I Wanna Go Home For Christmas, Let Me Go Home This Year

I denne bloggens historie er vel dagens sangteksttittel den minst kreative så langt, men er det passende, så er det passende. Har blitt så mainstream nå som jeg har fått meg iPhone og greier. Og apropos iPhone: sjekk jeg har tatt fint bilde av to fine mennesker! Trenger ikke lete etter kunst i arkivene på weheartit.com og lignende når man har så estetisk innbydende saker liggende på telefonen sin.

Spexuka gikk forbløffende bra, og selve showet ligeså. Jeg har en indre organisasjonshitler som titter fram i sånne sammenhenger. Etter spexet var det julefest som endte klokken 0530 i seng med min navnesøster i Linnéstan. Min siste dag i Göteborg dette året ble, passende nok, fjerde søndag i advent. Jeg feiret med å rense sluket. Fytti satan. Den opplevelsen var et tungtveiende argument for å klippe seg kort, alternativt slutte å dusje hjemme. Jeg kom meg raskt til hektene igjen etter en jovial togtur til Oslo (kollektivtransport over svenskegrensa under norsksvensk landskamp i håndball; anbefales på det sterkeste). I Oslo var alt kjempejovialt. Pappa spilte gammel tysk ompaschlager på morgenkvisten, jeg var på jovialt kaffetreff med søstrene Snusk (se bildebevis) og jeg tok med meg pappa på kino. Pappa er gøyal å ta med på utflukt. Han flørter med alle ekspeditriser (som tror han er gal og blir redde), kjøper rar Solo (fordi den ser "spennende" ut) og fascineres urovekkende mye av brøytebiler. Vi måtte stå stille i sprengkulda i tre minutter og se på en av dem "arbeide". Familien.

I skrivende stund er jeg hjemme hos mor i Sandefjord. Her er juletreet pyntet og kjøleskapet så fullt at vi har problemer med å lukke kjøleskapsdøra. I tillegg har jeg forspist meg to ganger, snudd døgnet totalt og lastet ned en hel sesong Grey's Anatomy pluss en film med Barbra Streisand. Julestemning, med andre ord. Jeg har ikke vært så glad i jula på mange år som det jeg er nå. GOD JUL-

Jag står och väntar här än, för du gav mig elden, Leila

Søndagsblogg er tydeligvis den nye greia.

Jeg overlevde ekstremuka, og det med bravur - om jeg skal si det selv. Far kom på tirsdag, spanderte to restaurantmåltider og bidro med generelt trivelig selskap. Oppdaget også at det tydeligvis lønner seg å ta med seg en stor, norsktalende mann i sin beste alder når man skal handle i Göteborg. Har aldri fått så god service alene. Vurderer å ta på meg brei norsk aksent når jeg skal julehandle; kanskje det blir bedre mottatt enn min lettere stockholmsinfluerte rikssvenska. Ellers har jeg og klassen sunget One Day More fra Les Miserables på to fullsatte og meget høytidelige julekonserter. Tilbakemeldingene var i det store og det hele veldig bra, om man ser bort fra at konferansieren tok en av lærerne våre til side og sa "säg till dina elever att dom ska lita på mikrofonerna". Mulig vi tok i litt voldsomt vokalt. Jeg føler allikevel jeg har retten på min side, ettersom min mikrofon sto i et stativ som tilsynelatende var stilt inn for et barn på ca. 150 cm. Cosette - nå også med pukkelrygg og Kongsbergknekken i knærne.

På toppen av denne kransekaka har vi også avviklet en scenisk konsert og en åpen klasse der vi jobbet med noen av scenene fra Fröken Julie. Konserten gikk flotters og den åpne klassen likeså; jeg avsluttet min korte periode som suicidal og tok smørkniven i hånda for siste gang. Fredag feiret vi med gløggfest hos Mari, og det gikk for seg. Jeg var støl i kjeven hele lørdag som følge av for mye latter. Hvis jeg skal le like mye som jeg har gjort denne uka i to og et halvt år framover, kommer jeg til å forlenge livet med en god del år, tror jeg.

