Mean Mr. Mustard

Hallo, godtfolk. Et stykke tid har passert, og jeg finner det på sin plass med et nytt blogginnlegg. Siden sist har jeg vært gjennom en del mer eller mindre speisa hendelser. Blant det mer trivielle kan jeg nevne at Lola fortsatt har, og krever, en viktig plass i hverdagen min. På søndag fikk hun meg for eksempel til å gå til innkjøp av et glass dijonsennep på innvandrerbutikken, fordi noe fortalte meg at den kunne være fin til marinering. Marinering, dere. Kjenn litt på den. Hvor ofte driver jeg med sånt? Du er syk, Lola. Tjue kroner rett ut av vinduet og enda mindre plass i den mikroskopiske hylla mi i kjøleskapet. Great. Det ser litt ut som jeg er en gourmet, da. Det er jo en mager trøst. Lurer forresten på om sennep er magert? Hva er det egentlig? Må googles.

Uansett: det har skjedd ting i livet mitt som har vært betraktelig mer fascinerende enn fristende, franske kolonialfristelser. Problemet er bare at det er ting som er litt touchy å drive og brette ut på offentlig nett. Jeg kan si så mye som at jeg har fått stiftet bekjentskap med internettets bakside, pluss fått et nytt forhold til lyden for innkommende sms på mobiltelefonen min. For mer (dog like diffus) informasjon, eller bare et skråblikk på meg som menneske; besøk bloggen til min kjære samboer Sofie.

Utover dette går livet sin vante gang. Jeg går på skole og spiller forestilling, og noen ganger treffer jeg en venn. På søndag, for eksempel, var jeg på kino med Kristine. Det var veldig hyggelig. Mer av sånt! Blir dessverre vanskelig å gjenta suksessen nå på søndag; da er det nemlig duket for juleball på Bårdar. Etter fjorårets suksess er forventningene skyhøye. Lover å komme med fyldig rapport. Lola skal vurdere koldtbordet.

Spørsmål:

1. Liker du sennep?

2.Hva er det første som kommer opp om du googler navnet ditt?

Better Pray For Your Sins, 'Cause The Gay Messiah's Coming

My life just got a little bit gayer. Kjære JESUS, man kan si mye rart om Liza Minnelli (og tro meg: man KAN si mye rart om Liza Minnelli), men å lage godt, gammaldags mussikalsjåvv; det kan 'a. Det skremmer meg å si det, men rundt 2:00 uti klippet fra der dansebreaket begynner og utover - der blir jeg nesten litt tent. Det er vel bare å innse det. På noen områder vil jeg alltid være en homofil mann fanget i en svett jentekropp. Som jeg sa til min gode klassekamerat Knut-Sigurd her om dagen: "Me Tarzan, you Jane. Me hag, you fag." Eller, det var det jeg hadde tenkt å si. Det som imidlertid kom ut var "me fag, you gay." Oh well. Det er fredagskveld, og det er ikke tiden for flisespikkeri.

Tiden er derimot inne for mandariner, mørk sjokolade og vask av både rom og klær. Dette sjonglerer jeg på nærmest virtuost vis med stuesamvær med Marte og gullrekka. Nei, uff, det var nok en løgn. Jeg kom hjem fra byen halv sju, og det eneste jeg har gjort hittil er å sette på en klesvask, spise en halv plate av nevnte sjokolade, danse som en idiot til Supermassive Black Hole i stua og se X-Factor med Marte. Jeg skal vaske nå. Det er herved bestemt. Etter det skal jeg ha en veldig fin helg, det er også bestemt. Jeg er i godt humør, for jeg er den eneste som skjønner det. Jeg og Gloppen. Sånt er stas. God fredagskveld.

Spørsmål:

1. Danser du for deg selv når du er hjemme alene? Hvis ja, til hva slags musikk?

Always Be A Good Boy, Don't Ever Play With Guns

I dag har jeg oppdaget noe. Jeg er fryktelig glad i å være flink. Med flink mener jeg ikke talentfull , jeg mener rett og slett bare flink. Dyktig - en person som jobber hardt og gjør ting teknisk riktig. Som har forstått det. Som har skjønt tegninga, sett det store bildet og utfører sin oppgave til punkt og prikke. Dette gjelder i og for seg på ganske mange områder, men det kommer kraftigst til uttrykk når jeg driver med fysisk aktivitet; nærmere bestemt dans, og fra nå av også pilates. Du milde skaper, som mine flink pike-gener våknet til liv i dagens pilatesklasse. Det er akkurat som det skrus på en slags motor inne i hjernen min; et sykt driv som får meg til å ville få til, koste hva det koste vil, uansett hvor sliten jeg måtte være. Jeg ser for meg at det er litt som å være en hamster i et løpehjul. Den flinke jenta i meg kan i hvert fall minne om en gnager; en gnager som tygger frenetisk på et frø og puster gjennom nesen i fast forward-tempo mens den løper som en besatt for å holde det lille hjulet i gang. Løpe løpe løpe spinne spinne spinne. Noe sånt. Det er ikke ubehagelig, tvert imot, det er bare veldig fascinerende å merke hvordan hele kroppen min formelig prikker av lykke når den får lov til å jobbe med noe så banalt som å være flink. Dagens selvransakelse, der altså.

