Turistens klagan

Omtrent så digg har jeg hatt det i en uke:

Jada. Er det litt nedtur å være tilbake i et iskaldt og regntungt Norge? Mulig. Var det litt kjipt å lande på Gardermoen til "friske ti plussgrader" (sitat: vennlig og sarkastisk charterpilot) iført shorts og sandaler? Rimelig mulig. Uansett, jeg er tilbake, både på hjemmefronten og på bloggefronten. For å oppsummere reisen, som seg hør og bør, kan jeg rett og slett bare si at jeg fikk oppfylt omtrent alle ønskene jeg ga uttrykk for før jeg reiste. Jeg lå på stranda, solte meg, leste fire bøker, hørte på Elaine Paige, gjenoppdaget masse musikk jeg hadde glemt at jeg hadde på iPoden, laget min egen konsertserie (Divas On The Beach), bada, fløyt som en dupp i vannet, spiste mye god mat, drakk vin med mor, fikk fregner på nesa, en anelse mørkere hudtone, sykt brun mage og ikke minst: bøttevis med inspirasjon til høsten. I tillegg fikk jeg, mer uventet, smake gresk kaffe (det jævligste stykke koffeinbasert drikk verden noensinne har sett) samt et ekteskapstilbud fra en seksten år gammel greskamerikaner. Trivelig. Dessuten prøvde mamma å lære meg å drikke gresk brennevin, med lite hell. Jeg koste meg i hvert fall som et dyr (Synne, hvis du leser: den var til deg), og det faktum at vi bodde i et kvalmt idyllisk og charterfritt hus i gamlebyen i Chania var ikke akkurat negativt, det heller.

Etter hjemkomsten har jeg rukket å være både finkulturell og popkulturell, og det på bare to små dager. Fredag kveld gikk jeg omtrent rett fra flyet (liten overdrivelse) på konsert med Sandefjord Ungdomskorps og den eminente bassolisten Martin Eidsgaard Hatlo. Han gjør seg godt i både takt og tone, altså. Det var rett og slett skamlekkert bra, og Sivert og jeg duppet som to stolte travryttere på tredje rad. Det var altså finkulturen. På lørdag ga jeg meg glamouren, hobbypsykologien og det herlig overfladiske i vold og gikk på Sex And The City-filmen med Tonje. Den var faktisk rimelig bra, såpass at jeg kunne tenkt meg å se den igjen. Jeg tar meg selv allikevel i å bli litt skremt av at jeg nesten likte denne filmen bedre enn serien, mye fordi jeg følte den hadde en mer voksen og reflektert problematikk. Jeg går liksom og venter på at staten skal ringe meg og inndra fødselsattesten min, ettersom den synes å være utstedt tjue år for seint. Jeez. Jeg er uansett forelska i Steve, og hvis jeg kunne få en slags kombinasjon av ham og hele garderoben til Carrie ville det vært ganske ålreit.

Nå burde jeg sikkert pøst på med morsomme historier fra hist og her (blant annet de syke medpublikummerne Tonje og jeg hadde på kinoen, JESUS), men jeg er trøtt og skal jobbe i hele morgen og hele resten av uka, så jeg legger inn årene. Avslutningsvis kan jeg kjøre på med dette: vi har fått leilighet! Den er på Marienlyst og har kjempestue og peis og veranda, så vi er lykkelige. Bye Bye ms. Finn.no-pie! Eh-eh. Uansett: HURRA. Ellers har jeg greid å gå hen og bli litt sånn bitterfitte på mine egne musikalske vegne, og det er ikke bra. Jeg skal riste det av meg i løpet av natta, også skal jeg ta i et tak og bare ta de telefonene og sjansene jeg hele tiden utsetter å ta, selv om jeg vet det er det jeg blir glad av. Jeg er egentlig ganske bra, jeg må bare minne meg selv på det. Og apropos det; jeg vurderer å ta en tatovering. Hoi. Mer om dette ved neste korsvei. Inntil videre kan dere hygge dere med dette bildet, samt svare på dette spørsmålet: Hvis du kunne gifte deg med en hvilken som helst fiktiv karakter - fra en TV-serie, film eller bok - hvem ville du valgt, og hvorfor? Dere svarer i kommentarfeltet, jeg svarer fotografisk under her. Sov godt <3