Jag vet att jag kommer att stiga på tåget, som för mig bort härifrån

Strengt tatt sitter jeg allerede på toget, men da den sangen kom på i iTunes akkurat idet jeg skulle begynne å skrive føltes det for passende til at jeg ville la sånne detaljer ødelegge. I dag gikk jeg fra skolen, ut i Göteborg og inn på toget som om én time og et kvarter skal tøffe inn på stasjonen i København. I skrivende stund beveger jeg meg altså med stor fart gjennom Skåne et sted, mens jeg spiser rart gummigodteri og har Helen Sjöholm i høretelefonene. Jeg er ganske lykkelig nå, altså. Til tross for at dagen startet badet i svette (yay) og egen frustrasjon (nay), har den utviklet seg til å bli en dag av det virkelig gode slaget. Vi hadde klassemøte med veilederen vår, og som de utøvende kunstnerne vi er fikk vi gravd dypt og grundig i våre egne følelser og relasjoner med hverandre. Så fint, og det trengtes nok nå, tror jeg. Det er en fin liten familie jeg har i Sverige, altså. Operaklassen er også full av rare og bra mennesker. I går kom jeg meg aldri hjem fra skolen fordi jeg ble stående ved skapet i total latterkrampe med tre operasangere i halvannen time.

Og jaggu er jeg ikke på vei for å more meg med en annen operararitet i ei hel helg, si! En operasanger, en danser og en teaterstudent - det blir litt som i Göteborg, bare med nærere relasjoner og tjue tonn mer internhumor. Pluss en hund, det har vi ikke i Götet. Åh, dette livet. Nå blir jeg nesten rørt, som den tanta jeg er.

Ha en feiende flott helg! Jeg skal teste om det er like dejligt i Danmark om man reiser inn fra Sverige, som når man kommer via båt fra Norge. Er man norsk i Danmark, så er man norsk i Danmark, tenker jeg. På søndag kveld bærer det hjem igjen, og på mandag er det første masterclass. Føler meg som et heldig menneske.

Jag vet att jag kommer att stiga på tåget, som för mig bort härifrån
Bort till en plats som inte innebär förändring
Vet att jag snart är tillbaka

What You Don't Know About Women

Dette er omtrent det jeg ser av verden utenfor skolen om dagen; det jeg ser fra sykkelstyret på vei til skolen og hjem fra skolen. Med andre ord, en relativt kjedelig gate i ytterkanten av sentrum av Göteborg, som enten farer forbi i ekstrem fart (nedoverbakke på vei til skolen) eller humper forbi i varierende fart (oppoverbakke på vei hjem, fart avhengig av dagsform). På gode dager får konkurranseinstinktet mitt kjørt seg noe vakent på vei opp, særlig når jeg blir forbisyklet av andre, obsternasige syklister. Det er ikke greit. Jeg legger meg på hjul. I dag vant jeg, etter en grei spurt, med god margin over en svensk mosjonistkvinne med fornuftige sko. Mulig hun syntes jeg var litt spesiell.

Ellers ruller livet på, med mindre og mindre konkurranse rettet mot andre (bortsett fra andre syklister) og mer og mer konkurranse rettet mot meg selv. Det fungerer fint for meg, må jeg si. Det har blitt ordentlig høst og jeg høster fruktene av flere år som manisk skjerfinnkjøper. Har så mye fine skjerf, vet dere. Gullårstid for meg, sånn motemessig. Høsten er dog ikke en gullårstid immunforsvarsmessig. Jeg har ryki på en liten immunforsvarssmell, men etter tre dager som en slags vandrende, opphovnet mandel er jeg på bedringens vei. I dag sang jeg Jason Robert Brown for fulle mugger på sangtime uten å høres ut som ei kråke. Jeg tror, helt seriøst, at hvis jeg bare får synge litt med bra akkompagnement noen ganger hver uke resten av livet, så kommer jeg glatt til å unngå alle former for depresjon.

I morgen er det jazz og avsluttende tilbakemeldingstime i aksjon/aktivitet (skuespillerfaget vi har hatt 16 timer i uka siden skolestart), og så er det helg igjen. På kvelden blir det spleiselag for å feire høsten i et av teaterstudioene sammen med resten av sceneområdet (skuespillerfag og opera), og på lørdag får jeg besøk av Kath! Jeg sier som hele M2 på Bårdar 09/10:

LIVET.

PS. Tittelen har ingen relevans, det er bare tittelen på en veldig kul og schvingende duett jeg skal synge med Tuva i klassen. Takk.

Good Morning, Baltimore

Eller god morgen, Göteborg, da. Om vi skal være pirkete.

Tiden går latterlig fort her borte, nå har jeg for eksempel bodd her i en hel måned. Helt sykt, selv om det føles som om jeg har vært her lenger. Det er akkurat som om jeg står opp om morgenen på mandag, og neste gang jeg legger meg er det plutselig torsdag kveld og da er uka over. Det var godt beskrevet, gitt.

