The Way We Were

Jeg har ikke mange tradisjoner i mitt ganske så hedenske liv, men dette, mine venner, har i hvert fall blitt en tradisjon. Lista. Alle listers mor. Den er lang som et vondt år og sannsynligvis ikke interessant for andre enn meg selv, men nå har jeg en gang fylt den ut hvert år siden 2007 (!), så da må man fortsette. Litt som Grevinnen og hovmesteren - ikke spesielt gøy lenger, men vi må liksom se den. Dette språklige bildet var ment for dere, ikke for meg. Jeg har det jævlig gøy. Omtrent som hovmesteren, med andre ord. Minus sherryen. Here we go:

2010

Gjorde du noe i år som du aldri har gjort før?

Kom inn i andreklasse danselinja på Bårdar (jævlig sjukt, fortsatt stolt), kom inn på Artisten (skolen in my heart, nerd.se), betalte en hel dyr utenlandsreise helt selv, så forestilling på Broadway, spilte forestilling på Chat Noir, jobba på Rimi, kjørte leiebil leid i eget navn, flyttet til Sverige og var borte fra Norge i nesten tre måneder sammenhengende.

Holdt du noen av nyttårsforsettene dine?

Jeg sakser fra første innlegg i januar 2010:
" I år skal jeg

- levere bibliotekbøker og leiefilmer til tida

- sortere klærne mine når jeg tar dem av meg, i stedet for å strø dem utover gulvet og la dem ligge noen uker

- lage økologisk tomatsaus, helt fra bunnen av, minst én gang

- gå mer på teater

- se alle episodene av 30 Rock

- lese flere bøker av Haruki Murakami

- besøke venner som ikke bor i Oslo

- fortsette å tøye

- bli en pilatesguru

- stole på meg selv og være mer grenseløs"

Bibliotekbøkene og leiefilmene gikk det til helvete med (intet sjokk), sortere klærne gikk det dårlig med i Oslo, men har hittil gått ok i Göteborg. Den økologiske tomatsausen ble lagd én gang og aldri mer, da det viste seg at det var noe ganske elementært feil med oppskriften (funny story, dog ikke så morsom at jeg skal utsette dere for den). Teater har jeg gått på, men ikke så mye som jeg vil. Derimot har jeg sett absolutt alt av 30 Rock, pløyd nesten hele forfatterskapet til Murakami, fortsatt å tøye og trent passe mye pilates. På toppen av det hele, så kan jeg sånn ved årets slutt si at jeg stoler mer på meg selv enn noensinne, og at de heldige (?) utvalgte som har sett meg utfolde meg på mer eller mindre heldig vis i teatertimene denne høsten vil forhåpentligvis si at jeg kan være ganske grenseløs også. Livet.

Ble noen av vennene dine foreldre i år?

Ja!

Hvilke land besøkte du?

USA, Nederland (om vi kan telle med mellomlanding), Frankrike (mellomlanding igjen), Danmark og England. Ellers har jeg fordelt tida nesten jevnt mellom Norge og Sverige, så føler ikke det kan telle som besøk.

Er det noe du savnet i 2010 som du ønsker deg i 2011?

En bra skuespill- eller sangjobb. Og bedre evne til å få ræva i gir.

Hvilken dato i 2010 kommer du alltid til å huske?

Jeg innser at jeg ikke husker datoer, selv når det skjer ganske store ting. Jeg tror jeg kom inn på skolen 26. mars, det kommer jeg vel alltid til å huske. Ellers er det fint lite tall som sitter i, altså.

Hva var din største framgang i 2010?

At jeg kom inn på skolen min. Dessuten har jeg gjort noen ting på slutten av året nå som jeg er veldig stolt av.

Den største feilen?

Hele perioden vi jobbet med hovedproduksjonen på Bårdar var på mange måter en stor mental feil. Eller fail, om jeg skal være litt hipp. Konkret feil: å prøve å forandre meg for å tilfredsstille andre.

Har du vært syk eller skadet deg?

