, og etterpå gikk det enda mer smurt da jeg var på Hovseter og leste inn litt voice-over til et kristent kunstprosjekt. Jeg mener ikke å skryte av meg selv, altså, men det gjorde jeg faktisk rimelig bra. Dessuten var det veldig, veldig gøy, så det skal jeg prøve å gjøre mer av.

Og plutselig, da jeg gikk av t-banen på Majorstua og gikk hjem i regnet med Elaine i ørene; da var det egentlig ganske bra å være meg. Jeg klarer helt fint å være lykkelig hvis jeg bare bestemmer meg for det, samt klarer å klemme ut noen toner som låter nogenlunde ålreit. Det er jo i og for seg et godt utgangspunkt for et fint liv.

Nå da? Nå har jeg pakket alt, sjekket flybusstider og tatt ned den fine, rosa konsertbilletten min fra tavla der den har hengt siden mars. I morgen skal jeg reise til Wales, og på tirsdag skal jeg se en liten (i både overført og veldig konkret betydning) bit av den engelske teaterhistorien de siste førti åra i levende live. På onsdag skal jeg gjøre London utrygt, og innimellom alt dette skal jeg kjøre djevelsk mye tog, snakke djevelsk mye engelsk, spise fish and chips, vandre rundt på landsbygda i gummistøvler, bo hos et erkebritisk ektepar, lese Brand av Henrik Ibsen, ta masse bilder (er'e ferietur, så er'e ferietur, si!) og sikkert grine en skvett eller femten på selve konserten. Også har jeg tatt med Evita-notene mine, i tilfelle det vidunderlige (ja, den flaue Ibsen-vitsen er begått med vitende vilje) skulle skje og jeg får møte en som kan signere dem for meg. I noen sammenhenger må man rett og slett bryte med sine anti-autografprinsipper. Jeg tror jeg grugleder meg så mye at det liksom spretter inni meg.

Nå skal jeg opp om fire timer, så jeg nøyer meg med å smelle opp disse spørsmålene, også forventer jeg at de er besvart når jeg kommer tilbake om fire dager. Sov godt.

1. Liker du at det regner om sommeren?

2. Hvilken artist ville du reist til et gudsforlatt sted i Storbritannia for å se live?

Jeg sier bare tirsdag, liksom.

De siste dagene har passert i et avsindig høyt tempo, og det til tross for at jeg egentlig ikke har gjort så veldig mye spennende. Jeg har vel egentlig bare jobbet og spist, samt spist og jobbet samtidig. Noen dager i matens tegn, altså. På tirsdag fikk forøvrig den kombinerte spisingen og jobbingen brutale konsekvenser, da jeg mot slutten av et elleve timer langt skift prøvde å spise litt av en kassert muffins, samtidig som jeg konverserte heftig med en medarbeider. Det gikk sånn passe bra. Eller, det gikk rettere sagt passe dårlig. Jeg satte store mengder karamellmuffins i vrangstrupen, og hostet sammenhengende i tjue minutter etterpå. Da jeg fant tilbake til meg selv, hadde jeg stemme som en hormonherjet fjortisgutt, magekramper og rødsprengte øyne. Øynene så såpass ille ut at en kunde spurte, i en slags spøkefull tone, om jeg hadde krangla med kjæresten. Det svarte jeg av åpenbare grunner nei til. Jeg hadde jo bare satt muffins i halsen.

Aaanyway, det er sommer i Oslo og i dag har jeg vært effektiv og nytt den litt før arbeidstid sammen med Linn på Huk. Deilig det, altså. Kjøpte en (om jeg skal si det selv) helt avsindig kul bikini da jeg kom hjem fra Hellas, og jeg følte meg passe hipp og trendy da jeg oppdaget at noen jenter stirret fascinert på meg på stranda. Det viste seg kjapt at de ikke stirret på bikinien min, men på det fantastisk udigge truseskillet jeg har på rumpa, ettersom forrige bikini var noe større. Jada. Enda en dag i mitt givende liv.

