A Way Back To Then

Ja. I dag fikk jeg oppfylt en barndomsdrøm, kan dere si. Dere ser det bildet i innlegget under der? Ja? Det er fra originalkoreografien til All That Jazz, åpningsnummeret i Chicago. Vet dere hva jeg lærte i dag? Originalkoreografien til All That Jazz, åpningsnummeret i Chicago. Da jeg så meg selv innta akkurat den posisjonen der i speilet, døde jeg litt på innsiden. Plutselig var jeg tolv og tjueto år gammel samtidig. Ja, det er nesten så man blir rørt, ska jæ si dere.

Nå skal jeg lage omelett i et ekstremt tempo, og så blir det vin med fine Rebecka. Livet!

Treat Me Rough

Jeg tilbringer dagene på Bårdar og sliter meg ut. Det er fantastisk. På den ene siden blir man ekstremt inspirert og danseglad, og på den andre siden får man en vanvittig wake up call på alt man ikke kan dansemessig. På den tredje siden (?) blir man veldig støl. En mangefasettert affære, dette altså. Uansett er det fantastisk deilig. I går hadde jeg jazz, moderne og ballett, og i dag har jeg hatt jazz, musikal og pilates. Musikal- og jazzlæreren er greit god. Hun har dansa i Chicago, Sweet Charity, Fosse, Dancin' og Chorus Line på Broadway, kan du si. Også er hun på fornavn med Bob Fosse og Gwen Verdon, samt er sikkert midt i førtiåra og går ut i alt som er av spagater og yogaposisjoner. Herregud. I går lærte vi originalkoreografien som Bob Fosse pleide å bruke på auditions. Du kan si at det er verdt penga sine, dette her. Og hvis dere ikke vet hvem Bob Fosse er, bør dere google det.

Nå må jeg legge den utkjørte kroppen min i fosterstilling og sove litt. Klippet under kunne vært pilateslæreren vår. Kommer denne musikalen mot formodning noensinne til Norge, er jeg villig til å vedde tre paller cottage cheese på at det blir Kristin Berg som står der og svinger sadistisk med hoppetauet.

What A Difference A Day Made

I dag har jeg

- jobbet sju timer på Rimi

- lest ut en bok (Pixley Mapogo av Tore Renberg, LES!)

- syklet innom Hornaas Musikk og prøvd ukuleleutvalget

- vært hos Folkeregisteret og fått beskjed om at jeg fra og med august vil regnes som en utvandret (!).

- brukt noen av mine siste kroner på en kaffe på stambrenneriet, med alle dagens aviser som selskap (fikk lest alle avisene gratis, så innbiller meg derfor at jeg egentlig hadde råd til kaffen)

- løpt rundt Sognsvann

- badet i Sognsvann, sammen med en liten gruppe ender

- tøyd ut etter badet på en brygge, følte meg veldig zen

- lagd atter et godt måltid basert utelukkende på mat fra fars fryser, samt variasjon over temaet "en billig grønnsak" som tilbehør

- hatt besøk av Simen og spist potetgull og mørk sjokolade, mens vi nøt og engasjerte oss voldsomt i 20 Spørsmål på NRK. Gloppen bød på snacks.

Ja, det er jaggu utrolig hva man får gjort når man står opp klokka seks og jobber fra sju. Det skal dere bare vite. Nå er jeg trøtt som ei strømpe. Det blir ikke Spania, forresten: økonomien svikter meg. Eller, jeg svikter den. Jeg velger materiell lykke og et tryggere budsjett framfor fregner på nesa og drinker i strandkanten. Samt danseklassebonanza på Bårdar i noen uker framover. Hello, yndlingsmodernelærer og hello glemte muskler. Når jeg får penger skal jeg kjøpe MacBook, ukulele og kul sykkelhjelm. Fred ut i sommernatta.

Spørsmål:

1. Har du god råd i sommer?

2. Liker du best å bade i innsjø eller hav?

3. Hvordan er den ideelle sommerarbeidsdag?

She Was A Day Tripper

Tur-retur Gøteborg med gigaflyttelass, Hatlo i førersetet og dikting av vulgære sanger på melodien til Hanne Kroghs "Lykken er". Det er vel strengt tatt det lykken er, egentlig. Bortsett fra mitt lille interiørmessige sammenbrudd på IKEA, fordi jeg plutselig ble overbevist om at jeg aldri kom til å klare å matche fargene sånn at det ble fint i leiligheten. Hello drama queen. Jeg tror det blir kjempefint der. Jeg elsker den nye leiligheten min, jeg elsker svenske dagligvarer og jeg elsker svenske priser. Gleder meg stort til å komme tilbake om knappe fire uker. Riktignok blir jeg møtt av et uutpakket flyttekaos og fire flatpakker fra IKEA, men det gjør ikke så mye. Jeg er flink til å ordne opp.

Før den tid blir det en natt til i Sandefjord, noen vakter til på Rimi, en svett uke på Dance Explosion (!!! :D ) og en svett uke i Spania med Kristine og Hannah. Never ending summer, og så ny og spennende høst. Kanskje med ny og spennende blogg?

