Let's Get Rich And Give Everybody Nice Sweaters And Teach Them How To Dance

Tiden flyr i godt lag, som dem sier. Og jeg har virkelig vært i godt lag i det siste. Vi har satt sammen og vist noe som kunne minne mistenkelig om musikalen Sweet Charity, for eksempel. Det gikk ganske bra. Det var i hvert fall pokkers gøy å endelig få spille for et publikum, samt å få lov til å sparke himmelhøyt i kort rød kjole. Deretter tok vi oss en velfortjent vinterferie, og for mitt vedkommende har det hittil innebåret øl og vin med diverse typer, kaffe med diverse typer, repetitørtid med far på diverse opptaksprøvestoff, monologøvings (med varierende hell), depressiv britisk kinofilm, yoga i 40 varmegrader (mye svette = jeg liker det), smør-og-pasta-middag med herrene Agledahl og Fjellstad, ekstensiv klesvask og rundskuring av egen bolig. Også har jeg sett en del 30 Rock, det må sies. Men er det ferie så er det lov. Dessuten leser jeg japansk skjønnlitteratur som en helt, og det bør gi noen intellektualitetspoeng.

Jeg kunne skrevet mye og mangt, men jeg skal reise til mor i Bergen i morgen, så jeg lar det bli med dette. Forresten: har fått visse signaler på at bloggen min oppfattes som forholdsvis triviell; "det er bare en dagbok på nett". Skjønner nå at det må sterke meninger, store opplevelser og klar tematikk til for å fylle bloggformen. Vel, folkens, jeg kan fortelle dere at jeg har ammunisjon til å fyre av de kanonene også. Jeg mistenker nemlig at det har skjedd et Unni Lindellsk drap i vaskekjelleren vår. Det er sant! Jeg skal ikke gå i detalj på dette vanvittig sene tidspunktet, men jeg kan si så mye som at jeg i går snublet over et par damegummistøvler liggende slengt midt i kjellergangen. Dette så mistenkelig ut, så som den drevne krimleseren jeg er, ble jeg fristet til å snuse litt rundt. Og hva er det jeg ser? Jo, rett rundt hjørnet for disse forlatte og fraslengte gummistøvlene, inne i et rom med boder: en kvinneveske og et handlenett, slengt fra seg, slik at varer og vesekinnhold fløt utover. Dette er ganske spesielt i seg selv; særlig når vi bor i en gård der det nærmest blir lynsjestemning om noen feilparkerer en sykkel eller vasker klær på søndager, men det blir først ordentlig spesielt når jeg passerer bodene fem timer senere og tingene fortsatt ligger der. Dagen etter ligger støvlene fortsatt der de var, men døra inn til bodrommet er låst og umulig å åpne. Hvis ikke dette lukter mord, så vet ikke jeg. Skal komme tilbake med mer informasjon om saken senere, for eksempel på søndag når jeg kommer hjem fra Bergen og en eventuell politietterforskning vil være igangsatt. Alternativt når det begynner å komme liklukt. Føler begge deler er uunngåelig. Det er bare et spørsmål om tid. I mellomtiden kan dere hygge dere med Ingrid Michaelson og glede dere til jeg 1) får en kjæreste og 2) blir rik. Da blir det snasne gensere og salsakurs på dere, alle sammen.

Spørsmål:

1. Har du vinterferie? I så fall, hva bruker du den til?

2. Hva heter din favorittkafé og hvor ligger den? Og hva er det som gjør at du liker den spesielt godt?

No, You Don't Have To Steal The Show, It Was Your Show All Along

Det er bra om dagen, altså. Vi jobber med Sweet Charity på heltid, og det begynner å bli ordentlig moro nå. Når man bare har teknikk- og treningstimer glemmer man litt hvor gøy det er å faktisk lage forestilling sammen. Akkurat nå skulle jeg ønske at vi skulle spille mer enn én forestilling, men når nettet begynner å snøre seg litt sammen nærmere visningen på fredag kan det hende jeg skulle ønske at ingen skulle se i det hele tatt, så... Ja. Fint er det i hvert fall. De siste dagene i forrige uke satte vi det ene dansenummeret med meg + alle guttene, og det, mine venner, er i hvert fall moro. Det er på en måte litt som i Bør Børson, bare at jeg i stedet for å være yppig, trøndersk luksusprostituert er en søt, hinsides naiv og hinsides lykkelig eskortepike. Og at jeg faktisk danser, ikke bare løftes rundt av gutter i kelnerkostymer. Vi kan si det sånn at mitt år med tilnærmet nazistisk regime på tøyingen endelig kommer til nytte. Mye høye bein og luftige spark. Svett og glad.

