I Could Try Rock and Roll

Nå hadde jeg tenkt å skrive et forrykende morsomt og velformulert innlegg, men etter en runde på blogg.nos toppliste ser jeg at det tydeligvis ikke er nødvendig. Det holder å rable ned noen nogenlunde sammenhengende setninger om hva man har gjort i løpet av dagen/hva man vil kjøpe seg når studielånet kommer/hva man har tenkt å spise til middag, og vips; et fullverdig blogginnlegg! Grunnleggende kjennskap til norsk grammatikk er heller ikke et must, og det hjelper visst også å være i nedre del av tenårene. Deprimerende, sier du? Befriende, sier jeg. Jeg er trøtt som ei strømpe og lat som en hold-in-truse, så derfor følger jeg opp den rådende bloggetrenden:

I dag har jeg vært på teateret og hatt kost-og-maskprøve. Etter det har jeg vært hos Simen og lagd salat. Det var godt og sunt. Når jeg får studielån har jeg tenkt å kjøpe chinos, et skjerf fra American Apparel og masse kaffefilter. Åå jeg elsker og sjåppe ass, må få tatt noen nye outfitbilder å ha spørsmåls runde snart, sorry for at jeg aldri rekker!!! Digger dere leserne mine! xoxoxox

Gud, jeg er god på dette med sjanger og form. Det lærte jeg på ungdomsskolen og ferdighetene har sittet i ryggmargen siden. Uansett. Jeg lever et sykt fint liv om dagen. Jeg har sett Antony and the Johnsons på Operataket, kjøpt meg nye klær, sunget høyt og mye, sikla over diverse avsindige teaterprestasjoner og fått konstatert beinhinnebetennelse. Hoisa. Men jeg har piller og gode joggesko, så da fikser det seg. Dessuten skal jeg bli skuespiller. Det er nok sånn det må bli, gitt. Vi snakkes ved neste korsvei. Eller på neste bloggmingling. Alt ettersom.

TTYL, luv Jules, ur new blogqueen.

I Got Erection

Litt over én uke har gått. Ferien er slutt, svineinfluensaskrekken har passert og begivenheten som gjorde meg så inderlig opptatt av å ikke rammes av nevnte epidemi har satt i gang: jeg har hatt mine to første dager som ensemble i Jesus Christ Superstar på Det Norske Teatret. Det er ganske fett. Den billige kantinematen alene ville i og for seg vært grunn god nok til å være fornøyd med tilværelsen, men tro det eller ei - det finnes en ting som gjør livet mitt enda bedre om dagen enn fri salatbar for femogtyve kroner. Greit, jeg tok heisen med Charlotte Frogner. Ok da, så er jeg på hils med Frank Kjosås. Ja, jeg satt ved siden av Hank von Helvete på korøvelsen. Fett nok. Det er ikke det jeg refererer til. Nei, mine damer og herrer, jeg snakker om denne dama. Hildegun Riise. Jeg sier dere det. Jeg sitter i samme rom som henne flere timer hver dag, og det er rein, skjær magi. I går hadde hun utelukkende én sang, en sang som forøvrig varte knapt halvannet minutt, og det var helt vanvittig. Nærværet og nerva hennes fikk stemningen i hele rommet til å forandre seg. Hun behøver ikke å synge en gang, heller. Hun kan bare sitte der og være i det hun gjør, så skjer det et eller annet sykt. Dere kan jo tenke dere hvordan det blir når hun da først slår seg løs i ekstremnummeret Dømt av Pilatus, der hun, ja, spiller Pilatus og blir tvunget av folkemassen (les: blant annet meg) til å få Jesus korsfestet. Hanky Panky kan smøre seg inn med så mye ansiktsmaling og stappe så mange raketter opp i baken han bare vil, det er den femti år gamle berta fra Hardanger som gjør det for meg. Gåttabanen og krossfest Jesus, for ei dame! Jeg blir mo i knærne som ei litta skolejente. Hildegun Riise. I got erection.