Jeg kan ikke huske å ha vært syk... Jeg hadde en jævelsk strekk i venstrebeinet det første halvåret, også var jeg voldsomt forkjøla under Sweet Charity-workshopen. Det er alt jeg husker.

Det beste kjøpet?

Macen. Macen, macen og atter macen.

Hva brukte du mest penger på?

Engangskjøp: macen. Sånn over hele linja: sannsynligvis kaffe. Og nøtter, jeg bruker usannsynlig mye penger på nøtter.

Gjorde noe deg ordentlig glad?

Herregud, ja. Å komme inn i Göteborg, å komme inn på danselinja, å gå videre på KHiO, klassene til Bill, klassene til Dana, lættisroadtrip med Hannah og Simen, oslosommer, x antall hysteriske latterkramper i forbindelse med scenisk gestaltning og Fröken Julie, latter og alkohol i Göteborg, fantastisk fine ord og. Ja. Så lenge jeg får le er det ikke vanskelig å bli ordentlig glad.

Hvilke sanger kommer alltid til å minne deg om 2010?

Somewhere That's Green - Little Shop of Horrors
An Old-Fashioned Love Story - The Wild Party
The Beauty Is - The Light in the Piazza
Another Day - RENT
Tired - ADELE

Var du gladere eller tristere i år, om du sammenligner med tidligere år?

Litt tristere iblant, men stort sett, og sånn nå på tampen: helt klart gladere.

Tynnere eller tjukkere?

Litt tjukkere akkurat nå, men det er jula og semestersluttfylla som har lagt seg på kroppen.

Rikere eller fattigere?

Helt likt, vil jeg anta, men med stadig mer ordnet økonomi + litt utbytte av å leve på en evigvarende harrytur.

Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av?

Gitt faen og gitt alt.

Hva skulle du ønske du hadde gjort mindre av?

Brydd meg om hva andre tenker om meg, følt prestasjonspress. Og, i år som i fjor: sagt rare ting i fylla.

Hvordan tilbragte du julen i år?

Hjemme hos mor med mor, far og islandsk stefar. Den fuktigste julaften hittil. Endte med at jeg underviste mor i pilates klokken halv to om natten.

Ble du forelsket i år?

Nja. Ikke forelska, men ikke totalt uberørt heller. Og det er fint.

Favorittprogram på TV?

En soleklar seier til 30 Rock.

Hater du noen nå som du ikke hatet i begynnelsen av året?

Nei. Jeg hater ikke folk.

Den beste boka du leste i år?

Herregud. Hvorfor husker jeg ikke sånt? The Easter Parade av Richard Yates var bra, Vidunderbarn av Roy Jacobsen var drittafin og The Wind-Up Bird Chronicles av Haruki Murakami var flottings. Pixley Mapogo av Tore Renberg fikk meg til å gråte mens jeg satt i kassa på Rimi, så jeg antar at jeg likte den også.

Den største musikalske oppdagelsen?

Her vet jeg at jeg har noe! Jeg var jo, som hele resten av Skandinavia på Robyn-kjøret en god stund. Jeg gjenoppdaget The Beatles, oppdaget Teitur og ble mer forelska i Barbra Streisand. Hørte sykt mye på Dirty Projectors en periode, men ellers går jeg liksom i det gamle. Indiefolkish og divaer. Kjent kombinasjon.

Noe du ønsket deg og fikk?

Noe jævlig bra å gjøre til høsten.

Noe du ønsket deg og ikke fikk?

Piruettene sitter vel ikke akkurat som en smekk i år heller.

Årets beste film:

Igjen, hvorfor skriver jeg ikke ned sånn under årets gang? Virker jo helt kulturellt analfabet når jeg skal lage denne lista. Jo: The Squid and the Whale eller Milk. Også The Way We Were nå på tampen av året, men jeg tror ikke jeg er helt objektiv i akkurat det tilfellet.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Hadde auditionteknikk og var på indisk restaurant med mor, far og Anne. Drakk og spiste latterlige mye, og måtte ta taxi fra Bislett til Marienlyst som følge av for stor bag/ekstrem metthet.

