Unzip My Body, Take My Heart Out. 'Cause I Need A Beat To Give This Tune.

Bloggen og jeg - vi har et kjærlighetsfullt av-og-på-forhold. Nå har vi hatt en av-fase, det er ganske åpenbart, men jeg prøver meg igjen.

Det er vår, det er påske og jeg sitter på toget til Stockholm. Ettersom jeg har vært hjemme i Oslo to ganger på under to måneder, tenkte jeg at det var på tide å spre vingene litt ellers i Skandinavia også. Dere vet, jetsettlivet og alt det der. Viktig kunstnerisk påfyll i hverdagen. Så, fra og med klokken 1246 i dag og til klokken 2020 på onsdag er jeg i Stockholm, min første kjærlighet i svenskeland. Det skal bli godt! Jeg skal bo hos Linn, og det blir enda bedre. Vi har jo en slags påsketradisjon, plutselig; ifjor var vi forent i New York, og i år skal vi altså gjenta suksessen i verdensmetropolen Stockholm. Stockholm, Stockholm, stad i världen. Gleder meg til å komme til byen der jeg passer inn med dialekten min. Har aldri fått dreisen på göteborgskan.

Uansett: torsdag har jeg en kjapp stopover hjemme i Göttis, og langfredagsmorra setter jeg meg på toget til København og påskeblasfemi med Martin og Anders. Lam, vin, upassende spøker og påskeeggjakt; en urban høytidsfeiring. Det er litt luksus at jeg faktisk har penger til denne ferien, selv om det ikke akkurat er voldsomt ekstravagant med plassbillett på andre klasse hos Svenska Järnvägar.

I Göteborg har livet også vært fint. På fredag var Mikaela gjest på intim norskefest hjemme hos meg, og det ble underholdt med både alternative tolkninger av Du måste finnas og fri gestaltning av sangpedagogers seksualliv. Til slutt gikk resten av gjestene, og Mikaela og jeg spiste pastarester og drakk vin til klokka halv fem. Vi diskuterte livet, sangen, kjærligheten og konsekvensene av andre, liknende nattlige vinsamtaler for noen uker siden. Det store spørsmålet for tiden er hvor lenge det er gøy å være spenningsmomentet i noen andres liv. Tror jeg trenger et par liter rosé til for å finne ut av det. Nå har passasjeren ved siden av meg snakket så lenge på telefonen om hvorvidt de skal bygge utedass på den nye hytta deres, at jeg har blitt litt reisesyk. Takk for meg for denne gang!

Who I'd Be

På en dag som denne, når man sitter på bussen til Oslo mens resten av klassen toger til Danmark for å dra på workshop, passer det med et innlegg som dette. Jeg har sykemeldt meg selv fram til mandag for å få orden på de stakkars overarbeida stemmebåndene mine, og det føles først og fremst bra. Det er ikke noe farlig feil med dem - ingenting feil, egentlig - men ettersom brent barn skyr ilden, og jeg er et vokalmessig brent barn, så tar jeg mine forholdsregler. Dessuten føles det godt å være den som står ved roret i skipet som er mitt liv. Oi, metafortoget tar meg så fort jeg krysser grensa. Uansett: for å holde inspirasjonen, så lager jeg nå ei litta liste over damer jeg har lyst til å få være en gang. Fordi det er gøy, og fordi det er det som holder en i gang i de periodene det ikke bare er bløtkake og champagne å være syngende skuespiller/skuespillende sanger.

Eliza Doolittle (My Fair Lady)
Fordi hun har baller, sosiolekt og fine kjoler. Og bøttevis med bra sanger.

Fanny Brice (Funny Girl)
Fordi hun er morsom, sårbar og en helvetes utfordring. Dessuten trenger man nese for å gjøre henne, og det har jeg.

Kristina (Kristina från Duvemåla)
Det må være lov å drømme.

Audrey (Little Shop of Horrors)
Fordi hun er søtest i verden. Og kanskje også dummest i verden.

Sally Bowles (Cabaret)
Berlin, bowlerhatt, Kander & Ebb, Fosse. Det sier sæ sjæl.

Lucille Frank (Parade)
Herregud. For bra, på så mange måter.

Diana (Next to Normal)
Om 20 år. Fordi det må være noe av det beste som er skrevet på musikkteaterfronten på mange, mange år.

og sånn på tampen

Jo March (Little Women)
Fordi hun er en av de tøffeste jentene jeg har blitt kjent med. Og fordi jeg savner henne litt hver dag.