Utenom å leke prostituert/narkoman/tigger/bikinidame/folkemasse og skrike meg hes i nasalt kjerneregister, er jeg ganske mye hjemme og ser på Friends med Sofie. Det er gøy det, altså, det er bare ikke like godt bloggemateriale som min fjortisforelskelse for en høyt respektert norsk skuespillerinne. Derfor holder jeg meg til det for denne gang. Fniz altsååå ikke si det til henne daaa. Da blir det så pinlig når vi møtes i heisen.

Spørsmål:

1. Har du noensinne hatt en talentcrush på noen? Hvis ja, hvem?

2. Hvem er den mest kjente personen du har tatt heis med?

3. Hvem ville du helst sittet fast i heisen med?

And If There Is Disease In You, I Want To Have That Disease Too

Eller ikke. Så derfor skrives dette innlegget fra en sofa i Oslo sentrum, istedet for en hipp, smittebefengt internettkafé i London. Jeg skammer meg egentlig litt over egen fornuftighet og vet at både jeg og Gloppen vil bli mobbet til Dovre faller, men etter å ha lest et intervju med sjølvaste Ane Dahl Torp i dag føler jeg det er best å være åpen om tingenes tilstand. Tøffe lille terta; kringkastet nyheten som en god historie til venner og bekjente da hun fikk fyken på Det Norske! Tenk det, da dere. Så da jeg møtte nevnte Dahl Torp i levende live, in the flesh rett og slett, på dametoalettet på Saga kino i kveld tok jeg det som et tegn. Jeg skal ikke gå stille i gangene eller smyge meg i skyggene med denne avgjørelsen. Jeg skal flagge den høyt og hellig, som det røde flagget i Les Miserables. Ja, folkens: jeg skal til og med danse med den, jeg skal svinge den i både jazzdans, street og ballett i morgen den dag fra kl. 1030 på Bårdarakademiets Dance Explosion. Jeg er en stolt og sterk kvinne, det er min kropp og jeg setter mine egne grenser. Derfor er det uten noen som helst skam jeg kan erklære dette:

Jeg lot være å reise til London på grunn av svineinfluensaen.

Det tragiske er at det eneste jeg griner over er at jeg ikke får sett Helen Mirren i Fedra. Og når jeg sier griner, så mener jeg griner. Jaja, jeg får drukne sorgene i min samboers smittefrie treliter, som Simen og jeg åpnet i går da avgjørelsen var tatt. Sorry, Sofs - jeg skal kjøpe en ny til deg. Har tross alt firetusen oppsparte reisepenger som brenner i lomma. Apropos brenner i lomma: hvis det er noen som har et stort behov for antibac eller lignende desinfeksjonsmidler, så har jeg et lite lager som vil bli liggende ubrukt. Gi lyd. Takk for meg, voksen og ansvarlig (21).

Åh, vad livet dock är skönt

I dag morges hata jeg Helen Sjöholm. Jeg forbannet hele hennes eksistens og kalte henne de mest unevnelige ting inni meg, mens jeg vrei meg som en orm i senga og prøvde å sove videre. Aldri har en stemme vært så intens og irriterende som hennes var i dag morges klokken 10.30, men det ville i og for seg alle andre stemmer også vært hvis det var tonene av den jeg hadde valgt å sette som iPod-vekking. Nå har jeg heldigvis kommet på bedre tanker. Jeg skylder på sinnssykdom i gjerningsøyeblikket.

Årsaken til denne abnorme morgentrøttheten er todelt: 1) jeg har snudd døgnet helt fullstendig på hodet, og 2) jeg hadde en heidundrandes IKEA-dag med min nye samboer Sofie i går. Det hele startet med en lett og spontan ommøblering natt til tirsdag, ledet videre til "heisann, vi skal ikke ta oss en kjapp tur innom IKEA og kjøpe litt småtekstiler i morgen?" og endte opp med oss to, stående som to svette slakt i hjemkjøringsavdelingen på varehuset med fire stappfulle poser, en svær tepperull og to tunge flatpakker (én av dem inneholdende møbelet vi valgte å døpe Alteret) vi hadde et tvingende behov for å få med oss hjem. På dagen. Helst gratis. Det gikk på et vis, mye takket være Rustøys kjappe initiativ, noen velvillige medpassasjerer på IKEA-bussen og en enda mer velvillig taxisjåfør med nedfellbart sete.

