Will You Still Need Me, Will You Still Feed Me, When I'm Sixty-Four

Nå har det gått altfor lang tid. Igjen. Denne gangen skal jeg ikke skylde på skole, for selv der har jeg vært litt fraværende. Skylda ligger nesten ene og alene på sykdom. Ja, jeg ble tatt av svinet til slutt. Fuck. Kunne like gjerne reist til London den gangen i juli. Jeje, nå er det i hvert fall overstått (red. anm: jeg har ikke testet meg for svinesjuka, jeg bare tolker alle symptomene dithen. Dessuten er det litt kulere å si at man har hatt et treff med Viruset, enn å bare si at man har hatt influensa). Jada så neida. Jeg har vært sengeliggende noen dager, og til og med vært litt borte fra skolen under innspurtsuka før workshopvisning. Å være hjemme fra skolen var et nytt fenomen. Har ikke tenkt å gjøre det til en vane.

Uansett, jeg kom meg tilbake til de levendes verden, og vi i M2 kom oss helskinna og vel så det gjennom vår one ettermiddag only-versjon av West Side Story. Resultatet ble faktisk veldig, veldig bra. Jeg var sprekkeferdig stolt av klassen min da vi var ferdige på fredag klokka fem. Jeg er egentlig det fortsatt. Seieren ble feiret med sushi, en kjapp krossfesting av Hank von Helvete og et påfølgende drabelig klassekalas hos John-Magnus og Lars Kristian. For en fest! For en klasse! Jeg blir lykkelig av å tenke på det, og jeg blir ekstra lykkelig av å tenke på noe litt hemmelig jeg fikk vite den kvelden. Siden det er hemmelig og det uansett ikke var sånn det ble, kan jeg ikke si hva det var. Det var uansett fint; fint å vite at det er autoritetspersoner som synes en er truendes til å fikse både det ene og det andre.

Nå er jeg trøtt, litt sulten og veldig svimmel. Jeg må lære meg å ikke øve piruetter før sengetid. Blir rene danskebåtfølelsen i senga, bare at jeg ikke får satt sjøbein. På en måte. Sekstiårslaget med pappa og 150 av hans jevnaldrende venner var forøvrig århundrets fest. Hannah og jeg gjorde stor suksess, baren var åpen, talene var morsomme og dansegulvet var fullt av lykkelige, fulle mennesker etter klimakteriet. Jeg tror kanskje ikke jeg har hatt det så gøy på fest på flere år. Hvis jeg har en sånn vennegjeng som foreldrene mine når jeg er seksti skal jeg prise meg lykkelig. Hett tips: kjeder du deg en lørdagskveld? Dra på fylla med foreldrene dine. Helt seriøst.

Spørsmål:
1. Har du en teit ting du ofte gjør før du skal legge deg, selv om du egentlig ikke bør?
2. Har du hatt svineinfluensa?

I Just Wanna Fucking Dance

Dette har vært en overmåte god søndag. Jeg har vasket både bad og klær, drukket sterk kaffe, hatt på fin kjole og hatt sangtime. I utgangspunktet var jeg skeptisk til kombinasjonen søndag/sangtime (særlig siden jeg ikke fikk vite om det før jeg var halvveis nede i mitt andre glass rødvin i går), men jammen måtte jeg møte alle mine fordommer i døra og sende dem rett hjem igjen (oi, her er jeg ustø i bildebruken, gitt). Det gikk rett og slett over alle forventninger! Vi både lo og hygget oss, og på toppen av det hele sang jeg ikke så verst, heller. Etterpå kom Hannah, og så gjennomførte vi tidenes mest ineffektive bursdagsopptredenøvelse. Men, som kjent er ineffektiv egentlig bare et annet ord for trivelig, så jeg vil si at selv dette punktet på dagsorden var vellykket. For ordens skyld: hvis noen av bloggens lesere mot formodning er invitert til far Klevstrand og far Husby m/venners felles sekstiårsfeiring på lørdag, har dere litt av et show å se fram til. Eller kanskje ikke. Vi har laget alle stemmene selv, da. Jeg personlig er mest fornøyd med min egensnekrede, rhumbaunderstemme på My Heart Belongs To Daddy. Ja, vi skal synge den. Ja, vi vet det er tacky. Nei, vi skal ikke gjøre det med babystemme. Frequently asked questions.