Nå skal jeg gå av bussen og ut i Oslo! Årets mest pretensiøse innlegg stempler ut. Adios.

Cause He's Touched Your Perfect Body With His Mind

Opptaket på skolen er ferdig, og åtte, fine og feiende flotte musikalartister har fått samme gledessjokkopplevelse som jeg fikk i fjor. Det blir gøy med nye tilskudd til høsten! Og apropos nye tilskudd; hele tredjeklasse musikal har endelig kommet tilbake fra praksis. De er jo ikke akkurat nykomlinger på noen måte, men i vår hverdag er de både nye og etterlengtede, etter et halvt år som ensomme musikalfreaks på skolen. Sju stykker mot hele resten av sceneområdet; det sier seg selv at det er godt å få litt forsterkninger. Blant disse forsterkningene er også min Artisten-mamma og long time internet friend (harry, men sant) Mikaela, og hun er attpåtil min nabo! På søndag feiret vi våren med thaisalat og et glass rødt i leiligheten. Våren blir bra i Johanneberg, kjenner jeg.

Ellers har jeg shoppa mer enn på sikkert et år, og skaffet meg både gul Fjällräven-sekk og hvite, nye Converse. I anledning våren, liksom. Har også kjøpt to nye lange kjoler, og disse blir satt pris på både av meg selv og omgivelsene. Det er ikke hver dag man blir kalt snygg sånn ut av det blå, men jeg liker det. Tror jeg. Deler av livet mitt arter seg for tiden som en slags absurd tv-serie.

På fredag reiser vi, klassen, til Danmark på studietur for å gå på masterclasses for to amerikanske musikalkomponister og en amerikansk sanggestaltningsguru. Skal bli gøy, om man ser bortifra at jeg ikke er helt på topp stemmemessig. Oh well. Det brydde meg veldig i forrige uke, men nå; når det er vår, jeg kan sykle til skolen og har jävligt snygga jeans, så merker jeg at det ikke er så farlig allikevel. I neste uke skal jeg drikke vin og bli full. Det var jaggu lenge sida. Heia våren!

Lille Oslo er en egen planet

Nå har det virkelig vært seriøs bloggtørke en stund. Jeg har lyst til å være en kul og morsom person som blogger ofte, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få det til. Nå har jeg i det minste tatt et skritt nærmere tilværelsen som kul og hyppig skribent: jeg har skaffet meg en blogapp på mobilen! Skal se hvordan dette funker. Virker foreløpig lovende, men jeg er ikke akkurat kjent for å ha flaks med de tekniske finessene. Dette innlegget er altså en test, skrevet fra trikk 12 på vei mot restaurantbesøk med min mor ved Frogner Stadion. Oslo ass! I sommer kommer jeg tilbake og blir en stund.

Spela en sång som vi hört förut, sjung en refräng som vi kan

Se der, nå falt jeg helt av bloggelasset igjen. En kort periode (les: ca. en halvtime på formiddagen i dag) vurderte jeg å kaste inn håndklet for godt, bloggmessig, men så kom jeg til meg selv og tenkte at, nei - jeg liker det jo ganske godt når jeg først får ut fingern. Derfor tar jeg tastaturet fatt igjen. Hansken er kastet, fingern er ute. Hvor den satt, skal vi ikke verken dvele ved eller diskutere nærmere.

Forestillingsuka kom og gikk i et avsindig tempo. Det var fantastisk gøy og fint på alle måter. Jeg grein litt da det var over, mye fordi jeg var sliten, men mest fordi jeg kommer til å savne Jo March veldig. Det er den litt utakknemlige delen med dette yrket: man bruker all sin våkne tid og store deler av seg selv på å bli kjent med et annet menneskes historie i flere uker, og plutselig kan det være over etter bare fem forestillinger. I det virkelige arbeidslivet er det heldigvis litt annerledes, men dog. Det er rart at jeg ikke skal ta på meg støvlene hennes igjen. Klisjé, men sant.