Forøvrig er jeg i ferd med å bli ganske god til å ikke være flink på en del andre områder av, ehh, faget mitt. Jeg jobber i hvert fall hardt mot den lille gnagerpiken. Stikker kjepper i hamsterhjulet, for å si det rett ut. Og det funker bra. Det blir fint når jeg gjør det. Jeg tar fram gnageren i meg når jeg skal trene teknikk, også skal jeg lære meg å la henne ligge ellers. Forresten, hamsteren er ikke den eneste som bor inni meg. Lola har våknet til liv igjen. Denne gangen krevde hun ristet brød med smør og bringebærsyltetøy, og jeg lystret. Sweet Jesus. Også jeg som ikke tåler gjærbakst, en gang. Jaja. Lolas lov er ord.

Bildet viser forøvrig både til teksten, og til den mer trivielle opplysningen om at jeg spiste sushi i dag. Ja, jeg er kreativ.

Spørsmål:

1. Hva forbinder du med ordet "flink"?

2. Av overskriftene som vises på denne siden, altså uten å måtte trykke på eldre innlegg, hvilke av sangtekstsitatene kjenner du igjen? Miniblogkonkurranse, lizm.

Oh Great Intentions

Jeg var, om jeg må si det selv, inne i en vanvittig god flow med det forrige innlegget. En slags stream of consciousness, om dere vil; som en moderne Virginia Woolf. En fjåsete Virginia, men dog - en Virginia. Rever og bendelormer med transetendenser; du kan ikke komme her og si at det ikke heller mot det geniale! Uansett, der stoppet det. Etter en ukes tørketid er jeg nå tilbake, og jeg har ikke så vanvittig mye på hjertet. Jeg har hatt en fin uke. Det eneste jeg har å utsette på den er at jeg har vært litt baktung, på en måte. Ikke får jeg lagt meg om kvelden, og ikke får jeg kommet meg opp i god nok tid om morgenen. Alt blir liksom litt halvveis, og det trives jeg ikke med. Full skjerpings nå til uka, sånn helt serr lizm like yeah.

Noe jeg derimot har gått inn for svært helhjertet er denne søndagen. Denne søndagen har vært som tatt ut av en oppvekstroman. Jeg trakk på meg regntøy, ullgenser og stilongs og møtte Andrea og Simen på t-banestasjonen klokka to. Her gikk vi til innkjøp av hver vår kopp kaffe/kakao. Gloppen spanderte en bolle på alle, og dette nøt vi på banen opp til Sognsvann. Vel framme i Guds frie natur gikk vi en runde rundt vannet i hyggelig søndagsturtempo, før vi tok banen ned til byen igjen og tok søndagskaffen på United Bakeries. Reine barndomsidyllen. Etter bakerifesten gikk Simen og jeg hjem og sang korstemmer ved pianoet en time, før jeg vasket stua og sorterte skittentøyet mitt. Nå har jeg feiret med rester av fredagens salat og to speilegg på nybakt grovbrød. Idyllisk søndag? Ja, det tror jeg.

Nå skal jeg legge meg og satse på en idyllisk mandag. Når planene involverer steppesko, lunsj- og monologøvingsdate med Ågot (kjærleik!), ensemblesang, klasseøvings og så kveldsklasser i ballett og jazz, tror jeg ikke det målet skal bli altfor vanskelig å oppnå. Ellers har jeg veldig lyst til å reise. Ideelt sett ville jeg våknet opp i London neste helg. Eller i New York eller Berlin eller Paris eller en annen fin storby. Fiks det, 'a. Any takers?

Spørsmål:

1. Hvordan har din søndag vært?

2. Hvordan vil du beskrive en idyllisk mandag?

You Know A Girl She Really Gotta Eat, And A Girl She Should Eat Right

Så kom altså den første snøen, og med den kom også en vanvittig sult. Jeg sier ikke at de tingene har noen som helst sammenheng, men jeg registrerte bare at det valgte bildet kunne illustrere både dette årstidsskiftet og min personlige sultfølelse én gang. Sånn i tilfelle dere lurte på hvorfor jeg har funnet fram et bilde av en rev, altså.

