One Day You'll Dance For Me, New York City

Jeg pleier alltid å finne bildet først når jeg skal skrive et blogginnlegg. Dette har utviklet seg til å bli et relativt plagsomt problem. Jeg er nemlig vanvittig kresen når det gjelder bildevalg, og når jeg først begynner å surfe etter bilder vil det ingen ende ta. Ganske upraktisk, i hvert fall når jeg egentlig skal sove. Oh well. Vi satser på at det bildet jeg til slutt finner vil falle i smak (leteprosessen pågår nå parallelt med skrivingen, man har da en viss evne til effektiv tenkning).

Jeg kom meg over sjalusien fra forrige innlegg, tror jeg. Hodet mitt jobber på rare måter. Det er egentlig hodet mitt jeg må jobbe mest med, ikke kroppen. Den klarer det meste så lenge ikke hodet stikker kjepper i hjulene for den. I det siste har jeg vært flink til å skru av hjernen, synes jeg. Jeg danser masse moderne jazz med tidenes søteste, amerikanske gjestelærer, kroppen gjør sitt aller beste og hjernen blir glad og fornøyd. Faktisk helt sykelig glad. Såpass glad at jeg gladelig går på skolen hver lørdag klokka halv ett for å ha klasse. Jeg liker det godt. Jeg vil at kroppen min skal bli kjempesterk og fleksibel, sånn at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil med den. Iiky.

Det er dog litt slitsomt å være veldig flink og aktiv hele tiden, så i dag har jeg skrudd av totalt. Jeg har, med unntak av å avvikle to klesvasker, ikke gjort noe som helst fornuftig. Jeg har ligget på sofaen, dasset rundt i joggebukse og forspist meg på vafler sammen med Marte, Andrea, Martin og Sigmund. Sånt er godt, etter en intensiv workshopuke og siste forestilling av Jesus med påfølgende teppefallsfest i går. Spesiell festsetting, forresten. Hvis noen hadde fortalt meg for to år siden at jeg i januar 2010 ville stå utenfor Bårdarakademiet en sen lørdagsnatt og røyke mentolsigaretter og diskutere reinkarnasjon med vokalisten i Turboneger, tror jeg ikke helt jeg ville trodd det. Han tror veldig på det, forresten. Reinkarnasjon, men ikke hypnose; det frarådet han meg på det sterkeste. Deretter klemte vi litt og snakket om vår felles kjærlighet til Cornelis Vreeswijk, før det kom en noe forfrisket skuespillerinne og ville lese haikudikt for ham. Ingen skal si at jeg ikke opplever ting.

Nå har jeg funnet et bilde, så da kan jeg sove. I morgen skal jeg fleske til med Du måste finnas på interpretasjon. Om to måneder skal jeg til New York med Linn. Det er bedre enn både vafler og fysisk fostring.

Spørsmål:

1. Forutsatt at vi lever flere ganger: hvem tror du du var i ditt forrige liv?

2. Hvem/hva vil du bli i ditt neste liv?