Er det noe som kunne gjort året ditt enda bedre?

Om jeg hadde vært litt mer ålreit mot meg selv og ergo vært litt mer ålreit mot andre enn periode på våren der. Ellers er jeg ganske fornøyd, må jeg si.

Hvordan vil du beskrive klesstilen din i 2009?

Praktisk i begynnelsen av året, forsøksvis mer normal og velkledd på høsten. Jeg vil si at budsjett er stikkordet.

Hva fikk deg til å ha det bra?

Venner, latter, danseklasser, sang, kaffe og teater. Mye teater.

Hvilken kjendis var du mest keen på?

Jeg føler jeg har snakket om noen som er digg, men jeg kan ikke for mitt bare liv huske hvem det er. Colin Firth er og blir en vinner, år etter år.

Hvem savnet du?

Linn, Martin, Simen, Anders og alle andre som ikke var i Oslo eller Göteborg da jeg var der.

iPodens mest spilte?

De øverste tingene er sanger jeg har lært meg til skolen og derfor hørt i stykker, så de teller ikke. Av sanger jeg har hørt på frivillig blir det... skal vi se... Ingrid Michaelsson - You and I. Ikke dumt.

De beste nye menneskene du traff?

Her vil jeg bare dra mange mennesker over én og samme kam og si: Artisten/Högskolan för scen och musik/Teater- och Operahögskolan i Göteborg. Kjær skole har mange navn, men den har jaggu mange fine mennesker også. Klassen, lærere, operasangere, skuespillere, kantorer. You name it. Jeg elsker dere alle sammen.

Nå skal jeg legge meg og sove og prøve å ikke lese. Jeg har fått to norskspråklige bøker til jul, og de skal jeg holde meg unna til jeg er tilbake i svenskeland, har jeg bestemt. Neste uke skal jeg få meg døgnrytme igjen. Bildet der oppe byr jeg på, for å vise at selv Robert Redford og Barbra Streisand har vært unge og crazy og gjort helsprø ting for kamera. Shit ass.

Spørsmål:
1. Har du noen nyttårsforsetter? Hvis ja; hva er de? Hvis nei, hvorfor ikke?
2. Er du også veldig mett?

I Wanna Go Home For Christmas, Let Me Go Home This Year

I denne bloggens historie er vel dagens sangteksttittel den minst kreative så langt, men er det passende, så er det passende. Har blitt så mainstream nå som jeg har fått meg iPhone og greier. Og apropos iPhone: sjekk jeg har tatt fint bilde av to fine mennesker! Trenger ikke lete etter kunst i arkivene på weheartit.com og lignende når man har så estetisk innbydende saker liggende på telefonen sin.

Spexuka gikk forbløffende bra, og selve showet ligeså. Jeg har en indre organisasjonshitler som titter fram i sånne sammenhenger. Etter spexet var det julefest som endte klokken 0530 i seng med min navnesøster i Linnéstan. Min siste dag i Göteborg dette året ble, passende nok, fjerde søndag i advent. Jeg feiret med å rense sluket. Fytti satan. Den opplevelsen var et tungtveiende argument for å klippe seg kort, alternativt slutte å dusje hjemme. Jeg kom meg raskt til hektene igjen etter en jovial togtur til Oslo (kollektivtransport over svenskegrensa under norsksvensk landskamp i håndball; anbefales på det sterkeste). I Oslo var alt kjempejovialt. Pappa spilte gammel tysk ompaschlager på morgenkvisten, jeg var på jovialt kaffetreff med søstrene Snusk (se bildebevis) og jeg tok med meg pappa på kino. Pappa er gøyal å ta med på utflukt. Han flørter med alle ekspeditriser (som tror han er gal og blir redde), kjøper rar Solo (fordi den ser "spennende" ut) og fascineres urovekkende mye av brøytebiler. Vi måtte stå stille i sprengkulda i tre minutter og se på en av dem "arbeide". Familien.