Uansett, en sånn søndag må feires med en skikkelig søndagsmiddag. Derfor gikk jeg på Joker og fleska til med å kjøpe meg Kapteinens fylte fisk. HerreGUD, det er en undervurdert matrett. Vil driste meg til å kalle det fiskepinner i gourmetform. Og da skal det sies at jeg er glad i naturelle fiskepinner også. Så her sitter jeg nå, mett på råkost og frossenfisk, og hygger meg med manus, krydderte og Beirut på Spotify. Jeg elsker høsten. Også elsker jeg når sanglæreren min kommer med krevende og bisarre repertoarforslag, som denne perlen fra Jerry Springer: The Opera. En musikal utformet som en episode av The Jerry Springer Show, rett og slett. Sangen synges naturlig nok av Shawntel, ei livstrøtt, smålubben dame hvis store drøm er å bli stripper med spesialfeltet pole dancing. Mannen hennes, Chucky, nekter henne å gjøre det, men pipa får straks en annen lyd når det avsløres at Chucky selv er både medeier i en strippeklubb og medlem i Ku Klux Klan. Deretter kommer flere Ku Klux-klanere på scenen, og sammen slår de seg løs i et steppenummer. Jeg skjønner ikke hva folk mener når de sier at musikal er tacky.

Spørsmål:

1. Hva slags klær skulle du ønske du kunne gå med hver dag?

2. Hva er ditt favorittalkshow?

3. Husker du noen av temaene fra Ricki Lake eller Jerry Springer?

PS. Sjekk jeg har fiksa på sida, a! De fine bildene er fra weheartit.com.

Love Me Tender

Jeg vil ha følgere, så jeg har skaffa meg bloglovin. Følg meg ved å trykke her!

Before I Rightly Explode

Hvis jeg hadde vært god til å koreografere, så skulle jeg pokkern meg lagd verdens feteste koreografi til denne sangen. Jeg har våte drømmer om å danse til den. I disse våte drømmene er jeg selvfølgelig også helt sykt god. Kan ikke noen bare ta meg på ordet og fikse det? Både koreografien og danseferdighetene mine, selvsagt.

Nå er det forresten høst på ramme alvor, og det liker jeg. Derfor har jeg lagd en liten spilleliste med det passende navnet Løøøv. Både fordi det, ja, er mye løv ute og går om dagen, og fordi jeg skikkelig kunne tenke meg å falle i det. Eller bare fall in love, om dere vil. Kos dere! Jeg personlig skal spille ekstremsportversjonen av Jesus Christ Superstar, med Maria Magdalena som Pilatus, Surferosa-Apostel som Maria Magdalena og Kristine Kjøge som Surferosa-Apostel. Pilatus sjøl er i Hardanger. Hvis Charlotte Frogner nailer Dømd av Pilatus med bare ett døgns intensivøving, skal jeg jammen meg bake en kringle eller noe til hele ensemblet. Og det er det strengt tatt fare for at jeg må, den dama er ikke akkurat tapt bak en vogn.

Jag Hugger I Sten, Men Jag Tror Att Jag Sakta Börjar Se En Kontur

Høsten er Lars Winnerbäck på iPoden, gule løv på bakken, skjerf i halsen og sykkel i full fart nedover Frogner. I dag har jeg jammen fått full uttelling på alle de punktene. Jeg har til og med skaffet meg en sykkel! Det var omtrent på ren impuls, men takket være finn.no og en hyggelig amerikanerinne som skulle flytte, er jeg nå, til den nette sum av 800 kroner, eier av en pent brukt blå damesykkel med 21 gir og et fryktelig høyt og behagelig sete. Jeg sitter så høyt at jeg seiler som en dronning nedover Kirkeveien. Sykkelen er ikke retrokul, heller, den er bare gammel og udefinerbar og det liker jeg. Liker tanken på at folk kan kjenne meg igjen på sykkelen, hvis dere skjønner hva jeg mener. Anywho.

Jeg har høstferie, og det er deilig. I går spilte jeg Risk i timesvis med ekteparet Ha og Anders, i dag har jeg bare slengt rundt, løpt litt, ordnet kjedelige ting på dataen, spist nøtter og sett dansefilm med Henrik. Og syklet en del, selvsagt. På lørdag var det kostymekalas av dimensjoner i heimen, og det må jeg si var en stor suksess. Jeg var Super Woman, og hadde for anledningen investert i en lekker liten supermanndrakt i størrelse 8-10 år fra Standard. Utrolig vellykket kostyme, følte meg helt uovervinnelig til tross for den ufrivillig høye truseskjæringen og den noe korte benlengden. Det er noe med kombinasjonen kappe/trikot. Det gjør noe med deg. Jeg fikk til og med såpass ånd over meg at jeg klatret inn fra verandaen gjennom det pygmésmale vinduet til Marte for å hente potetgull til Gloppen under røykepausen hans. Klapp på skuldra/kappa.

Jeg skulle ønske jeg var litt mer som rottemor; flink til å oppdatere med hyppige, snappy og informative innlegg fra hverdagslivet. Det er jeg altså ikke. Jeg er en treig blogger som sitter på ræva i ukesvis, før jeg lirer av meg noe mer eller mindre meningsfylt om hva jeg har gjort "siden sist", samt en slags kvasifilosofisk betraktning om livet, selvfølelsen eller havet. Kanskje jeg skal ta tak i det etter hvert. Samtidig synes jeg det er litt ålreit, også. Derfor avslutter jeg med litt selvrealiseringspjatt og sier at jeg har det veldig bra nå, sånn egentlig. Jeg tror det er i ferd med å løsne på mange kanter. Jeg gjør mye jeg er stolt av, rett og slett. Ikke sånn prestasjonsmessig, nødvendigvis, men jeg slipper opp og gjør ting jeg tidligere var redd for. Og det gjør meg ganske lykkelig.

