Facing the music

I skrivende stund befinner jeg meg i et slags musikalsk krysningspunkt. Det vil si, jeg sitter midt mellom rommet mitt og trappa ned til stua. Fra stua runger John Coltrane og Miles Davis, og fra mitt rom synger Elaine Paige en slags duett med en fascinerende skrikete sopransax. Kan dette sees som en slags metafor på mitt liv? Muligens. Er det en musikkblanding som er behagelig å lytte til samtidig? Overhodet ikke. Derfor har jeg nå flyttet meg ned i første etasje. Nuh vel.

Dagen i dag har vært et rimelig bra eksempel på hvor mye bedre livet blir hvis jeg bare får synge litt. Ok, det høres ut som tidenes klisjé, men det er faktisk sant. Våkna av 1) at det regnet som besatt og 2) at jeg var sykt kald, fordi jeg endelig hadde tatt til vettet etter tre netter med tropevarme og lagt meg med laken i stedet for dyne. Typisk at det akkurat den dagen skulle bli væromslag, og typisk at jeg akkurat den natta hadde bestemt meg for å henge dyna mi ut til lufting. For å si det sånn: jeg håper den er tørr nå. Etter det gikk liksom alt skeis, og det toppa seg da Far "Vi-kommer-hjem-fra-Kongsberg-litt-utpå-ettermiddagen" Husby kom hjem kvart over ett, medbringende et stykk nordnorsk bassist og et stykk vokalist/samtaleterapeut-kjæreste. Disse skulle øve, samt se Tour de France på ekstremt høyt volum, så da gikk øvingsplanene mine litt i vasken. Inntil Julie gjorde noe smart: hun tok nøklene til en viss leilighet på Marienlyst, bevæpnet seg med paraply og støvler og gikk ned dit og øvde i stedet. Det gikk rimelig smurt, og etterpå gikk det enda mer smurt da jeg var på Hovseter og leste inn litt voice-over til et kristent kunstprosjekt. Jeg mener ikke å skryte av meg selv, altså, men det gjorde jeg faktisk rimelig bra. Dessuten var det veldig, veldig gøy, så det skal jeg prøve å gjøre mer av.

Og plutselig, da jeg gikk av t-banen på Majorstua og gikk hjem i regnet med Elaine i ørene; da var det egentlig ganske bra å være meg. Jeg klarer helt fint å være lykkelig hvis jeg bare bestemmer meg for det, samt klarer å klemme ut noen toner som låter nogenlunde ålreit. Det er jo i og for seg et godt utgangspunkt for et fint liv.

Nå da? Nå har jeg pakket alt, sjekket flybusstider og tatt ned den fine, rosa konsertbilletten min fra tavla der den har hengt siden mars. I morgen skal jeg reise til Wales, og på tirsdag skal jeg se en liten (i både overført og veldig konkret betydning) bit av den engelske teaterhistorien de siste førti åra i levende live. På onsdag skal jeg gjøre London utrygt, og innimellom alt dette skal jeg kjøre djevelsk mye tog, snakke djevelsk mye engelsk, spise fish and chips, vandre rundt på landsbygda i gummistøvler, bo hos et erkebritisk ektepar, lese Brand av Henrik Ibsen, ta masse bilder (er'e ferietur, så er'e ferietur, si!) og sikkert grine en skvett eller femten på selve konserten. Også har jeg tatt med Evita-notene mine, i tilfelle det vidunderlige (ja, den flaue Ibsen-vitsen er begått med vitende vilje) skulle skje og jeg får møte en som kan signere dem for meg. I noen sammenhenger må man rett og slett bryte med sine anti-autografprinsipper. Jeg tror jeg grugleder meg så mye at det liksom spretter inni meg.

Nå skal jeg opp om fire timer, så jeg nøyer meg med å smelle opp disse spørsmålene, også forventer jeg at de er besvart når jeg kommer tilbake om fire dager. Sov godt.

1. Liker du at det regner om sommeren?

2. Hvilken artist ville du reist til et gudsforlatt sted i Storbritannia for å se live?

Jeg sier bare tirsdag, liksom.