I skrivende stund er jeg hjemme hos mor i Sandefjord. Her er juletreet pyntet og kjøleskapet så fullt at vi har problemer med å lukke kjøleskapsdøra. I tillegg har jeg forspist meg to ganger, snudd døgnet totalt og lastet ned en hel sesong Grey's Anatomy pluss en film med Barbra Streisand. Julestemning, med andre ord. Jeg har ikke vært så glad i jula på mange år som det jeg er nå. GOD JUL-

Jag står och väntar här än, för du gav mig elden, Leila

Søndagsblogg er tydeligvis den nye greia.

Jeg overlevde ekstremuka, og det med bravur - om jeg skal si det selv. Far kom på tirsdag, spanderte to restaurantmåltider og bidro med generelt trivelig selskap. Oppdaget også at det tydeligvis lønner seg å ta med seg en stor, norsktalende mann i sin beste alder når man skal handle i Göteborg. Har aldri fått så god service alene. Vurderer å ta på meg brei norsk aksent når jeg skal julehandle; kanskje det blir bedre mottatt enn min lettere stockholmsinfluerte rikssvenska. Ellers har jeg og klassen sunget One Day More fra Les Miserables på to fullsatte og meget høytidelige julekonserter. Tilbakemeldingene var i det store og det hele veldig bra, om man ser bort fra at konferansieren tok en av lærerne våre til side og sa "säg till dina elever att dom ska lita på mikrofonerna". Mulig vi tok i litt voldsomt vokalt. Jeg føler allikevel jeg har retten på min side, ettersom min mikrofon sto i et stativ som tilsynelatende var stilt inn for et barn på ca. 150 cm. Cosette - nå også med pukkelrygg og Kongsbergknekken i knærne.

På toppen av denne kransekaka har vi også avviklet en scenisk konsert og en åpen klasse der vi jobbet med noen av scenene fra Fröken Julie. Konserten gikk flotters og den åpne klassen likeså; jeg avsluttet min korte periode som suicidal og tok smørkniven i hånda for siste gang. Fredag feiret vi med gløggfest hos Mari, og det gikk for seg. Jeg var støl i kjeven hele lørdag som følge av for mye latter. Hvis jeg skal le like mye som jeg har gjort denne uka i to og et halvt år framover, kommer jeg til å forlenge livet med en god del år, tror jeg.

Nå blir det spexuke (spex = førsteklasse lager revy om livet på skolen, spilles for fulle lærere og medelever på fredag kveld, merkelig svensk tradisjon) og så blir det hjem til Norge. Akkurat nå bør jeg rydde og vaske i min egen leilighet, men jeg er så ineffektiv at det er helt latterlig. Det eneste jeg gjør er å drikke for mye kaffe og høre på Helen Sjöholm og tenke på at jeg er takknemlig for at jeg oppdaget henne for fem år siden. Jeg tror det er litt derfor jeg er her i dag. Hadde det ikke vært jævlig harry, så hadde jeg jaggu skrevet et takkekort.

When It Snows, Ain't It Thrillin'

Ting å gjøre på en nedsnødd søndag i Göteborg:

- beundre julestjerna i vinduet
- drikke kaffe fra Mummikopp
- lese Magasinet og Dagbladet søndag på nett, og lengte seg litt syk etter papirutgavene
- vaske alle klærne sine (intet nytt under solen/snøen, dette skjer hver søndag)
- utsette å rydde opp rotet fra gårsdagen (heller ikke nytt, roter hver lørdag for så å rydde på søndag)
- tenke på å øve til redovisningskonsert
- høre på duettspilleliste, innhentet fra twitter og siljestavrum
- sende melding til verdens fineste skuespillerperson, som følge av scenisk gestaltning-utløst takknemlighet
- skremme naboene med sitt uflidde oppsyn i trappeoppgangen (er det vanlig å pynte seg før man skal i vaskekjelleren i Sverige? hilsen fett hår og bh-løs (22))
- glede seg til iPhone (tidenes julegave, jeg er bortskjemt enebarn), jul i hjemmet og besøk fra far
- grue seg litt til besøk fra far (prestasjonsangst halløj)
- ta monsteroppvask og høre på den nye plata til Helen Sjöholm
- elske Helen Sjöholm dypt, sentimentalt og hemningsløst
- rulle ut yogamatta, gjøre noen øvelser av et eller annet slag, ta på seg sko og jakke og skjerf, gå ned på butikken, kjøpe klementiner, kanskje gå helt ned til skolen, synge noen skalaer i rommet med det store flygelet, kanskje gå hjem igjen, lage omelett til middag, legge seg i rent, rødt sengetøy og tenke at alt ordner seg på sitt vis, at alt går over, at alt går over i noe annet.