Etter noen svette timer med skruing (i norsk betydning) på stuegulvet, var det klart for det jeg trodde ville revolusjonere innredningen på mitt rom: et nytt fargetema, samt en vaier til å henge bilder på. Fargetemaet var mildt sagt en skuffelse. Det nye sengetrekket ser ut som det heller burde pryde et soverom i julehuset i Drøbak. Vaieren, derimot, ble pen til slutt; dog etter en lang kamp. Jeg ga meg ikke før det fungerte, det skal jeg i hvert fall ha. IKEA gjør et eller annet med meg, jeg får en voldsom tiltakslyst, som sakte glir over i ulike stadier av frustrasjon og fandenivoldskhet. Halv tre var jeg i seng. Da hadde jeg til og med tydd til en sen kveldsløpetur i avsindig tempo for å få utløp for mine mindre konstruktive følelser for kommoden Malm. I tillegg vrikka jeg foten, så nå humper jeg rundt som en annen Moskva-Marit; minus en krykke og ca 100 kg. Jeg har nå sett IKEA-medaljens bakside, and it ain't pretty. Én ting er de fysiske skadene samt innhogget i lommeboka, det kan jeg leve med; men når interiørgiganten leder meg ut i hasardspill med de nære ting her i livet (les: skjønnsang og svenske viser), DA har det gått for langt.

Jaja, fint blei det til slutt, i hvert fall. Når enden er god er allting godt, sa kjerringa og fylte kaffekoppen bare halvveis opp for å ikke søle på sitt nye IKEA PS-sengeteppe til 598,-. I ren ull. Fred og gode interiørløsninger til dere alle.


Spørsmål:
1. Hva er din erfaring med IKEA?
2. Hva er ditt favorittmøbel? Er det fra IKEA?
3. Har du sengeteppe?

Just Slip Me On, I'll Be Your Blanket. Whereever, Whatever I'll Be Your Coat

Om tre timer tar jeg med meg snippeska og drar tilbake til Oslo. Egentlig burde jeg pakke. I stedet har jeg tatt på rødrosa neglelakk, lekt med iPoden, hørt på Rent og Tingsek og spist ristet brød med gulost. Det er et slags siste opprør, om du vil, før jeg kommer tilbake til den fattige knekkebrød-og-cottage cheese-tilværelsen i leiligheten. Egentlig er det jo galskap å dra tilbake til hovedstaden, når jeg har fullt kjøleskap, hyggelig mor, fin skjærgård og gode venner på terassen her i Sandefjord. I går spiste jeg gulrotkake til jeg skjemtes med fire av dem. Sabla ålreit. Jaja, nå skal jeg i hvert fall hjem, som jeg overrasket meg selv med å si i går. Hjem til leiligheten og senga mi og tingene mine og det litt mer organiserte livet, i hvert fall. Nå skal det løpes og føres regnskap.

Forresten: jeg har gått hen og blitt forelska i Rent. For et sjåvv, dere. Nesten så man får lyst til å bli fattig kunsterbohem av å høre på musikken. Alternativt: så man får lyst til å øve rockebelt til man spyr. Jeg går for sistnevnte alternativ. På toppen av det hele er det så fine tekster at man kan få lyst til å legge seg ned og dø av mindre. Tekster som minner meg på at det kunne i og for seg vært ålreit å bli forelska igjen snart. Hvis det finnes en fyr der ute som har lyst til å like meg og alt ved meg hemningsløst og uten kompromisser; ta kontakt. Jeg stiller med godt humør, fin iPod og stor leilighet på Marienlyst. Samt høye bein og lange muskler. Dessuten synes jeg det er hyggelig å kline. HokkaHEY. Sees i Oslo.