Jeg er nemlig vanvittig sulten om dagen. Jeg synes ikke jeg gjør annet enn å spise. Allikevel går det ikke over. Min venninne Jenny var i dag inne på tanken om at jeg kanskje spiser for lite karbohydrater, men jeg holder fortsatt på min første og mer eksotiske teori: bendelorm. Det er i hvert fall vanlig hos rovdyr (som den tidligere nevnte reven), og såvidt jeg vet er jeg litt av et rovdyr selv. Guriland. Nok fjas.

På den mer seriøse siden: jeg er inne i en slags økonomisk krise. Igjen. Det er ikke det at jeg har et vanvittig høyt forbruk, det er bare det at det ikke er nok penger. Dessuten har jeg en vegring mot å spise drittmat, og da koster det faktisk litt å leve. I disse dager hvor jeg i tillegg er uforholdsmessig sulten hele tiden, kan dere jo bare tenke dere hvordan jeg har det. Jeg kaldsvetter bare ved tanken på å måtte logge inn på nettbanken. Uansett, i dag var kombinasjonen ustillelig sult og første ordentlige frikveld siden fuglane veit uimotståelig. Jeg gikk amok på Bit, spiste pizza hos Martin og har nå som toppen av kransekaka spist en sånn middels stor plate melkesjokolade. Ligger nå i senga og vurderer å lage grøt. Must keep the bendelorm happy. Ganske vanskelig egentlig, når man har utviklet seg til å bli en slags kostholdsprofet, men jeg ofrer meg for hungermonsteret. Whatever Lola wants, Lola gets. (jeg tipper at ormen heter Lola; bendelormer er nemlig tvekjønnede, såkalte hermafroditter, og dette bringer meg umiddelbart inn i dragshowlignende tankebaner. Lola er et fint transvestittnavn.)

Dette innlegget ble bare tøys og tull. Jeg skulle skrive om mine framganger på monologauditionteknikk-fronten, om å ha jazzklasse med barndomsidoler (jeg tror hun sa Nice! til linjene mine i en øvelse, og selv om jeg er ganske usikker vil jeg velge å leve på det lenge) eller om å spille den russiske og berusede Tsjekhov-elskerinnen til en Alt for Rognan-kjendis. Det gikk altså rett vest. Jeg skylder på Lola. Noe jeg forøvrig planlegger å gjøre i alle andre kinkige situasjoner som måtte dukke opp i nær framtid.

Spørsmål:
1. Hva spiser du helst når du er sånn vanvittig, rivende sulten?
2. Om du var transe, hva skulle transenavnet ditt vært?

Some Think It's Noise, I Think It's Pretty

Det er søndag, og den er perfekt for blogging; både stemnings- og værmessig. Men jeg har ikke så lyst til å skrive. Jeg har hatt en fin uke, og nå vil jeg ta fram markeringstusjen og gule ut praktisk talt alle scenene jeg er med på i Damen med hunden av Anton Tsjekhov. Du kan si det sånn at det er et slags monologshow over en kjærlighetsintrige + en haug med vinflasker. Og apropos monologshow: vi har auditionteknikk i monolog på onsdag. Nok en grunn til å pelle seg ut av blogghelvetet og inn i arbeidssonen, altså.

Forresten er det helt ok å prøve for hardt noen ganger. Det handler bare om å finne balansen. Jeg leiter etter'n.

These Are A Few Of My Favourite Things

Ting å like:

- havregrøt med nytinte bringerbær til frokost

- morgenkaffe og monologøvings med Gloppen

- ballett hver onsdag <3

- Sondheim-ensemblesang med Siri og Jenny

- Kaffebrenneriet

- tunfisksalat og ordentlig niste

- cottage cheese

- stroppedrakt, joggebukse og digge ullsokker

- knekkebrød med fårepølse

- hyggeforestilling på Jesus

- intern klassehumor

- dialekthumor

- at kroppen min er så støl at det gjør vondt når jeg hoster

- å innse at ting faktisk er en prosess, og at jeg er midt inni den

Det faktum at jeg akkurat brukte uttrykket "å være i prosess" om meg selv av egen fri vilje, sier egentlig alt om hvor viktig det er at jeg går og legger meg nå. Jeg er flink til å blogge oftere, da. Det er alltids noe. Sova godt.

Spørsmål:

1. Hva likte du med dagen du hadde i dag?

2. Hva er din favorittdialekt? Ikke din egen.