Just Play It Cool, Boy - Real Cool.

Uff, nå er det lav hyppighet på bloggingen her. Jeg skammer meg. Jeg leser andres blogger og blir glad for hvor flinke de er til å oppdatere, men så klarer jeg det ikke helt selv. Det er ikke det at jeg ikke har lyst, det blir bare aldri til at jeg setter meg ned og skriver ordentling. Og det er egentlig ganske synd, for når jeg ser tilbake og leser gjennom innleggene fra året som er gått er jeg fryktelig glad for at jeg i perioder har vært så flink til å skrive. Jeg har samlet så mye fint fra et av de beste årene jeg har hatt, og jeg burde være flink til å fortsette den trenden. Men, når det nevnte fine året er på hell er det noen ganger bittelitte grann mer fristende å tilbringe tid sammen med de menneskene som har gjort året fint, enn å sitte inne og trøkke på tastaturet. Nuff said.

En uke til har gått. Jeg har rukket en tredagers øvingsbolk i Sandefjord, middag med far, langtur med Kristine, løpetur med meg sjæl, innhandling av nye klær (feriepenger forever in my heart), junkfoodfest med Simen og avvikling av klassens siste elevvisning. Sammensetningen av innslag var noe bisarr (flerstemte nazihymner fra Cabaret side om side med popkoreograferte jentenumre fra Legally Blonde - The Musical), men jeg tror det ble fint, sånn alt i alt. Jeg sang duett med Ole Martin, og det var kjempegøy. Utrolig deilig å få kjenne litt på stemmen igjen; stå rett opp og ned og bare synge, uten å samtidig måtte forholde seg til 15 dansende gutter i kelnerkostymer eller løpe lange strekk i høyhælte karaktersko. Å synge er livet, gitt.

Å danse er også livet, derav klippet øverst. Vi så det i den siste musikkteaterhistorietimen forrige uke, og da jeg satt og så det i mørket på teorirommet snørte det seg helt sammen inni meg. Hvis jeg kunne gått tilbake i tid ville jeg pisket mamma og pappa til å dra meg opp på ballettskolen hver bidige uke, selv da jeg sa jeg ville slutte. Tenk å kunne gjøre sånne ting med kroppen sin. Jeg er ikke en gang halvparten så god som de der, men når jeg danser og får det til føles det helt ubeskrivelig. Tenk hvordan det må føles for dem, som er så gode. Filmklippet er forresten Cool fra West Side Story, og man må se litt uti for å skjønne hva jeg mener. Sukk og stønn, ass.

I morgen bærer det til Sandefjord igjen med et avsindig tidlig tog, så man kan spørre seg hvorfor jeg atter en gang sitter her og tuller bort tida i stedet for å sove. Kanskje jeg har tatt min egen oppfordring for bokstavelig; rett og slett blitt for cool? Oi, det var så kleint at det til og med var litt vondt å skrive det. Jeg legger meg, før dette blir verre. Adjøss.