Take no shit from no Indian

Det er altfor sent, og jeg burde ikke sitte her. Jeg burde sove, men i stedet er jeg våken og skrivende, og prøver å trykke så svakt på tastaturet at mamma ikke våkner. De siste dagene har vært en slags studie i hvordan ha ferie og gjøre minst mulig på billigst mulig måte. Om man ser bort fra at jeg var i bursdag på lørdag og således ble nødt til å bruke 150 kroner på gave (noe jeg selvfølgelig gjorde med glede, jeg er ikke noen gnien jævel selv om jeg er littegranne blakk), har jeg levd overraskende billig. Bursdagen var for øvrig veldig koselig, og det til tross for at jeg en periode både gråt og var altfor full. Du kan si det sånn at perioden før og perioden etter gråteepisoden var såpass gode begge to, at det liksom jevnet seg ut. Jeg lærte litt nytt om meg selv, og i tillegg fikk jeg gleden av å 1) stjele ispinner fra fryseren og spise dem på en veranda klokka fire om natta, 2) bli servert på en seng av cashewnøtter, 3) sitte fullt påkledd i et tørt badekar og spise stjålet smågodt og 4) bli rimelig våt da vannet ble skrudd på i nevnte badekar. Det skal nevnes at min badekarpartner holdt i dusjhodet og brukte det som mikrofon da uhellet inntraff, så det var tross alt ikke meg det gikk hardest utover. Uansett: jeg har vært på fest. Det er vel egentlig poenget.

Ellers har jeg vært litt på lokalteater, litt sammen med Sandra og Tonje, litt med Petter, litt med mor og mormor, men aller mest med meg selv. Jeg har lekt at huset i Bjørneveien er hytta mi, og med andre ord levd som om jeg skulle være på hytta. De siste to-tre dagene har jeg hovedsaklig stått opp, spist, sett litt på TV, lest litt i en bok, lest gamle aviser, gått litt ut i hagen, gått inn igjen, løpt meg en tur, ligget lenge og tøyd på terassen med musikk i ørene, gjort litt sangøvelser, tatt en dusj, spist middag med mamma, sett på Prime Suspect, gått litt ut i hagen, gått opp på rommet mitt, lent meg halvnaken ut av vinduet så langt jeg klarte (og så langt mangelen på klær tillot) for å kjenne natteregnet litt på kroppen, lest litt i en vilkårlig bok og sovna. Dessuten har jeg diskutert seksualiseringen av massemediene med mamma (ja, hoi hoi: det er alltid en opplevelse å diskutere sex og samliv med sitt kjødelige opphav), samt diskutert framtida noe innihelvetes mye med meg selv. Jeg lurer litt på når jeg begynte å sette så mange begrensninger for meg selv. Kom de fra meg, eller kom de fra det jeg trodde folk forventet av meg? Jeg vet jo helt usannsynlig godt hva jeg alltid selv har villet og hva jeg alltid har hatt tro på at jeg skulle klare, og nå er det nesten en surrealistisk opplevelse å komme tilbake til det. Hvis man først begynner å kjenne litt på hvor mye makt og innflytelse man har over sitt eget liv, og hvor mye vi faktisk har foran oss av dette livet, kan man jo bli reint rusa. Jeg merker på gikta at jeg ikke skal legge noe videre ut om dette, men dere kan jo si det slik: jeg har bestemt meg for å ikke tåle noe dritt fra noen, verken meg selv eller andre, på noen fronter i livet. Jeg er som John Wayne: Rough, tough, and takes no shit from no Indian. Ellerno.

Og en annen greie: jeg savner og lengter tilbake til England så mye at jeg holder på å bli litt gæren nå. Jeg vet jeg bryter med alle mine egne (muligens dustete og hemmende) prinsipper bare ved å tenke dette, men jeg har fått den studere-i-London-tanken fullstendig på hjernen, og jeg klarer ikke å rive den ut igjen. Jeg vet det er en vanskelig og søkt tanke (særlig ettersom de to skolene jeg kunne tenkt meg å gå på er rimelig vanskelige og søkte å komme inn på), men den hobbyreligiøse og skjebnetro delen av meg har tatt fullstendig overhånd, og prøver å overtale fornuften min til at det f.eks. må ligge en høyere mening bak det faktum at jeg snakker flytende britisk engelsk. Dessuten kribler det sånn innmari i meg etter å komme ut og se andre ting enn det alle ser hver dag her hjemme i Norge. Jeg er kjempefornøyd med å ha valgt Bårdar og å ha valgt bort Sverige, men jeg greier ikke helt å slippe lengselen etter å komme til et nytt sted; til å ha en hverdag langt borte, en adresse et annet sted og til å stå i innsjekkingskø på flyplassen sammen med alle de norske shoppingturistene for å komme hjem. Jeg elsker Oslo, men tanken på at jeg muligens skal tilbringe absolutt hele livet mitt der kan få meg til å bli litt svimmel. Vi får se hva det blir etter Bårdar. Kanskje viser det seg å bare være et blaff, eller kanskje det holder i seg såpass at jeg blir nødt til å følge det opp og reise et eller annet sted. Eller kanskje jeg bare har sett for mye på Prime Suspect, og tror at et år eller tre i England vil forvandle meg til hardbarket, sårbar, kjederøykende politietterforsker/skamlekker, intelligent, styggvakker Shakespeare-skuespillerinne. Eller bare Helen Mirren, om dere vil. Og ja, jeg har ombestemt meg litt når det gjelder hvilken verdensstjerne jeg ville spist middag med. Elaine Paige synger jo fantastisk, men intellektuelt sett er det kanskje litt mer spennende med en dame som har spilt både den første og den andre dronning Elizabeth, et dusin Shakespeare-roller, samt har lurt sin gamle middelklassemor til å dyrke marijuana i hagen. Det er et eller annet der.

Spørsmål:

1. Hvilken verdensstjerne ville du spist middag med?

2. Hvis du skulle studere i utlandet, hvor ville du helst reist?