Spørsmål:
1. Hva er høsten for deg?
2. Hva er din favorittårstid og hvorfor?
3. Gi meg et sangtekstsitat som passer for deg NUH!

Her er mitt:

Jag hugger i sten
Men jag tror att jag sakta börjar se en kontur
Några armar och ben
Jag jobbar mig innåt tills jag ser en figur

<3

One Of The Boys

Jeg er dårlig på blogginga nå, merker jeg. Jeg skulle ønske jeg var flinkere; ikke fordi jeg har så vanvittig mange lesere eller et uhyre spennende liv, mer fordi jeg plutselig har fått så mange venner som skriver over gjennomsnittlig morsomme blogger. Det nyeste tilskuddet i stammen, om jeg skal ordlegge meg slik, er 'a rottemor. Eller Vetle, om dere vil. Jeg kallern bare rotta, med liten forbokstav. Han er uansett hinsides underholdende. Jeg humrer så jeg setter urteteen i halsen når jeg scroller innom i de sene nattetimer.

Jeg har dog en teori, og jeg tror den er ganske riktig. Mengden av blogginnlegg er omvendt proporsjonal med mengden av aktiviteter som krever at man befinner seg et annet sted enn hjemmet. For å si det med et rim: Borte er bra, hjemme best - hjemmet er stedet man blogger mest. Ikke akkurat rakettforskning, men det er da i hvert fall en slags vitenskapelig forklaring på det hele. Jeg er nemlig aldri hjemme. Jeg løper i svett skytteltrafikk mellom skole og teater, og når jeg ikke spiller sjæl sender skolen oss jaggu meg på gratisforestillinger av alt som kan krype og gå av showbissniss i denna byen. Ålreit det, altså, det bare tærer på.

Så ja, for å gjenta meg selv fra det forrige innlegget: jeg lever. Jeg svetter mye, men jeg lever. I dag, i gutteklassen, avga jeg faktisk så mye svette at absolutt hele toppen min skiftet farge fra lys til mørk grå. Det lukter moskus i hele Kristian Augusts gate 15 når 40 gutter og ei litta terte fra Oslo vest slår seg løs i halvannen time dampende og rytmisk utskeiende jazzdans. Om dere lurer på nøyaktig hva det er M2 sliter med om dagen, så kan dere hygge dere litt med klippet der oppe. Sett bort i fra den harry femtitallsstilen og de dårlige "spesialeffektene" (inntreffer rundt 4:41), er det ikke så langt fra vår virkelighet. Pluss at den tekniske kvaliteten på våre dansere er, tjaaa, littegrann lavere. Det er gøy, da. Og det er enda gøyere når jeg og gutta svinger oss til denne:

Nå skal jeg legge meg. Mulig det tar litt tid før jeg får skrevet igjen. I mellomtiden kan dere jo hygge dere med å prøve å telle det siste klippet i streite åttere. Umulig, sier du? Ja, sier jeg.

Forresten, kjappe fakta: jeg gleder meg til høsten setter ordentlig inn, jeg har brukt uanstendige summer på å kjøpe skjerf, jeg har forstua håndleddet og jeg har trosset min frykt for teaterautoriteter. Hva gleder du deg til? Hva bruker du penger på? Har du skadet deg i det siste? Har du gjort noe du egentlig er litt redd for sånn nylig?

God's Away On Business

Jeg lever. Jeg har bare en helvetes masse å gjøre, og jeg har heller ikke datamaskin. Lover å komme sterkere tilbake når PCen returnerer fra et eller annet gudsforlatt Elkjøp-verksted, samt når jeg får tid til å gjøre annet enn å spise, dusje og sove hjemme. Inntil videre kan dere finne meg et eller annet sted på en akse mellom Marienlyst, Tullinløkka og Det Norske Teatret. Der svetter jeg sannsynligvis bøttevis, danser avansert (og hakket for krevende) jazzdans med amerikansk Fosse-guru og leker at jeg er en jente som skulle ønske hun var gutt. Hvis jeg ikke er på Det Norske, da; der driver jeg med mer normale ting. Som å kle meg ut som rumensk tigger og bli slått i hodet med pappmurstein av gamle skuespillere i drag. Mitt liv, mitt liv.

Nå må jeg legge meg. I morgen klokken nullninullnull skal jeg ha gutteklasse. Ja. Jeg, Julie, og alle guttene på hele skolen forent i herlig, usynkron og testosteronfyllt jazzdans. Jeg digger livet mitt akkurat nå. <3

Spørsmål:
1. Hvis du er jente, hva vil du si er dine mest maskuline sider? Hvis du er gutt, hva er dine mest feminine sider?