Kollektiv for fire jenter? Nei, det har vi ikke sett.

Dette er pinlig. Jeg ser på meg selv som et uavhengig menneske. Jeg er selvstendig, jeg er handlekraftig og jeg har et godt grep om mitt eget liv. Jeg er en moderne kvinne, og som moderne kvinner flest har jeg gitt meg selv et løfte. Jeg skal aldri la en mann styre livet mitt. Vel, søstre: jeg har sviktet. Jeg har forlatt skipet, hoppet i havet og overlatt roret til en person av det andre kjønn. Mannen det dreier seg om ser slik ut:

Ja, det er altså dette som er den tragiske sannheten. Jeg har viet mitt liv til Finn. Hver eneste dag i mitt liv for tiden dreier seg rundt denne mannen, eller rettere sagt: mannen, myten, nettstedet. Andre lever livene sine på facebook, jeg lever mitt på finn.no. Jeg sover, spiser, tenker, puster og driter finn.no. Vi har faktisk nå kommet til et stadie der det er fysisk umulig for meg å finne en aktivitet som døyver suget etter å logge seg inn på finn og lete etter leiligheter. Hvis ikke denne boproblematikken løser seg snart, må jeg kanskje vurdere å legge meg inn på rehab. Alternativt få meg et normalt, ikke-virtuelt liv som andre folk.

Helgen har ellers vært fryktelig god. På fredag var jeg på jobb, surfa på finn.no, drakk øl i parken sammen med en hyggelig politikergutt, sykla hjem, surfa på finn.no og sov en ekstremt varm og klam søvn før det bar på jobb igjen på lørdag. På jobb lagde jeg kaffe og surfa på finn.no. Deretter kjøpte jeg nye sko, dro hjem, surfa på finn.no, syklet til Stensparken og grilla, dro til mitt nye stamsted "Flua", syklet hjem, surfa på finn.no og sovna. I dag, søndag, har jeg spist frokost, surfa på finn.no, kjørt til Høvikodden og sola meg med Linn, sett en teit sekstenåring med teit fin kropp, kjørt hjem, spist mango, vaska joggeskoene mine og surfa på finn.no. Hadde det ikke vært for dette finn.no-kjøret jeg har havna på, ville jeg vært i et ekstremt superhumør fordi jeg bor i verdens fineste, lille hovedstad som plutselig har blitt forvandlet til en slags sydenby og fordi jeg har verdens beste venner og antydning til fregner på nesa. Finn, du er en jævel. Hvis noen nå lurer på om vi fikk leiligheten jeg skrev om i forrige innlegg, lar jeg rett og slett være å svare. Det bør være rimelig åpenbart hva svaret er.

Nå bør jeg faktisk sove. I morgen skal Linn og jeg prostituere oss for eventbransjen og blåse opp ballonger på NetCom i Nydalen fra klokka halv åtte. Om morgenen. Jeg skal altså opp litt før halv sju. Ønsk meg lykke til, for å si det SÅNN. Jeg lovte dessuten å nevne Marte, så nå er hun nevnt også. Min urokkelige våpendrager i kampen mot eiendomshaier som slår kron-og-mynt for å avgjøre hvem som skal få leiligheten. JA, du leste riktig.

På fredag reiser jeg til Nice, og jeg ber til værgudene om at høytrykket her oppe reiser med meg. Ellers skulle jeg ønske at jeg ikke hadde trengt å ha så svær mur rundt meg hele tiden. Jeg tror jeg har hatt noen veldig fine sjanser for en stund siden som jeg nå har kasta i dass. Hvis jeg hadde vært litt tøffere ville jeg kanskje sagt det til noen også, men i stedet sitter jeg med føttene godt planta i postkassa og skjegget i salaten og savner noe som kanskje aldri kunne ha vært så det gjør vondt i brystet.