Sånn er livet her akkurat nå. I morgen skal jeg atter igjen spille Fröken Julie (har siden sist blitt omtrent voldtatt av to klassekamerater, knust to stoler i scenisk aggresjon, forlatt scenen med smørkniv i hånd for å begå selvmord og hatt generell, ekstrem lættis av vår fantastiske scenisk gestaltning-lærer), ha master class med fine, inspirerende masterclasslærer og ballett med russisk teknikknazist med tvilsom språkforståelse. Det er bra, alt er bra, men nå er jeg stressa fordi det er bra, og litt stressa fordi jeg vet veldig godt hva jeg vil gjøre med dette livet mitt, og fordi jeg håper så innmari at det blir orden på det. Litt stressa også fordi jeg har valgt å synge ekstremsang numero uno på konsert på torsdag, samt at vi, klassen, tydeligvis skal synge One Day More fra Les Miserables på julekonsert tirsdag og torsdag (hello, vi har øvd i ca én time og er sju stykker, mot normal ensemblestørrelse på ca. tjue). Nevnte jeg at vi har audition for en tysk agent på torsdag også? Nei? Det har vi, da. Nå må jeg gjøre noe, merker jeg.

Og hei, jeg blogger tydeligvis igjen! Velkommen tilbake til mitt ekstremt spennende liv. Heh.

Barbra Streisand And Other Musical Instruments

Jeg er ikke så voldsomt på bloggern, og har egentlig ikke mer på hjertet enn bare innleggets tittel og bildet ovenfor. Humor.

Simen har vært i Göteborg, vi spiller Fröken Julie på skolen, jeg øver sang som en gal og har sovemorgen og lang frokost hver tirsdag. Sånn er livet akkurat nå. Bra, med andre ord. I januar skal jeg synge Don't Rain On My Parade med et symfoniorkester. How gay can you be?

Spørsmål:
1. How gay are you?
2. Hva gjør du om dagen?

The Best Of Times Is Now

Nå har jeg akkurat våknet til snø hjemme i Göteborg. Snø i mitt boligområde i Göteborg er ikke like fint som snø i Bergen, men snø er snø, som jeg pleier å si.

På lørdag morgen satte jeg meg på et ekstremt tidlig fly til Bergen. Gudene vet når jeg tenkte at det var en god idé å bestille billetter til Norwegians avgang klokken null åtte null null på en lørdag morgen, men jeg fikk i hvert fall en veldig lang og god dag. Simen sov ut glitteret fra dagen før, mens jeg leste Magasinet og spiste frokost på Godt Brød. Deretter gikk jeg meg litt vill i diverse smau før jeg fant fram til leiligheten hans; dere vet, en sånn typisk bergensleilighet på toppen av et gammelt hvitt trehus. Det er rart med gjensyn, man tror at det skal føles rart å møte noen man ikke har sett på flere måneder, men så føles det bare som om det har gått en dag. Eller kanskje en uke. Etter litt mer avslapning, litt bolle og kaffe og et lite treff med tidligere auditionteknikkregissør på Fisketorget, skulle dragartistens store dag begynne. Jeg, på min side, gjorde et veldig dårlig forsøk på å sove litt. Forsøket mislyktes på grunn av en kombinasjon av 1) premierenerver på Gloppens vegne og 2) det faktum at jeg hadde fått ansvaret for hele familien Gloppens billetter. Jeg kom meg uansett i finklærne og bort til teateret, der jeg fikk plassert meg ved siden av Gloppens mormor. Alle burde få opplevelsen av å sitte ved siden av henne i teatret, hun er ei fyrrig dame. Vi holdt hverandre til og med litt i hendene da teppet gikk opp og forestillingen begynte.