Twentysomething

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en rosablogger. En sånn som oppdaterer hver dag, gir sminketips og tar bilde av maten sin med webcam. Det virker mye lettere, og det er sikkert sykt tilfredsstillende for den indre sosialpornografen vi alle bærer på. I alle fall er det veldig tilfredsstillende for min indre sosialpornograf å lese sånne blogger. Derfor tenker jeg noen ganger at jeg kanskje skulle vært sånn. Det hadde i hvert fall vært lettere å få oppdatert. Alternativt ville jeg vært sånn artig, fresk og freidig som Marte og Sigmund er. Blodfan av den bloggen. Pinlig blodfan. Mulig jeg skal reformere litt her inne også, inspirert av dem. Dra ei litta Martin Luther. Vi får se.

I morgen er det siste forestilling. Jeg går den i møte med blandede følelser. På en måte skal det bli digg å få litt ordentlig fri, reise tilbake til Oslo, møte folk, trene igjen, ordne i leiligheten og leve livet med treliteren på balkongen (og Rustøy i full gang med å montere Ikea-møbler i naborommet), men jeg synes det er litt trist også. Jeg kommer til å savne de svette og klissete gangene på Castberg, den veldig provisoriske garderoben vår og den bisart trange spilleplassen. Dessuten blir man litt bortskjemt av å motta applaus hver kveld klokka elleve bare fordi man har gjort jobben sin.

Det har vært gøy å værra showgirl, da, har 'a det. Jeg har til og med dratt med meg tre gode showvenner ut i dette jetsetlivet, nærmere bestemt Kristine, Simen og Henrik. Kristine var her i forrige uke, og da jugde vi på oss en venninne som skulle gifte seg som påskudd for å få prøve et utvalg tacky selskapskjoler i en brudebutikk. Etterpå gikk vi på konditori. Simen og Henrik kom kjørende ned på lørdag, og deres besøk var en mer langvarig affære. Vi drakk vin, vi spiste nattpizza, vi drakk mer vin med mor, 2/3 av selskapet røkte mye med mor, vi spiste mat med mor... Mor var involvert en del. I tillegg kjørte vi bil til Stavern, der jeg viste fram Vestfolds kulturelle stolthet (aka Kruttårnteatret) før vi schtappa i oss tre tonn banansplitt. Også så de forestilling, så klart, og det var fryktelig koselig. Hele besøket var egentlig fryktelig koselig. Det var litt som å være på hytta, på en måte, uten at jeg har så mye hytteerfaring å skrive hjem om. Jeg orker sannelig ikke skrive mer nå. Når jeg kommer tilbake til Oslo og får et hverdagsliv skal jeg bli snæppy, regelmessig og velformulert, sånn som Jomfru Maria og NadaMucho. My heroes.

PS. Jeg har kjøpt ny iPod. Gleder meg så mye til den kommer at jeg går inn på "track order" på budfirmaets hjemmeside pinlig ofte. Nå er den i Liege i Belgia. Sånt er gøy.

Söndag i sängen

Nå har jeg vært i Oslo siden mandag morgen og kjent på livet. Det har vært to avsindig ålreite døgn, med sangtime, Kaffebrenneriet, hvitvinsfylla, Bårdar-venner, tøyefest, mye lættis, løpetur, pappamiddag, Kristine-hygge og leilighetslykke. For et fryktelig bra liv jeg har. Jeg er ganske lykkelig for at jeg skal tilbake til det om bare en drøy uke, samtidig som jeg er lykkelig for at jeg skal tilbake til Sandefjord og sommerjobben min, der jeg gjør det jeg liker best i hele verden. Nå har jeg spist frokost i BH og olabukse, og om to strakser skal jeg pusse tennene, gå ut døra og møte Kristine. Tar med meg en fin osloperson hjem til fjorden. Stort bedre kan det vel ikke bli. Jeg skal innrømme at jeg har litt lyst til å bare bli liggende i den store, digge senga mi her i leiligheten, men er man voksen så forstår man at det ikke går. Og voksen er jeg tydeligvis blitt. Dessuten kommer jeg jo snart tilbake igjen. So long, suckahs.

Spørsmål: Hva liker du best med stedet der du bor?