I går var jeg på skolen fra halv ni til ni, og i dag skal jeg gjenta bedriften med noe lignenden, så jeg rekker liksom ikke skrive. Derfor gjør jeg det nå. Forrige uke var fin, men omtumlende. Hadde svette dansetimer (kondis = forsvunnet), utrolig fin sang-/repetitørtime (Streisand og My Fair Lady og flink pianist, det blir ikke så mye bedre) og gigantiske mengder skuespillertrening. På fredag var det begravelse for en mann som har betydd utrolig mye for utdannelsen vår, og det var fryktelig vakkert og veldig, veldig trist. Vi kjente ham ikke, men vi var den siste klassen han var med på å ta inn, og det var godt å gå dit som klasse og kjenne på hvor takknemlig man er for å være her i dag. Så mye varme og musikk og engasjement og samhold i en begravelse er ikke hverdagskost. Tusen, tusen takk.

Etterpå var jeg et slakt, og kvelden ble tilbragt i fosterstilling i senga, før jeg dro meg med trikken til Julie. Hun bød på vin og mat og jeg takket ja. Lørdag var det brettspill og alkohol i et særdeles norsk festlig lag, og søndag ble - som dere forhåpentligvis vet - en annen slags sorgens dag her borte. Kjære nordmenn, stem rødgrønt og stem medmenneskelig. De ødelegger samfunnet sitt sakte, men sikkert her.

Nå skal jeg på sangtime!

Breakfast At Tiffany's

I dag spiste jeg søndagsfrokost med Simen. Via Skype. Det var sykt koselig og litt trist på samme tid. Trist fordi det er rart å være langt borte fra noen man er vant til å se absolutt hver dag og omtrent hver våkne time, men også litt trist fordi - let's face it - det er noe patetisk over at ens eneste søndagssamvær har vært via satelitt og webcam. Jeg stortrives i Göteborg, men jeg driver også en liten privat nedtelling til alt av samvær med utenomgöteborgiske venner. København og ekteparet Ha + Anders: 26 dager. Oslo og alle det innebærer: 50 dager. Bergen og Gloppen i full transemundur: 56 dager. Innimellom København og Oslo sniker London-turen med klassen seg inn også, så det er ikke akkurat synd på meg. Dette blir en veldig, veldig fin høst.

Når jeg sier at et skjermbilde av Simen har vært mitt eneste søndagssamvær, så juger jeg litt. Jeg har nemlig både stiftet bekjentskap med en svensk kjernefamilie i første etasje og en kjekk og grei låsesmed. Låste meg ute av leiligheten, da vet dere. Moro. Betalte låsesmeden med det svenske kortet mitt, og har nå bestemt meg for å late som det aldri skjedde.

Resten av dagen har jeg tilbragt med klesvask, matlaging, mailskriving og forberedelse til én av morgendagens skuespilløkter. Vi skal observere oss selv nøye i et dagligdags gjøremål, sånn at vi kan gjenskape det for klassen i morgen. Sekvensen skal vare 2-3 minutter og kan ikke involvere imaginære objekter eller personer. Dette innebærer 1) at jeg må prøve å bygge en så nøyaktig kopi som mulig av stua mi i teaterstudio A306 i morgen og 2) at jeg har utført den samme "å teipe noter"-sekvensen fem ganger her hjemme i min ensomhet, for deretter å ta notater. Man føler seg veldig rar når man prøver å gjøre noe dagligdags, men hele tiden er ekstremt opptatt av akkurat HVA det er man driver med. Jeg tror ikke det blir så veldig troverdig det der, egentlig.

Grunnstemningen her borte i øst er glad. Jeg er glad for at det er høst, jeg er glad for at jeg går på denne fantastiske skolen, jeg er glad for at det er så mange bra mennesker her og jeg er utrolig glad for at det finnes så mange bra mennesker spredd ut i resten av Nord-Europa som jeg snart skal få se igjen. Klein og søndagsfrokostmett hørte jeg på Body Talk pt. 2 og var omtrent sånn som dette:

We've Only Just Begun

Én uke har gått, men det føles mye lenger. Hjernen er så full av ny info at man kan spørre seg hvordan det er plass til mer. Det er det forhåpentligvis, dette er liksom bare begynnelsen (både bokstavelig og billedlig talt).

Alt virker hittil veldig, veldig bra. Har hatt sangtime og lært meg at alle vokalene mine er på bærtur (forsåvidt intet nytt under solen), introduksjonsforedrag i omtrent alt man kan få introduksjon i på HSM, litt dans og mye teater. Dessuten har jeg detaljobservert en vennegjeng førtifem minutter på Centralstationen, med alt hva det innebærer av spiontaktikker for å ikke bli oppdaget og avslørt som kikker. Resultatet skal spilles for klassen + operaklassen i morgen, av meg, Mari, Knut og Opera-Jens. Jo, også har jeg 45 minutter helt for meg selv med en pianist annenhver uke, i tillegg til sangtimen min. Han er ganske flink også, kan du si. Grei luksus.