Nå blir det spexuke (spex = førsteklasse lager revy om livet på skolen, spilles for fulle lærere og medelever på fredag kveld, merkelig svensk tradisjon) og så blir det hjem til Norge. Akkurat nå bør jeg rydde og vaske i min egen leilighet, men jeg er så ineffektiv at det er helt latterlig. Det eneste jeg gjør er å drikke for mye kaffe og høre på Helen Sjöholm og tenke på at jeg er takknemlig for at jeg oppdaget henne for fem år siden. Jeg tror det er litt derfor jeg er her i dag. Hadde det ikke vært jævlig harry, så hadde jeg jaggu skrevet et takkekort.

When It Snows, Ain't It Thrillin'

Ting å gjøre på en nedsnødd søndag i Göteborg:

- beundre julestjerna i vinduet
- drikke kaffe fra Mummikopp
- lese Magasinet og Dagbladet søndag på nett, og lengte seg litt syk etter papirutgavene
- vaske alle klærne sine (intet nytt under solen/snøen, dette skjer hver søndag)
- utsette å rydde opp rotet fra gårsdagen (heller ikke nytt, roter hver lørdag for så å rydde på søndag)
- tenke på å øve til redovisningskonsert
- høre på duettspilleliste, innhentet fra twitter og siljestavrum
- sende melding til verdens fineste skuespillerperson, som følge av scenisk gestaltning-utløst takknemlighet
- skremme naboene med sitt uflidde oppsyn i trappeoppgangen (er det vanlig å pynte seg før man skal i vaskekjelleren i Sverige? hilsen fett hår og bh-løs (22))
- glede seg til iPhone (tidenes julegave, jeg er bortskjemt enebarn), jul i hjemmet og besøk fra far
- grue seg litt til besøk fra far (prestasjonsangst halløj)
- ta monsteroppvask og høre på den nye plata til Helen Sjöholm
- elske Helen Sjöholm dypt, sentimentalt og hemningsløst
- rulle ut yogamatta, gjøre noen øvelser av et eller annet slag, ta på seg sko og jakke og skjerf, gå ned på butikken, kjøpe klementiner, kanskje gå helt ned til skolen, synge noen skalaer i rommet med det store flygelet, kanskje gå hjem igjen, lage omelett til middag, legge seg i rent, rødt sengetøy og tenke at alt ordner seg på sitt vis, at alt går over, at alt går over i noe annet.

Sånn er livet her akkurat nå. I morgen skal jeg atter igjen spille Fröken Julie (har siden sist blitt omtrent voldtatt av to klassekamerater, knust to stoler i scenisk aggresjon, forlatt scenen med smørkniv i hånd for å begå selvmord og hatt generell, ekstrem lættis av vår fantastiske scenisk gestaltning-lærer), ha master class med fine, inspirerende masterclasslærer og ballett med russisk teknikknazist med tvilsom språkforståelse. Det er bra, alt er bra, men nå er jeg stressa fordi det er bra, og litt stressa fordi jeg vet veldig godt hva jeg vil gjøre med dette livet mitt, og fordi jeg håper så innmari at det blir orden på det. Litt stressa også fordi jeg har valgt å synge ekstremsang numero uno på konsert på torsdag, samt at vi, klassen, tydeligvis skal synge One Day More fra Les Miserables på julekonsert tirsdag og torsdag (hello, vi har øvd i ca én time og er sju stykker, mot normal ensemblestørrelse på ca. tjue). Nevnte jeg at vi har audition for en tysk agent på torsdag også? Nei? Det har vi, da. Nå må jeg gjøre noe, merker jeg.

Og hei, jeg blogger tydeligvis igjen! Velkommen tilbake til mitt ekstremt spennende liv. Heh.

Barbra Streisand And Other Musical Instruments

Jeg er ikke så voldsomt på bloggern, og har egentlig ikke mer på hjertet enn bare innleggets tittel og bildet ovenfor. Humor.

