Well, that's my favourite musical too, actually

Hjemme fra Wales, en del kroner fattigere, men et drøss anekdoter og minner rikere. Jeg har møtt så ekstremt mange rare og morsomme mennesker at jeg er litt redd for å begynne å skrive om alt sammen, i frykt for at det bare vil balle på seg og ta form av en slags novellelignende tekst (jamfør innleggene i den forrige bloggen min). Jeg kan nøye med meg noen highlights, og de kan jeg sette opp i listeform:

Jeg har

• tatt tog i halvannen time ved siden av ekstrembritisk og ekstremhomofil mann, som viste seg å være 1) teaterregissør, 2) hard core Ibsen-fan, 3) lærer på Rose Bruford og East 15 og 4) glødende jazzinteressert.
• bodd hjemme hos et walisisk arbeiderklassepar. Kona gjorde ikke annet enn å røyke og smile, og mannen var hobbygartner, motorsykkelsamler og medlem av det walisiske landslaget i fisking. Dessuten var han halvdøv og spilte Simon & Garfunkel på maks volum i bilen, så vi satt og skreik til hverandre i tjue minutter fram og tilbake fra togstasjonen.
• fått forevist nevnte manns samling av egenproduserte vandrestokker, deriblant hans personlige favoritt "Trout in flight" (Ørret i flukt) med en utskåret, svevende ørret som håndtak.
• vært på lokalpuben i Llangollen og møtt 1) en usannsynlig full og sannsynligvis ruset mann som ble rørt over å endelig møte en som leste Ibsen og 2) en mann som ikke visste hvor Norge var, og som gjettet at jeg kom fra "Heaven". Hans neste forslag var for øvrig Sør-Afrika.
• overhørt ca et dusin sinnssyke samtaler mellom lokalbefolkningen. Min favoritt involverte et innbrudd, en gammel dame med leddgikt, en bondegård med munn- og klovsykeutbrudd, samt en død kalkun. Say no more.
• møtt en kjempegjeng med indere i tradisjonelle kostymer, som uten noen som helst grunn insisterte på å la seg avfotografere sammen med meg, alle som en.
• sett Elaine Paige 1) synge, 2) løpe på stedet, 3) snuble i sin egen krakk, 4) sparke seg gjennom I get a kick out of you, 5) skifte sceneantrekk et utall ganger og 6) synge Cry me a river så bittert og nesten-tårevått at jeg ikke helt har ord for å beskrive hvor bra det var.
• blitt, i likhet med 4000 andre publikummere, oppfordret til å "go out there and get some!"
• sittet på en stein i et veikryss i Wales midt på natta, og følt meg som verdens lykkeligste.
• regna bort i London, og brukt 700 kroner på noter i teatermekka
• blitt informert av tidenes sikreste kilde om at mine Evita-noter er førsteutgaven, og fått nevnte førsteutgave signert av nevnte sikre kilde. Jeg sier bare: Julie, Good luck. Elaine Paige.

Nå er jeg hjemme i Sandefjord hos mamma. Turen har på mange måter virket kjempelang, samtidig som alt var altfor fort over. Selv om onsdagslondon var et regnhøl av dimensjoner, og selv om engelskmennene har vondt brød og dårlig smak i grafisk design, var det ingenting jeg heller ville enn å bare være der litt lenger. Jeg elsker å snakke engelsk så mye at det nesten er teit. Jeg formelig presser meg på butikkekspeditører og lignende i håp om å få til en aldri så liten samtale. Det er litt farlig for meg å være for lenge i England, for plutselig blir jeg bitt av West End-feberen og får ville ideer om at jeg skal utdanne meg i London og bli hyllet og erkebritisk teaterstjerne. Heldigvis kom jeg litt ned på jorda igjen da jeg torsdag morgen surfet litt på hjemmesidene til diverse teaterskoler, og oppdaget at en sånn type utdannelse (takket være Norges fiendeskap med EU) ville koste meg cirka 100 000 kroner i året. Hvis jeg i det hele tatt skulle kommet inn, vel og merke. Så ja: jeg har glemt den drømmen litt. Jeg prøver i hvert fall veldig hardt å glemme den.

Og ja, hvis dere ikke skjønte det på grunn av min overdrevne trang til å skrive innviklede og kreative setninger: jeg fikk møte henne. Det ble overhodet ikke som jeg hadde tenkt, men det gjør ingen verdens ting. Jeg har møtt henne, jeg har snakket med henne, hun har bladd i notene mine, og hun har sett meg rett inn i øynene og sagt good luck and keep singing. Jeg har møtt dama som skapte noen av musikalhistoriens, i mine øyne, beste og mest mangefasetterte kvinneroller, og på en slags måte har jeg også møtt Tim Rice og Andrew Lloyd Webber i samme slengen. Det betydde sikkert ingenting for henne, men det betydde noe for meg. Det betydde noe fordi hun representerer det hun gjør for meg, og kanskje mest av alt fordi det fikk meg til å forstå at det eneste som egentlig betyr noe for mitt liv er meg selv. Det er jeg som er viktig. På en måte kan vi si det sånn: det var et viktig møte, men samtidig var det fullstendig uviktig. Derfor snur jeg litt på det som nå står med svart tusj under bildene av Rice og Lloyd Webber i notene mine, og sier det sånn: Julie, Good luck. Julie Støp Husby. Lykke til, til meg selv, fra meg selv, rett og slett. Blir det mer klisjé nå, får dere gjøre noe drastisk med meg.

Spørsmål:

1. Hvis du må velge, hva er din yndlingsmusikal og hvorfor? Dette spørsmålet må besvares selv om du hater musikalsjangeren.

2. Hva ville du sløst 700 kroner på en regnfull dag i London?