Og for en forestilling det var. La Cage aux Folles, altså. Fantastiske skuespillere i fantastisk innpakning, og fantastisk fine dansere. Jeg grein litt, da, kan vi si. Både på grunn av selve forestillingen (når noen tar musikal på alvor, som denne regissøren gjør, griner jeg egentlig uansett), men også av stolthet. Det er noe spesielt når venner og klassekamerater får ordentlig scenejobb, og når det attpåtil er en du omtrent har vært siamesisk tvilling med gjennom to års skolegang er det ekstra fint. Vi har liksom jobbet sammen, og nå har han fått det til. Stor applaus til Den Nationale Scene. Er, om mulig, enda mer overbevist enn før om at det er dit jeg har lyst til å søke praksis.

Premierefest ble det, og der var fjærføringen høy og talene så fine at jeg nesten ble rørt sjæl. Søndagen spiste vi brunch, møtte familien Gloppen igjen (der mormor bestemte seg for å gi meg 50 kr som takk for gårsdagen), drakk milkshake med flere dragdansegutter på amerikansk diner og gikk hjem og lå i hi resten av dagen. Bergen er latterlig vakkert, særlig med snø på fjellene.

Nå er jeg hjemme i leiligheten min igjen etter to uker skoleferie. Det føles godt. Jeg begynner klokka ett med scenisk gestaltning, så før den tid er jeg inne og ser på snøen, sender mailer og baker knekkebrød. Jeg er et veldig heldig menneske, synes jeg, som har så mye gøy å gjøre og så mange fine folk å gjøre det sammen med.

Can I Talk To The Prettiest Girl In Oslo

Litt urovekkende at jeg skriver sjeldnere når det er ferie og oftere i hverdagen. Oh well. London var fint, til tross for at jeg ble frastjålet to mobiler og en iPod. Vi drakk øl, spiste god mat, kjøpte billige dansesko og så fire forestillinger hver. For min del ble den siste forestillingen en teaterforestilling, ettersom jeg plutselig fikk kvelningsfornemmelser og følelsen av å være på en fabrikk i West End-musikaljungelen. Jaggu er de flinke der borte i London, men jeg tror heller jeg vil jobbe her, der man er litt mer mennesker enn maskiner.

Nå, derimot, er jeg i Oslo. Jeg har et intensivt sosialt løp på gang, men det er s å f i n t . Da jeg kom på mandag ble jeg helt overveldet av hvor bisarrt det føles å være her igjen. Det har skjedd så masse siden sist, men her var alt ved det gamle, samtidig som det ikke var det. Plutselig satt jeg på Kaffebrenneriet og møtte tre tusen Bårdar-mennesker på én gang; akkurat som om det hadde vært en vanlig høstdag i fjor. Tror ikke helt jeg har skjønt at det er Oslo som er ferie og Göteborg som er hjemme nå, i hvert fall rent praktisk sett.

Det er uansett utrolig deilige feriedager her. I dag var jeg på yoga med Vetle klokka ti, før vi møtte Veronica og spiste omelettlunsj på Grünerløkka. Vi ble liksom ikke helt ferdige med kafésittinga, så etter at regningen var betalt, gikk vi like godt bare to kafeer bort og satte oss på Kaffebrenneriet i to timer til. Jeg sier dere det: ingenting slår norsk kaffe. Mulig jeg er miljøskadet av min fortid som, ja nettopp, norsk barista, men det er faktisk sant. Etterpå gikk jeg fra Grünerløkka til Tullinløkka og beundret byen min. Nå skal jeg straks til Kristine og lage middag. En liten del av meg vil være her alltid. En annen, mer fornuftig del, vil tilbake til Göteborg og gå mer på skole først. Nå skal jeg derimot kjøre trikk til Vika! Trikken i mitt hjerte.