Simen har vært i Göteborg, vi spiller Fröken Julie på skolen, jeg øver sang som en gal og har sovemorgen og lang frokost hver tirsdag. Sånn er livet akkurat nå. Bra, med andre ord. I januar skal jeg synge Don't Rain On My Parade med et symfoniorkester. How gay can you be?

Spørsmål:
1. How gay are you?
2. Hva gjør du om dagen?

The Best Of Times Is Now

Nå har jeg akkurat våknet til snø hjemme i Göteborg. Snø i mitt boligområde i Göteborg er ikke like fint som snø i Bergen, men snø er snø, som jeg pleier å si.

På lørdag morgen satte jeg meg på et ekstremt tidlig fly til Bergen. Gudene vet når jeg tenkte at det var en god idé å bestille billetter til Norwegians avgang klokken null åtte null null på en lørdag morgen, men jeg fikk i hvert fall en veldig lang og god dag. Simen sov ut glitteret fra dagen før, mens jeg leste Magasinet og spiste frokost på Godt Brød. Deretter gikk jeg meg litt vill i diverse smau før jeg fant fram til leiligheten hans; dere vet, en sånn typisk bergensleilighet på toppen av et gammelt hvitt trehus. Det er rart med gjensyn, man tror at det skal føles rart å møte noen man ikke har sett på flere måneder, men så føles det bare som om det har gått en dag. Eller kanskje en uke. Etter litt mer avslapning, litt bolle og kaffe og et lite treff med tidligere auditionteknikkregissør på Fisketorget, skulle dragartistens store dag begynne. Jeg, på min side, gjorde et veldig dårlig forsøk på å sove litt. Forsøket mislyktes på grunn av en kombinasjon av 1) premierenerver på Gloppens vegne og 2) det faktum at jeg hadde fått ansvaret for hele familien Gloppens billetter. Jeg kom meg uansett i finklærne og bort til teateret, der jeg fikk plassert meg ved siden av Gloppens mormor. Alle burde få opplevelsen av å sitte ved siden av henne i teatret, hun er ei fyrrig dame. Vi holdt hverandre til og med litt i hendene da teppet gikk opp og forestillingen begynte.

Og for en forestilling det var. La Cage aux Folles, altså. Fantastiske skuespillere i fantastisk innpakning, og fantastisk fine dansere. Jeg grein litt, da, kan vi si. Både på grunn av selve forestillingen (når noen tar musikal på alvor, som denne regissøren gjør, griner jeg egentlig uansett), men også av stolthet. Det er noe spesielt når venner og klassekamerater får ordentlig scenejobb, og når det attpåtil er en du omtrent har vært siamesisk tvilling med gjennom to års skolegang er det ekstra fint. Vi har liksom jobbet sammen, og nå har han fått det til. Stor applaus til Den Nationale Scene. Er, om mulig, enda mer overbevist enn før om at det er dit jeg har lyst til å søke praksis.

Premierefest ble det, og der var fjærføringen høy og talene så fine at jeg nesten ble rørt sjæl. Søndagen spiste vi brunch, møtte familien Gloppen igjen (der mormor bestemte seg for å gi meg 50 kr som takk for gårsdagen), drakk milkshake med flere dragdansegutter på amerikansk diner og gikk hjem og lå i hi resten av dagen. Bergen er latterlig vakkert, særlig med snø på fjellene.

Nå er jeg hjemme i leiligheten min igjen etter to uker skoleferie. Det føles godt. Jeg begynner klokka ett med scenisk gestaltning, så før den tid er jeg inne og ser på snøen, sender mailer og baker knekkebrød. Jeg er et veldig heldig menneske, synes jeg, som har så mye gøy å gjøre og så mange fine folk å gjøre det sammen med.

