And If There Is Disease In You, I Want To Have That Disease Too

Eller ikke. Så derfor skrives dette innlegget fra en sofa i Oslo sentrum, istedet for en hipp, smittebefengt internettkafé i London. Jeg skammer meg egentlig litt over egen fornuftighet og vet at både jeg og Gloppen vil bli mobbet til Dovre faller, men etter å ha lest et intervju med sjølvaste Ane Dahl Torp i dag føler jeg det er best å være åpen om tingenes tilstand. Tøffe lille terta; kringkastet nyheten som en god historie til venner og bekjente da hun fikk fyken på Det Norske! Tenk det, da dere. Så da jeg møtte nevnte Dahl Torp i levende live, in the flesh rett og slett, på dametoalettet på Saga kino i kveld tok jeg det som et tegn. Jeg skal ikke gå stille i gangene eller smyge meg i skyggene med denne avgjørelsen. Jeg skal flagge den høyt og hellig, som det røde flagget i Les Miserables. Ja, folkens: jeg skal til og med danse med den, jeg skal svinge den i både jazzdans, street og ballett i morgen den dag fra kl. 1030 på Bårdarakademiets Dance Explosion. Jeg er en stolt og sterk kvinne, det er min kropp og jeg setter mine egne grenser. Derfor er det uten noen som helst skam jeg kan erklære dette:

Jeg lot være å reise til London på grunn av svineinfluensaen.

Det tragiske er at det eneste jeg griner over er at jeg ikke får sett Helen Mirren i Fedra. Og når jeg sier griner, så mener jeg griner. Jaja, jeg får drukne sorgene i min samboers smittefrie treliter, som Simen og jeg åpnet i går da avgjørelsen var tatt. Sorry, Sofs - jeg skal kjøpe en ny til deg. Har tross alt firetusen oppsparte reisepenger som brenner i lomma. Apropos brenner i lomma: hvis det er noen som har et stort behov for antibac eller lignende desinfeksjonsmidler, så har jeg et lite lager som vil bli liggende ubrukt. Gi lyd. Takk for meg, voksen og ansvarlig (21).