Jesus, I love you. Frank, I love you too.

I går hadde jeg en perfekt lørdag. Jeg tok på meg fine klær, stor lue og syklet til Grønland (ok, t-banen var involvert, jeg innrømmer det) med iPoden i øra. På Grønland hørte jeg Martin synge veldig fint, deretter var dro vi på Evita Espressobar. Planen var å bare sitte der en liten stund, men så kom Simen og plutselig hadde vi alle tre funnet tonen. En liten stund ble til tre timer, og deretter gikk jeg og Martin på en slags tyrkisk restaurant med hinsides god service og spiste noe godt og tyrkisk. Gøtt. Grønland er undervurdert. Man får påtagelig mye mer storbyfølelse av å tilbringe tid der enn i det litt mer striglede Majorstua-området. Etterpå ble jeg litt dårlig av kvinnelige årsaker (der fikk dere den infoen), og i stedet for å dra i en veldig koselig middag hos Frikk ble jeg hjemme under dyna. Det var i og for seg ålreit, det. Jeg gravde gull på youtube og fant ganske mye; deriblant en lang og utfyllende dokumentar om Chess fra 1983. Det er noe eget med å se og høre unge utgaver av Tommy Körberg, Elaine Paige, Tim Rice og Björn Ulvaeus i arbeid, sammen, på ett fuckings brett. Jeg fikk tilfredsstilt beundrerinnen i meg sjøl, samtidig som jeg skal innrømme at det var en anelse deprimerende å se en trettiseksårgammel utgave av sitt største idol synge klin reint og klart og sterkt og sunt og nydelig, live og uredigert fra et øvingsrom. Ikke deprimerende fordi hun er flink, bevares; mer fordi jeg 1) ikke var født da dette utspilte seg, og derfor bare har fått oppleve den noe mer rustne sekstiårgamle versjonen, og 2) fordi det minner meg på hvor fryktelig langt jeg har igjen på den vokale fronten selv. Jeg skal ikke gå i detalj på det, men jeg er inne i en ny slags frustrasjonsfase. Jadaaa. Jeg sier til meg selv at jeg bare er en baby, og at jeg skal gi meg selv fem år.

Søndagen har heller ikke vært så dum, i hvert fall ikke etter at Ada kom hjem og lagde knekkebrød til meg. Jeg har spist franske kaker på Kristines franske fristelser (som ligger farlig nærme leiligheten og farlig idyllisk til) og jeg har vært på kino med Vibeke. Ikke dumt. Jeg oppdaget også at det er en minigolfbane cirka ti meter fra inngangsdøra vår, og at dette er et yndet utfartssted for trendy familier og kjærestepar på søndagene. Kanskje jeg også burde begynne med sånne søndagsutflukter? Jeg skal ta det opp til vurdering. Det ville i hvert fall gitt meg en anledning til å slutte å irritere meg over naziborettslaget mitt som har forbud mot klesvask på søndagene. Det er mulig jeg kommer fra et skikkelig hedninghjem, men hos mor og meg har søndag alltid vært ansett som den internasjonale vaskedagen. Her skal man tydeligvis holde hviledagen hellig. Men minigolf; det får man holde på med! Søndagsengler med skitt på vingene, ass.

Det hender jeg får masse inspirasjon til å skrive litt mer ordentlige tekster med litt mer form og farge (eh), men det blir aldri til at jeg legger dem ut her. Det blir vel egentlig aldri til at jeg skriver dem i det hele tatt, når jeg tenker etter. Det er i og for seg litt dumt. Jeg savner det, og jeg er litt redd for å miste evnen. Jeg skal ta tak i det en dag. Snart. Inntil videre skal jeg fortsette å nyte søndagskåseriene i Dagbladet, samt nyte de ekstremt gode og merkelige sangtekstene til Nellie McKay (jamfør innleggets tittel). Enhver som kan komme på fraser som

Oh, I'm so German
Have to have a plan
Please, Ethel Merman - help me out this jam

er en person jeg kan sette pris på. Dessuten er den absurde strofa der litt for passende for sånn jeg har det akkurat nå. Jeez. I morgen skal jeg uansett gjenta suksessen med å gå til skolen, også blir det jazz og sangtime og akupunktur og all things good.

Spørsmål:

1. Hvordan ser din ideelle lørdag ut?
2. Har du noensinne vært på lagersalg?
3. Hva er din favorittsangtekst, akkurat nå?

det fine bildet der oppe har jeg lånt fra den fine bloggen http://justtoreadmydiary.blogg.se. Jeg vet ikke hvor hun har fått det fra.