This Is The First Day Of My Life

Sofie har fått en ukulele i bursdagsgave. I går morges tilbød jeg meg å stemme den, ettersom min kjære samboer hadde vært ute og skrudd planløst på stemmeskruene. Ved første rene strengeslag var det gjort. Jeg har vært på kjøret siden. Jeg spilte fra jeg kom hjem fra jobb i går kveld, kun avbrutt av små pauser for å nippe til hvitvinsglasset (det andre kjøret Sofie har ledet meg ut på; småalkoholismen), og har nå lært meg et forbløffende antall grep. Synes jeg selv. Jeg har klimpret meg gjennom hits av Ingrid Michaelsson og Bright Eyes, og jeg har til og med plukket akkordene til Chess-reklamesangen for Sofie. Den går i D-dur, sånn hvis noen lurte. Jeg blir stresset av tanken på at dette herlige instrumentet snart ikke kommer til å være innen umiddelbar rekkevidde lenger. Jeg skal tross alt flytte ut om to dager. Det naturlige stressmomentet i tilværelsen bør egentlig være akkurat det; at jeg har to dager på å pakke og flytte ut alle tingene mine fra en leilighet jeg har levd og åndet i/for de to siste årene, men dengang ei. Jeg trakter meg bare en kopp kaffe og klimprer videre som om dagen aldri kom, som Jenny Jenssen ville sagt det. Lurer på om det finnes ukuleletabs til den på nettet?

Forresten har jeg klippet en slags lugg. Håpet var å se mer ut som en hipster og mindre ut som en Streisand. Så lenge jeg ikke begynner å ligne på Margaret Berger igjen, er egentlig alt bra.

Show Me Love, Show Me Life, Baby Show Me What It's All About

Det er Oslo-sommer for alle penga. Jeg jobber på Rimi, løper kveldsturer i gatene, detoxer kroppen etter den ukelange matfesten i Sandefjord, ordner og fikser, vasker absolutt alle klærne mine, tar båt til Hovedøya, går på 3D-film og drikker øl og alt annet sånt. I går fikk forøvrig detoxen til helvete. Simen returnerte fra to uker i Spania, og vi hadde en slags heldag/helaften i oslokjærleikens ånd. Kombinasjonen gjensynsglede og honorar på konto er fatal. Etter å ha stekt oss litt på Hovedøya, tok vi båten inn til byen igjen og konsumerte et gigantisk indisk måltid på Mother India. Det ballet på seg da vi kom på vokalensembleøvelse hos Hannah og ble oppvartet med ca. et tonn pistasjis. Da var gullegget på en måte lagt, så vi fortsatte like godt kvelden i stor stil med en par-tre-fire pils og en nattlig kebab på Alexander Kiellands plass. Hoho, det er godt jeg skal trene en del til høsten. Oslo er i hvert fall best nå. Jeg skal kjøpe meg I LOVE OSLO t-skjorte og bruke den titt og ofte i Göteborg. Mulig jeg ikke får så mange venner på det, men det får stå sin prøve.

Nå rydder jeg på rommet (som inntil nå har sett sykt forferdelig ut) og hører på Robyn. Popjenta i meg våkner om sommeren. I morgen skal jeg prøve meg på en løpetur før frokost. Sykt spent. Tror kondisselvtilliten kan få seg en real knekk. Jeg liker forresten sangen over her veldig, veldig godt. Kanskje jeg er i ferd med å bli VG-listafan?

Spørsmål:

1. Hvilken sang har du på hjernen akkurat nå?

2. Hvilken sang minner deg mest om ungdomstida di?

I staden där jag växte upp och så, märker du hur fort det går

Jeg er hjemme i Sandefjord på ferie en uke. Det er sykt deilig. Jeg hadde glemt hvor fint det er her om sommeren, og særlig nå som mamma og islendingen har totalrenovert hele hagen. Det har ikke vært fantastisk vær, men det har egentlig ikke gjort så mye: jeg har bare ligget i hengekøya i hagen med pledd over meg og lest Jo Nesbø. Sommer og krim, altså - det er ikke dumt!

På kveldene har jeg hatt etegilde og skravlekveld i god, gammeldags sommerånd med gode

sandefjordsvenner. Vi sitter i kjellerstua til Sivert, spiser sjokolade, ser på dokumentarer om seriemordere på TV og snakker om livet og alle vi kjenner og hva de driver med nå. Det er merkelig, for det er akkurat det vi har gjort i fem år, og det føles egentlig ikke som det har gått så veldig lang tid. I den kjellerstua tror jeg tiden har stått stille. Bortsett fra på spillkonsollfronten. Vi hadde ikke Nintendo Wii i 2005. Det har vi nå, så i kveld har vi spilt Mario Party og drukket rosévin.

Når klokka bikker over midnatt sykler jeg kjempefort hjem over jordet, forbi den gamle skolen min, over ringveien og hjem på den samme veien jeg syklet hver dag i tre år. Jeg tror jeg kan sykle den veien i blinde, og det må jeg nesten også, for Sandefjord kommune insisterer på å skru av alle gatelykter etter klokka tolv. Det er fint å være tilbake her, møte tidligere lærere, gamle venner og andre kjente i byen (og gjemme seg for de man ikke vil treffe), sitte oppe sent og lese bok og drikke te, fint å glede seg til å sykle på stranda i morgen tidlig. Det er fint å være her, men det er fint å vite at jeg ikke skal være her resten av livet også. Nå er det ikke bare én, men fire islendinger i huset. Mamma har lært seg islandsk også, så jeg er strengt tatt i mindretall. Skal trekke opp på rommet og gå i eksil sammen med Jo og Harry. Sov godt. I morgen er dette meg:

Spørsmål:

1. Skal du hjem til barndomshjemmet ditt i sommer?

2. Hva liker du i så fall å gjøre der?