På fredag hadde vi innspark og ble sørpe kanakkas, alle som en. Knut og jeg hadde jamsession i en blackbox med flygel og spilte Du måste finnas i bossatakt og rødvinsrus. Jeg flørtet med en kantor, og en kjekk mann kalte meg baby og sa jeg luktet godt. Mari fyllesyklet og Liw glemte nøklene sine inne i skapet på skolen. Dette resulterte i at jeg fikk leilighetens første overnattingsgjest. Liw var meget takknemlig, og ville gjerne fikse det tette røret i vasken på badet med det samme hun kom. Dette ble avverget. Lørdagen var jeg en tur i byen, men lå ellers i fosterstilling og led. Og i dag, dere, har jeg vært husmor! Jeg har storhandlet, lagd knekkebrød, dobbel omelettporson og en avsindig god thai-inspirert linsegryte. Dessuten har jeg vært en tur på skolen og øvd sang. Man bare låser seg inn med nøkkelkortet sitt, og vips: så har man tilgang til alle studioer og øvingsrom og det som verre er. Bårdar, go home.

Nå drikker jeg grønn te og har skrevet prosessdagbok. Blir jeg mer flink pike nå, så blir jeg veldig kjedelig. Livet är la gött i Göteborg.

Byr på linsegryte og kvise på overleppa.

Something's Coming

I morgen, eller rettere sagt i dag, begynner eventyret. Jeg skal bare sove en kort natt, og når jeg våkner i morgen tidlig skal jeg fikse meg, spise frokost, pakke skoleveska og sykle ned til byen og de tre neste årene av livet mitt. Det er som første skoledag i førsteklasse på barneskolen, bare at nå er jeg voksen og nå er det på alvor. HSM - i morgen kommer jeg.

In The Middle Of Northtown Just Feeling Good

Plutselig var jeg innvandrer. Jeg har bodd i Göteborg (nå må jeg skrive det konsekvent med tøddler, føler jeg, selv om det unektelig er litt harry) i snart en uke nå, og for å sitere fotoet: det virker som en bra by. I helgen var mor og islendingen her og hjalp meg med å flytte inn. Jeg mistenker at det kunne blitt satt verdensrekord i hurtigmontering av IKEA-møbler i min leilighet i løpet av de dagene, for noe så effektivt har jeg aldri vært med på før. Plutselig har jeg et hjem. Jeg vil forøvrig trekke tilbake alt jeg har sagt om at jeg hadde mye ting da jeg flyttet fra Harald Hårfagres: mine eiendeler er latterlig få når man sprer dem ut i en hel leilighet.

Uansett. Denne uka har blitt tilbragt med ganske mange husmoderlige og praktiske sysler. Det er nemlig ikke så mye å gjøre her, sånn før skolen begynner. Jeg har måttet porsjonere ut husarbeidsoppgavene på de forskjellige dagene, sånn at det hver dag finnes noe å henge fingrene i. Én dag, for eksempel, var målet å kjøpe dusjforheng. Dagen etter ble målet, som en konsekvens av den foregående dagens kjøp, å kjøpe ringer til dusjforhenget. Denne oppdelingen var riktignok ikke helt planlagt, men dere skjønner hvor jeg vil.

Jeg har vært litt sosial også. Først med Markus, så en hel dag med Knut og så en bydag med Liw. Med andre ord bare mennesker jeg skal gå i klasse med resten av tiden her borte. Jammen har jeg et stort kontaktnett. Det går bedre og bedre med svensken, også. Etter noen timer med Liw i går begynte jeg etterhvert å miste den gnagende følelsen av at jeg ikke er helt meg selv når jeg snakker det språket, og det er alltid bra. Jeg klarte til og med å slå en vits. Hurra for meg. Det kan hende at det kommer til å funke, dette svenskegreiene. Når jeg attpåtil får svensk personnummer om noen ukers tid, åpner det seg en helt ny verden. Inntil videre får jeg leve med barnekort i banken (tenk Visa Electron, sånn som man har sånn ca på fosterstadiet), mobilt bredbånd og rare blikk hver gang jeg bruker det norske bankkortet. Det er tydeligvis hypereksotisk å ha bilde av seg selv på Visa-kortet. Såpass eksotisk at de tror det er et tøysekort og ber meg om annen legitimasjon. Hello Sweden.

Dagens svenske norm: det er ikke greit å sykle på fortauet ("Cyklister ska inte vara på trottoaren! Cyklister ska cykla på vägen!"). Hilsen sint mann (50+)

Dagens svenske oppdagelse: hver gang du kommer inn i en butikk - se etter kølappmaskin. Det er kølappsystem over alt. Sann mine ord.