Ellers spiller vi teater og synger, og når vi ikke gjør det spiser vi fastelavensboller og koser oss. Det er kos med klassen, og det er kos å ha fri på kveldene og i helgene sånn at man kan treffe andre venner igjen. Det kommer sikkert en dag der jeg vil savne å brølebelte Jesu lidelseshistorie på nynorsk to til tre kvelder i uka, men akkurat nå er det veldig deilig å være litt normal igjen. Én ting jeg virkelig kommer til å savne, derimot, er klassene til Bill hver onsdag og lørdag. Jeg blir lett og glad i kroppen av det. Litt som jeg blir av livet generelt for tida. Forresten synes jeg alle burde gå og se filmen Precious på kino. Man blir ikke akkurat lett og glad i kroppen av den (den er litt på Lilja 4-ever siden av menneskelighetsskalaen), men den er fryktelig bra. Dagens tips. Med det takker jeg for meg for denne gang.

Spørsmål:
1. Har du sett en bra film i det siste?
2. Hvilken film vil du anbefale og hvorfor?
3. Hva gjør deg lett og glad i kroppen?

In The Morning When The Sun Makes It Shadows My Blood Begins To Rush

Good morning, sunshines! Jeg har stått opp, lagd salat (med en merkelig kombinasjon av ingredienser), funnet fram middagen jeg lagde i går (har den i en tupperwareboks og skal ta den med på skolen, 100 voksenpoeng) og spist knekkebrød og drukket te. Nå skal jeg sminke meg og pusse tenna, før jeg tar på meg noe fint og går til skolen. Der venter regiprøver, solokoreografi, rekvisittmøte, kaffedate med Sandra og til slutt litt stretch og sangøving. Jeg tror det blir en god dag. Registrerer også at naboene på andre siden av gata - naboene jeg har døpt "the neighbours that never sleep" grunnet at de, ja nettopp, synes å alltid være våkne uansett når jeg legger meg - tydeligvis ligger og sover. De har altså en døgnrytme, den er bare litt annerledes enn min. Sikkert selvstendig næringsdrivende kunstnertyper. Fysj.

Spørsmål:
1. Hva skal du i dag?
2. Hva gjør du om morgenen?
3. Hva liker du å spise til frokost?

One Day You'll Dance For Me, New York City

Jeg pleier alltid å finne bildet først når jeg skal skrive et blogginnlegg. Dette har utviklet seg til å bli et relativt plagsomt problem. Jeg er nemlig vanvittig kresen når det gjelder bildevalg, og når jeg først begynner å surfe etter bilder vil det ingen ende ta. Ganske upraktisk, i hvert fall når jeg egentlig skal sove. Oh well. Vi satser på at det bildet jeg til slutt finner vil falle i smak (leteprosessen pågår nå parallelt med skrivingen, man har da en viss evne til effektiv tenkning).

Jeg kom meg over sjalusien fra forrige innlegg, tror jeg. Hodet mitt jobber på rare måter. Det er egentlig hodet mitt jeg må jobbe mest med, ikke kroppen. Den klarer det meste så lenge ikke hodet stikker kjepper i hjulene for den. I det siste har jeg vært flink til å skru av hjernen, synes jeg. Jeg danser masse moderne jazz med tidenes søteste, amerikanske gjestelærer, kroppen gjør sitt aller beste og hjernen blir glad og fornøyd. Faktisk helt sykelig glad. Såpass glad at jeg gladelig går på skolen hver lørdag klokka halv ett for å ha klasse. Jeg liker det godt. Jeg vil at kroppen min skal bli kjempesterk og fleksibel, sånn at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil med den. Iiky.

Det er dog litt slitsomt å være veldig flink og aktiv hele tiden, så i dag har jeg skrudd av totalt. Jeg har, med unntak av å avvikle to klesvasker, ikke gjort noe som helst fornuftig. Jeg har ligget på sofaen, dasset rundt i joggebukse og forspist meg på vafler sammen med Marte, Andrea, Martin og Sigmund. Sånt er godt, etter en intensiv workshopuke og siste forestilling av Jesus med påfølgende teppefallsfest i går. Spesiell festsetting, forresten. Hvis noen hadde fortalt meg for to år siden at jeg i januar 2010 ville stå utenfor Bårdarakademiet en sen lørdagsnatt og røyke mentolsigaretter og diskutere reinkarnasjon med vokalisten i Turboneger, tror jeg ikke helt jeg ville trodd det. Han tror veldig på det, forresten. Reinkarnasjon, men ikke hypnose; det frarådet han meg på det sterkeste. Deretter klemte vi litt og snakket om vår felles kjærlighet til Cornelis Vreeswijk, før det kom en noe forfrisket skuespillerinne og ville lese haikudikt for ham. Ingen skal si at jeg ikke opplever ting.

