Just Slip Me On, I'll Be Your Blanket. Whereever, Whatever I'll Be Your Coat

Om tre timer tar jeg med meg snippeska og drar tilbake til Oslo. Egentlig burde jeg pakke. I stedet har jeg tatt på rødrosa neglelakk, lekt med iPoden, hørt på Rent og Tingsek og spist ristet brød med gulost. Det er et slags siste opprør, om du vil, før jeg kommer tilbake til den fattige knekkebrød-og-cottage cheese-tilværelsen i leiligheten. Egentlig er det jo galskap å dra tilbake til hovedstaden, når jeg har fullt kjøleskap, hyggelig mor, fin skjærgård og gode venner på terassen her i Sandefjord. I går spiste jeg gulrotkake til jeg skjemtes med fire av dem. Sabla ålreit. Jaja, nå skal jeg i hvert fall hjem, som jeg overrasket meg selv med å si i går. Hjem til leiligheten og senga mi og tingene mine og det litt mer organiserte livet, i hvert fall. Nå skal det løpes og føres regnskap.

Forresten: jeg har gått hen og blitt forelska i Rent. For et sjåvv, dere. Nesten så man får lyst til å bli fattig kunsterbohem av å høre på musikken. Alternativt: så man får lyst til å øve rockebelt til man spyr. Jeg går for sistnevnte alternativ. På toppen av det hele er det så fine tekster at man kan få lyst til å legge seg ned og dø av mindre. Tekster som minner meg på at det kunne i og for seg vært ålreit å bli forelska igjen snart. Hvis det finnes en fyr der ute som har lyst til å like meg og alt ved meg hemningsløst og uten kompromisser; ta kontakt. Jeg stiller med godt humør, fin iPod og stor leilighet på Marienlyst. Samt høye bein og lange muskler. Dessuten synes jeg det er hyggelig å kline. HokkaHEY. Sees i Oslo.