Can I Talk To The Prettiest Girl In Oslo

Litt urovekkende at jeg skriver sjeldnere når det er ferie og oftere i hverdagen. Oh well. London var fint, til tross for at jeg ble frastjålet to mobiler og en iPod. Vi drakk øl, spiste god mat, kjøpte billige dansesko og så fire forestillinger hver. For min del ble den siste forestillingen en teaterforestilling, ettersom jeg plutselig fikk kvelningsfornemmelser og følelsen av å være på en fabrikk i West End-musikaljungelen. Jaggu er de flinke der borte i London, men jeg tror heller jeg vil jobbe her, der man er litt mer mennesker enn maskiner.

Nå, derimot, er jeg i Oslo. Jeg har et intensivt sosialt løp på gang, men det er s å f i n t . Da jeg kom på mandag ble jeg helt overveldet av hvor bisarrt det føles å være her igjen. Det har skjedd så masse siden sist, men her var alt ved det gamle, samtidig som det ikke var det. Plutselig satt jeg på Kaffebrenneriet og møtte tre tusen Bårdar-mennesker på én gang; akkurat som om det hadde vært en vanlig høstdag i fjor. Tror ikke helt jeg har skjønt at det er Oslo som er ferie og Göteborg som er hjemme nå, i hvert fall rent praktisk sett.

Det er uansett utrolig deilige feriedager her. I dag var jeg på yoga med Vetle klokka ti, før vi møtte Veronica og spiste omelettlunsj på Grünerløkka. Vi ble liksom ikke helt ferdige med kafésittinga, så etter at regningen var betalt, gikk vi like godt bare to kafeer bort og satte oss på Kaffebrenneriet i to timer til. Jeg sier dere det: ingenting slår norsk kaffe. Mulig jeg er miljøskadet av min fortid som, ja nettopp, norsk barista, men det er faktisk sant. Etterpå gikk jeg fra Grünerløkka til Tullinløkka og beundret byen min. Nå skal jeg straks til Kristine og lage middag. En liten del av meg vil være her alltid. En annen, mer fornuftig del, vil tilbake til Göteborg og gå mer på skole først. Nå skal jeg derimot kjøre trikk til Vika! Trikken i mitt hjerte.

The Worst Pies In London

Kofferten er pakket, passet ligger framme og jeg har fordelt alt av skjønnhetsprodukter i små, gjennomsiktige plastbeholdere. I morgen reiser jeg til London sammen med familien. Ikke mor og far, men den familien som er blitt meg tildelt av Högskolan för scen och musik. Det er en veldig fin familie, så det er ikke en dårlig deal jeg har skaffa meg her. Det gikk for alvor opp for meg hvor fin ikke bare familien, men hele slekta er (og med slekt refererer jeg til hele sceneområdet på skolen) da jeg satt i en solstol i et teaterstudio i går kveld, foran en for anledningen opprigget solnedgang og drakk øl sammen med Oscar i klassen. Andre- og tredjeklasse la ned en ekstrem innsats i nollningen i går (nollning = svensk form for innvielsesgreie, studenttradisjon), og det var en veldig spesiell opplevelse. Jeg tror ikke jeg har følt meg så velkommen noe sted på noensinne som jeg gjør her. Jeg tror heller ikke jeg har konsumert så mye alkohol, så jevnlig og over en så lang periode som jeg har gjort her. Lite tips: ikke gå på fest med operasangere. De er harde på flaska og store i kjeften, og vips er klokka tre om natta og det tar en halvtime med trikken hjem.

Så: i morgen - London, torsdag - Sandefjord, søndag kveld - Oslo. Fytti katta. Det skal bli en nytelse av de sjeldne å drikke KB-kaffe og lese Magasinet igjen. Jeg har til og med pakket ulltrøye og joggesko, sånn at jeg kan løpe rundt Sognsvann. Norge <3 Men først, London og Billy Elliot, Phantom of the Opera, Avenue Q, nye jazzsko, nye noter og engelsk i bøtter og spann. I tillegg skal jeg se en forestilling i morgen også, jeg har bare ikke kjøpt billett til noen enda. I morgen på denne tiden har jeg kanskje sett den. Om en uke på denne tiden er jeg i Norge. Tida flyr når man har det bra.