Livsrytmen gikk drastisk ned i tempo etter siste forestilling, og det har vært deilig det også, på sitt vis. I helgen har jeg for eksempel hatt tid til å ha storfint besøk! Henriette kom på torsdag, og på fredag ettermiddag kom Andrea etter. Vi har ledd, spist, drukket vin, sett film, gått på frokostbuffet, shoppa, ledd enda mer, ligget i kokong og ikke minst; vært på Helen Sjöholm-konsert. Hun er faen meg bra. Jeg har sett henne live før, men det var noe ekstra spesielt å se henne her, i Göteborg, sammen med to fine, fantastiske venninner. Vi satt og holdt hverandre i hendene gjennom hele den første sangen, og jeg tenkte at - shit, her sitter jeg, i Sverige, går på en utdannelse jeg aldri hadde trodd jeg skulle komme inn på, og utdanner meg til å gjøre det samme som Helen gjør hver dag resten av livet mitt. Jeg hadde ikke gjort det om jeg ikke hadde oppdaget henne, tror jeg. Og jeg tror jaggu ikke jeg hadde trodd det om noen hadde sagt det til meg da jeg var 17 år, gikk på musikklinja i Sandefjord og gikk til skolen med Visor-albumet i ørene hver eneste dag. Seks år med Helen. Jeg har blitt en annen person i løpet av de seks årene, men inspirasjonen jeg får av henne har ikke forandret seg i det hele tatt. Hun er bra. Og det er Henriette og Andrea også. Bare se på det fine bildet der oppe! Noen ganger synes jeg sjæl at jeg er ganske heldig med detta livet.

We Went To Bed And Turned The Stereo On Low, Heard The Timber Creek And Windows Rattle Gently

Dette har vært en stor dag. Ja, ikke bare en stor dag, men en historisk dag: i dag har jeg, for første gang siden jeg fikk mobiltelefon i 2001, byttet telefonnummer. Ok, så er det ikke et ordentlig bytte, jeg har fortsatt det norske liggende i en slags dvale, men jeg har like fullt skaffet meg et splitter nytt, svensk mobilnummer på heltid. Det ligger i iPhonen min, og lar meg atter få holde hele verdsveven i min pølsefingrede hånd. Norske Tele2 var jo mildt sagt en skuffelse på mobilsurffronten. Straks jeg kom over grensa og kjente ferten av Trollhättan (greit, det lukter ikke i Trollhättan, men det ga en fin effekt) sa det takk for seg, og siden den gang har mobilen min vært en impotent iPhone. Fram til i dag, altså. Det er når jeg gjør praktiske ærender som dette jeg blir minnet på at jeg faktisk bor i utlandet. Det er liksom ikke bare å vise fram legitimasjonen og ferdig med det; nei, det må fakses inn brev fra Lånekassen og norske pass og jeg vet ikke hva. På et tidspunkt under hele prosessen nede i telebutikken klarte jeg å spøkefullt si til butikkdama at jeg følte meg som en innvandrer, hvorpå hun tørt svarte "Ja, men det är du ju". Pinlig nok har jeg ikke tenkt på meg selv som det. Og jeg tror, enda mer pinlig, at det er fordi jeg er hvit og nordisk og har samme kultur. Allikevel er jeg jo vitterlig like mye innvandrer som noen fra Polen eller Tyrkia. Greit å møte sine egne fordommer ansikt til ansikt, sånn på en lørdag formiddag. Følte meg en liten stund som en av de papirløse. Maria Amelie og jeg. Neida.

På tirsdag har vi premiere. Det skal bli bra, tror jeg. I uka som har gått har jeg vært stressa og sliten, men etter en liten breakdown på torsdag, påfølgende god prøvedag på fredag og så en avsluttende afterwork med klassen + regissøren fredag kveld, følte jeg meg bedre. I dag har jeg bare vært alene, gjort ærender, laget mat, ryddet litt, lastet ned masse musikalnoter og drukket to glass vin for meg selv. I morgen skal jeg bake (standard søndag, knekkebrøddagen), synge og så til skolen og hjelpe til med det tekniske aspektet av denne drageflygingen. Det er én ting å få en drage til å fly utendørs i sterk vind, det er noe ganske annet inne på en teaterscene. Og nei, vi kan ikke låne vindmaskinen til Carola. Synd, egentlig.

Jeg gleder meg til å spille til uka, tror jeg. Tre hele gjennomganger med publikum før første forestilling. Jeg tror jeg kan begynne å slappe av og leke i det. Det føles i hvert fall sånn, nå når stemmen er uthvilt etter en dag uten skrikebelting, kjøkkenet er rent og jeg kan drikke vin og høre på Theresa Andersson og Thomas Dybdahl. Om tre uker begynner opptaksprøvene for de som har søkt på skolen i år. Tenk at jeg kom inn, a. Det er faktisk ganske fantastisk. Nå skal jeg være vill og gæren og gå og legge meg.

