Fistful of Love

Nå har jeg vært dum og latt det gå så lenge siden forrige innlegg at jeg har altfor mye å skrive. Tittelen på innlegget er i hvert fall valgt både fordi det er navnet på en helt hinsides bra sang med Antony and the Johnsons, og fordi mange deler av livet mitt føles som en knyttneve full av kjærlighet om dagen. Ja, det er faktisk klisjéfullt og sant. Høstferien var super på så mange måter. På mandag sang jeg jazz- og musikalhighlights av mine lungers fulle kraft i to timer og på tirsdag dro jeg tilbake til Oslo og ble full på sykt dyr hvitvin med Simen og Ada på Ett glass (note to self: når du bestiller en flaske hvitvin og bartenderen drar fram en sølvbøtte fylt med is for å legge flaska i; snu i tide). Onsdag var lite begivenhetsrik, torsdag var jeg på jobb og deretter på tidenes mest absurde teateropplevelse med Henriette. For å si det sånn, vi havnet på feil stykke og oppdaget det ikke før det var i gang. Jeg klarer ikke å beskrive humoren i situasjonen, men det er rimelig upassende å ha latterkrampe når man sitter på tredje rad på Amfiscenen på Nationaltheatret. Det blir ekstra upassende hvis stykket man ser er et seriøst og noe overspilt kammerspill for to middelaldrende kvinner med store parykker. JESUS. På fredag jobba jeg mer og så Sound of Music på kvelden, samt hadde mye latterkrampe med Ada. Det høres kanskje ikke så flott ut, men det var det. Bare fordi jeg var her i Oslo i leiligheten og det fine livet mitt her. Good things.

Sånn ellers er det ikke bare sånn at jeg har knyttneven full av kjærlighet, jeg har også fått en verdenskjent knyttneve plassert fyrrig og lekent rett i mellomgulvet. Hvem sin knyttneve, spør du? Nei, det var Elaine Paige sin, det. Ja. Det er ganske fett. Jeg har liksom ikke ord for å skrive om hvor fett jeg hadde det lørdag kveld, men jeg kan jo si at jeg tilbragte et kvarters tid backstage i Konserthuset i nærværet til et av mine aller største forbilder, og at i sånn ca ti av dem var det meg hun snakka med. Det er så sykt fett at jeg får lyst til å smile og danse bare av å tenke på det. Jeg skal ikke fortelle hele historien, for det er ikke poenget, men vi fikk en god tone og det i seg selv er jo, herregud, helt rått når jeg tenker på det nå. Vi snakka om stemmebruk og musikal, og på et tidspunkt under denne samtalen fant hun det for godt å bokse meg i mellomgulvet for å påpeke at jeg pusta feil og at det var roten til alle mine problemer. Deretter sto hun foran meg og observerte meg mens jeg snakket, for å innimellom avbryte meg og komme med bemerkninger som "Too long sentence, start again." og annen stemmebrukskorreks. Jesus. Jeg har så lyst til å skrive alt som ble sagt her, men jeg har det inni hjertet mitt, og derfor ramser jeg bare opp noe litt tilfeldig i en rar sammensetning bare for moroas skyld. Som for eksempel

I know how you feel, just don't overuse your voice - I wish someone had told me that when I was twenty

og

(etter at manageren har uttrykt bekymring over hennes ivrige hamring på brystkassa mi) Well, I'll only meet her this one time, I've got to take this opportunity, haven't I?

eller

Oh, sweetheart, twenty years old: you're just a baby. Just a baby. I'll give you five years. Five years, and you'll be in a show. I'll come and see it.

og litt andre ting, sånn for eksempel. Eller bare at jeg tok henne i hånda og så henne i øynene og sa tusen takk for at hun har hjulpet meg på en måte hun ikke kan vite selv en gang. Eller bare det at hun er en levende legende. Eller bare det at vi har snakka sammen, og at det ikke betyr annet enn at det er et fett og inspirerende møte, og at nå er det opp til meg å få orden på dette livet. Eller bare hvor sykt fett det var.

Så i dag gikk jeg på skolen med et gigasmil inne i hele brystet, og jeg brydde meg ikke om at koreografien i jazzen gikk sykt fort og at jeg fortsatt ikke helt skjønner hva i all verden det var meningen vi skulle gjøre da danselæreren sa vi skulle bevege oss som en beskyttende ørnemor. I stedet hadde jeg tidenes sangtime, belta som en helt på brei amerikansk, kom opp til trestrøken C og ned til liten d og elska skolen min fordi den gir meg muligheten til å gjøre alle de tingene jeg aller helst vil. Dere skulle sett meg da jeg gikk ut av sangrom 1 i dag. Jeg har ikke smilt så mye på lenge. Eller siden lørdag natt, da Daniel og jeg drakk overprisa drinker i toppetasjen på Grand Hotel og så utover hele Oslo. Det skal ordne seg. Det skal jeg sørge for.

.

.. klarer dere å kommentere selv om jeg ikke skriver noen spørsmål?