Når det blir litt varmere i været og litt mindre jobb og styr, skal jeg skrive noen underholdende og litt mer generelle innlegg. Det er vel grenser for hvor spennende det er å lese om hva jeg foretar meg hver dag. Så ja, morsomme innlegg er på vei. Akkurat nå er jeg mest opptatt av å

1. jobbe
2. lese alternativ livsstilsfilosofi (jeg sier bare The Secret. HOI)
3. se på Prime Suspect til altfor langt på natt (les: seks timer før jeg skal innfinne meg på arbeidsplassen)
4. digge Helen Mirren. Meryl Streep, ta deg ei bolle.
5. glede meg masse til Wales, der jeg skal bo hos et middelaldrende par ved navn Roz og Alan, som henter meg på togstasjonen og insisterer på å steke bacon til meg til frokost
6. glede meg nesten mer til å tilbringe en dag i London.

Har på mystisk vis gjenoppdaget London sånn oppe i hodet mitt, og begynner å se ganske heftig fram til å vandre rundt der i en seks timers tid på onsdag. Plan: kjøpe noter på Dress Circle, sikle på alle kjolene på Urban Outfitters, sikle generelt på American Apparel, drikke te, sikle generelt på hele teaterdistriktet, sikle litt til i Hyde Park, kjøre tube, samt snakke mest mulig engelsk med flest mulig engelskmenn. Alt dette skal jeg gjøre i det mest fine og trendy antrekket jeg kan oppdrive i garderoben min, i et litt dustete håp om at Face Hunter skal finne meg og ta et hiptkultfreshtogurbant bilde av meg. As if. I dag har jeg forresten på meg en svær t-skjorte, samt rosa bikini og bling rundt halsen. Ser ut som en hiphoper. Lek litt med det mentale bildet til dere ser meg neste gang.

Dagens spørsmål:

1. Hvem er din favorittskuespiller, og hvorfor?
2. Hvem er verdens heiteste gamlis?
3. Hvorfor har du ikke vært innom jobben min og kjøpt kaffe?

Avslutningsvis: mitt liv, as of today, oppsummert i kun ett bilde:

Heit gamlis i hiphop-innpakning. Jeg håper dere ser hvordan min tilværelse liksom koker ned i akkurat dette. Peace out bitches.

BACK IN BLACK

He. He. Nei, bloggeavbruddet har ikke gitt meg bedre humor. Uansett: jeg er tilbake. Jeg har vært til og fra Vestfold i en hel uke, og den lille tida jeg har vært hjemme har jeg ikke hatt så veldig mye tid eller lyst til å sitte på dataen. Jeg har, etter noen år som mer eller mindre løsmunnet bloggekvinne, lært at det er lurt å fatte seg i korthet om noen skal gidde å lese. Derfor kan jeg bare fortelle, kort og konsist, at jeg de siste dagene har vært på to fryktelig koselige fester og blitt ganske fryktelig full. Dessuten har jeg hygget meg med Martin i Oslo, med Tonjeelinesandraandrea i Sandefjord, øvd og planlagt litt spillings med Torkil, tatt mye tog, jobba litt og drukket vin og spist fiskeburger med Julia. Det er omtrent alt, og det har vært veldig koselig. Når det gjelder den spillegreia er jeg en blanding av kjempegira og kjempenervøs, men jeg tror det skal bli bra. Jeg skal si fra når det blir, så må dere komme - alle som en! (OBS, denne uttalelsen vil jeg muligens angre voldsomt på senere)

Nå hadde jeg egentlig tenkt jeg skulle lage en kjempemorsom liste over en del av de rare tingene jeg har observert på min ferd gjennom Oslo de siste ukene, men jeg lar det vente til i morgen. Eller i overimorgen. Vi får se. Jeg skal nemlig slutte å selge meg selv på billigsalg, bli et bytte, flytte personlig fokus fra objekt til subjekt, ta balletak, play it cool osv, og det innebærer å ha en viss aura av mystikk. Dere får rett og slett vente i spenning. Og hvis dere ikke skjønte hva jeg mente med det forrige, er det egentlig like greit. I mellomtiden synes jeg veldig gjerne dere kan svare på disse spørsmålene:

1. Hva er det morsomste/rareste/søteste/styggeste du har sett i ditt nærmiljø i det siste?

2. Er det markjordbær utenfor huset ditt?

Det er det nemlig utenfor mitt. Sov godt.

(bilde)