Der du er, vil eg også vere

De siste dagene har forsvunnet i en slags boligjaktens malstrøm. På mandag sto jeg opp sykt tidlig og tilbragte fem givende timer i Nydalen sammen med Linn, Andreas eventbyråmann, en hel haug med NetCom-folk og, ikke minst, NetComs kampanjeansvarlige Gina. Vi lærte kjapt å kjenne Gina som en kvinne med jernvilje, skyhøye kilehæler og funky dansemoves. For å si det sånn; det hun manglet av sjarm, tok hun igjen for med sitt manipulative vesen. Ingen trivelig kvinne. Hun ble raskt omdøpt til Kjempegina trikot, og hvis man har sett henne er det lett å forstå hvorfor vi 1) kalte henne Kjempegina og 2) hvorfor det ville vært underholdende å se henne i trikot. Det er mulig trikot er flott, men Gina ville ikke kledd den godt. Uansett, vi blåste opp ballonger og bar lydanlegg til den store gullmedaljen, og Linn slo vitser for litt utakknemlige NetCom-damer. Mandagen kom og gikk omtrent i en slags eventbyrårus, men jeg avsluttet kvelden med en eksepsjonelt koselig kveldstur med Martin. Jeg elsker Oslo om sommeren, og Martin er rimelig ålreit han også.

Tirsdag stappet jeg Ingri inn i bilen og manøvrerte fars eldgamle Toyota Corolla ut til Huk. Jeg så på hele turen som litt av en bragd, og Ingri er mitt vitne på at jeg ikke lot det gå upåaktet hen hvor sinnssykt stolt jeg var av å klare å finne veien ut dit helt alene. På Huk slikket vi sol i noen timer, spiste jordbær, bada (les: halvparten av gruppen, altså jeg) og diskuterte livetdødenhavetogkjærligheten noen timer, før jeg manøvrerte bilen tilbake til sentrum igjen. Der begynte tidenes kjør. Jeg hang i stroppen som en idiot for å rekke å møte Ada og Henriette til en visning, og ankom visningen svett og lekker. Jada. Det var forøvrig megleren også (i hvert fall svett, lekkerheten både kan og bør diskuteres), og ettersom det var en kjøttmarkedsvisning av de sjeldne ble utfallet deretter. Ingen leilighet på Marienlyst på oss, nei. Deretter gikk vi den lange veien til Skøyen og så på en leilighet til. Den var i og for seg fin, og den fikk vi faktisk, men den ligger såpass lite sentralt at vi tillot oss å ha is i magen og takke nei. Iiik. Jeg har ikke lyst til å legge ut noe videre om hvor mye denne leilighetsletinga tærer på meg, det gjør ikke saken bedre.

Da siste visning for dagen (ja, dette begynner å bli en daglig aktivitet) var over, forsvant de to andre og plutselig var jeg helt alene og helt fri. I det siste har jeg vært så krampesosial at jeg først følte meg helt ensom og forlatt. Jeg tok bussen innover mot sentrum og hoppet av på Nationaltheatret. Jeg hadde ingen planer og ingenting som måtte gjøres, og denne situasjonen var såpass forstyrrende for meg at jeg kjøpte et kjempelangt og tykt godterisnøre med melonsmak for å døyve angsten. Det hjalp ikke. Jeg begynte å gå hjemover, og plutselig fikk jeg en impuls. Impulsen ble til handling, og før jeg visste ordet av det hadde jeg en billett til kveldens forestilling av Tolvskillingsoperaen. Det var førti minutter til den skulle begynne, så jeg gikk og satte meg på trappa bak teateret og kjente på lykken. Jeg greier liksom ikke forklare det, men det var akkurat som jeg ble rolig og myk og helt dustete lys inni hele meg. Jeg satt der på trappa og lot som at jeg hørte til der, at jeg var en del av det, og det var så fint. Det var sommer og alt var bra, og i min rus gikk jeg inn på Tanum og kjøpte tre bøker som jeg ble enda mer rusa og nesten litt rørt av bare å ta på. Så gikk jeg inn og så forestillingen og grein meg bort til jeg nesten smeltet ned i stolsetet. I åpningsnummeret måtte jeg blunke som en idiot for å i det hele tatt se noe. Jeg elsker Tolvskillingsoperaen. Det er utrolig hvor mye man kan gjøre med et stykke som på papiret kan synes å være så lite aktuelt i dag. Det graver så dypt i så mye fint og så mye ekkelt som man nesten ikke kan forstå, og musikken er så bra og rå og hjerteskjærende atte hjælp. Og sluttnummeret. Og Heidi Gjermundsen Broch. Og Evelyn Jons. Og. Og. Alt. Noen ganger kan vanskelige ting sies så lett. Dit du går, skal eg også gå. Og der du er vil, eg også vere. Jeg vil også være der.

Jeg burde sikkert skrevet om dagen i dag; hvordan jeg har jobba, sett på leiligheter med Henriette, blitt lei av å måtte selge meg selv til alle drittleiehaier på markedet og hvor mye jeg gleder meg til denne smørja er over, men jeg vil helst la dette innlegget hvile på tonen fra det forrige der oppe. Jeg har vært dårlig til å øve i det siste og dårlig til å ta meg tid til å bare være meg, så det skal jeg gjøre framover. Jeg elsker jo å synge så mye at det verker i sjela. Jeg vil aldri slutte. Jeg skal bare komme meg tilbake til det punktet der jeg husker at jeg fortjener det og at jeg kan det igjen. Og når jeg har sånne kvelder som i går, og etterpå får gå ut i et skumrende sommer-Oslo og ta trikken hjem, da husker jeg det litt. Dessuten hadde fangedrakta til Heidi lykketallene mine på seg, og selvsentrert som jeg er velger jeg å ta det som et slags hint til meg. På fredag reiser jeg og mamma til Kreta (vi ombooket billettene pga drittværet i Frankrike), og da skal jeg ligge flatt på stranda og lese bøker, høre på musikk, dyrke Elaine Paige og minne meg selv på alt det fine jeg vet jeg egentlig føler. Sov godt <3