On A Clear Day You Can See Forever

Jeg spådde at jeg ikke kom til å få tid til å blogge, og jaggu fikk jeg rett. Kanskje jeg er synsk. Det hadde vært noe.

De siste to ukene har vært hektiske, og jeg har stort sett tilbragt all min våkne tid på skolen. Det går bedre og bedre med forestillingen, og jeg har, sånn en og en halv uke før premieren, klart å lære meg absolutt alt materialet utenat. Når prøveperioden er på totalt fem uker og det dreier seg om 50 sider manus + ca like mange sider med noter, synes jeg ikke det er så verst. Klapp på skuldra til meg sjæl. Nå begynner pirkeperioden, og den er alltid like frustrerende. Det er lett å bli innsnødd på alle de små tingene som ikke er bra, som må fikses og justeres, og da jeg gikk fra skolen på fredag kveld følte jeg meg som en eneste stor må gjøres-liste; en liste der alle tingene handlet om meg personlig, og ingen var av typen "kjøp mer oppvaskmiddel" eller "betal strømregningen". Det er det jeg både elsker og hater med det yrket (hjelpesjøss, det er faktisk snart et yrke nå) jeg har valgt; ingenting av det man jobber med ligger utenfor en selv. Men, etter helgen føles lista mye mer overkommelig og håndfast. På fredag drakk jeg vin med venner, og våknet uthvilt og glad (gikk hjem fra festlighetene klokka 2330, voksenpoeng ganger tusen) lørdag morgen til sms fra regissøren om at han var på skolen, og at jeg gjerne kunne komme innom og gå gjennom de, latterlig lite gjennomgåtte, sololåtene mine. Jeg takket ja, og møtte fornøyd opp, som den latterlig flinke piken jeg er. Vel framme viste det seg at han hadde vært ute i alle leketøysbutikker i Göteborg for å få tak i en drage til forestillingen. Denne dragen er det jeg som skal håndtere i en av scenene våre, og i method actingens og pedagogikkens ånd hadde han kommet på at jeg burde teste den på ordentlig, ute i friluft. Så det gjorde vi, da. Ut på plenen på universitetsområdet, midt i en populær turløype og opp med dragen. Det var gøy og absurd, det. Det blåste skikkelig, dragen fløy av gårde og jeg følte meg som herre over vinden. Sol var det også, og jeg følte meg litt som et barn. Etterpå gikk vi inn og øvde, og da jeg gikk fra skolen var jeg lørdagsgladere enn jeg hadde vært på lenge. Jeg er sikker på at det var dragen som gjorde det.

Fra skolen tok jeg trikken til Julie i Olivedalsgatan, og der ble vi sittende på kjøkkenet hennes og drikke først te, så rødvin, spise først brødskiver, så oppvarmet hjemmelaget pizza, og etterhvert dro vi oss til Stage Door - stampuben til Teaterhögskolan. Tredjeklasse opera hadde bestilt alle bordene den kvelden, så hele puben var full av scenefolk fra skolen. Jeg drakk en øl, hadde en, som alltid, fryktelig bra samtale med fine opera-Frida, før jeg gjentok suksessen fra gårsdagen og gikk hjem i ordentlig tid. Det er undervurdert å gå hjem i tolvtida, altså! Mulig jeg skal fortsette med det også etter Little Women. Mulig det ikke kommer til å la seg gjennomføre. Spår at det blir det siste alternativet.

I dag har jeg spist frokost på kafé, kopiert usannsynlige mengder attester til stipendsøknader, nerdet meg på macforum (hjelpmegjegkanikkegåinnidenbutikkenjegkjøperbaremasseunødvendigtiltelefonenmin) og bakt trippel porsjon knekkebrød. Den ene er til Mari, som hadde bursdag i forrige uke. I morgen har vi første kostymegjennomgang klokka, hold dere fast, 0900, så jeg skal legge meg og sove. Er jævlig spent på hvor mye jeg kommer til å sinke forestillingen med klesskiftene mine. Forresten, jeg har fått meg en slags spillejobb i en kulturkirke her. Visste de skulle reklamere for det på sida si, men hadde ikke helt forestilt meg denne formuleringen. Hoisa! Fint med forventninger, da. Heh.