Nå har jeg funnet et bilde, så da kan jeg sove. I morgen skal jeg fleske til med Du måste finnas på interpretasjon. Om to måneder skal jeg til New York med Linn. Det er bedre enn både vafler og fysisk fostring.

Spørsmål:

1. Forutsatt at vi lever flere ganger: hvem tror du du var i ditt forrige liv?

2. Hvem/hva vil du bli i ditt neste liv?

Jealousy Duet

Det er et lite sjalusimonster som sitter inni kroppen min og spiser meg opp fra innsiden nå. Det skal bort i morgen den dag. Særlig fordi vedkommende jeg er sjalu på ikke har noe jeg ikke har, bortsett fra litt mer guts og selvtillit. Jeg skal heller la det være en inspirasjon. Kan hun, så kan pokkern meg jeg også. I morgen skal jeg danse danse danse på klasse med et stykk fantastisk, amerikansk moderne-og-jazzguru, og da skal jeg gjøre akkurat som mitt sjalusiobjekt: stole på meg selv og gi alt. I mitt tilfelle velger jeg å tro at det er det eneste som mangler. Adjøss og god natt.

Step Into My Office, Baby

Siden jeg er så godt i gang med hyllestinnleggene (se forrige blogpost, no comment necessary), kjører jeg på med ett til; denne gangen til en kvinne som gjør meg stolt av den bleike og tannregulerte nerden jeg egentlig er. Jeg vet jeg sier at jeg vil være ektefølt og vakker sangerinne, dramatisk nationaltheaterskuespiller eller smidig og sassy musikaldanser, men om jeg skal være helt ærlig ligger vel den kaffeflekkede og bustete skrivenerden ganske mye nærmere både mitt oppsyn og min natur. Ikke det at det gjør noe, egentlig. Tina Fey er ikke akkurat tapt bak en vogn. Hun har vært sjefstekstforfatter for Saturday Night Live, er en djevel på parodier, har skrevet (og spilt i) to langfilmer og sånn for å toppe kalaset har hun laget tidenes TV-serie. Med seg selv i hovedrollen. 30 Rock. Se det se det se det se det. Jeg dauer på meg, og tenker at jeg godt kan være Liz Lemon. Eller Tina Fey, alt ettersom. Ser for meg at det er en grei alternativ karriereløsning: spille mye impro, skaffe seg briller, bli manusforfatter, lage eget sketsjeshow. Easy peasy. Uansett skal arbeidsrommet mitt se sånn ut når jeg blir ordentlig voksen:

Med babyen. Det er, helt seriøst, akkurat sånn jeg vil at vi skal ha det. Kanskje ikke i alle rom, men på arbeidsrommet. Synes dere ikke at vi er litt like? Sånn litt? Jeg kan avfinne meg med å minne litt om henne. Jeg tror jeg kunne tenke meg å være litt henne, så lenge jeg får være mye meg sjæl også. Dagens visdomsord, gitt.

Spørsmål:

1. Har du lært noe nytt denne uka? I så fall, hva?

2. Når legger du deg på hverdager?

Det siste spørsmålet blir stilt fordi jeg egentlig burde ha lagt meg. I stedet skal jeg, atter en gang, ned i vaskekjelleren. Hurra for meg.

Nobody Does It Better

Jeg er litt dårlig på oppdateringen nå; hovedsaklig fordi jeg har hatt så mye å gjøre, og nå når det endelig er over har jeg mer lyst til å sitte stille og kope foran TVen enn å skrive lange innlegg her. Kommer sterkere tilbake meget snart! I mellomtiden kan jeg si at jeg har bestemt meg for hvem jeg helst vil være av Liza Minnelli og Helen Sjöholm. Svaret er ganske åpenbart, klippet over her taler sitt entydige språk. Fytti katta. Jeg vil bare legge meg ned og dø litt, så bra er det. Helen er så sterk og vakker og bra, og hele henne oppsummerer alt det som gjør at jeg vil synge hele resten av livet mitt. Det er helt sant, faktisk. Nå skal jeg vaske klær og smugsynge i vaskekjelleren.

Spørsmål:

1. Hvem er din favorittsanger, hvis du har en?

2. Hva liker du best å gjøre på søndager?