The Worst Pies In London

Kofferten er pakket, passet ligger framme og jeg har fordelt alt av skjønnhetsprodukter i små, gjennomsiktige plastbeholdere. I morgen reiser jeg til London sammen med familien. Ikke mor og far, men den familien som er blitt meg tildelt av Högskolan för scen och musik. Det er en veldig fin familie, så det er ikke en dårlig deal jeg har skaffa meg her. Det gikk for alvor opp for meg hvor fin ikke bare familien, men hele slekta er (og med slekt refererer jeg til hele sceneområdet på skolen) da jeg satt i en solstol i et teaterstudio i går kveld, foran en for anledningen opprigget solnedgang og drakk øl sammen med Oscar i klassen. Andre- og tredjeklasse la ned en ekstrem innsats i nollningen i går (nollning = svensk form for innvielsesgreie, studenttradisjon), og det var en veldig spesiell opplevelse. Jeg tror ikke jeg har følt meg så velkommen noe sted på noensinne som jeg gjør her. Jeg tror heller ikke jeg har konsumert så mye alkohol, så jevnlig og over en så lang periode som jeg har gjort her. Lite tips: ikke gå på fest med operasangere. De er harde på flaska og store i kjeften, og vips er klokka tre om natta og det tar en halvtime med trikken hjem.

Så: i morgen - London, torsdag - Sandefjord, søndag kveld - Oslo. Fytti katta. Det skal bli en nytelse av de sjeldne å drikke KB-kaffe og lese Magasinet igjen. Jeg har til og med pakket ulltrøye og joggesko, sånn at jeg kan løpe rundt Sognsvann. Norge <3 Men først, London og Billy Elliot, Phantom of the Opera, Avenue Q, nye jazzsko, nye noter og engelsk i bøtter og spann. I tillegg skal jeg se en forestilling i morgen også, jeg har bare ikke kjøpt billett til noen enda. I morgen på denne tiden har jeg kanskje sett den. Om en uke på denne tiden er jeg i Norge. Tida flyr når man har det bra.

Life Is Sweet

Livet är la gött att leva. Det er deilig høstvær, løv i alle de breie gatene i Göteborg, fortsatt sykkelføre og jeg har kjøpt meg bjørnefitte. Ja, en lue, altså. Har oppdaget at dette er et heller ukjent begrep for svenskene, og tar dermed høyde for at det kan være det for en del nordmenn også. Det er altså snakk om en lue i imitert pels av russisk art.

Helgen har vært storveies. Operafest med alt det det innebærer (flerstemt allsang under røykepausene og generell flatfyll), lang bytur, ledsaging av mannlig kamerat i piercing av øreflipp, fantastisk gresk middag med Sandra og Tore og nattlig Keith Jarrett-hygge med meg selv. Søndagen har jeg brukt til husmoderlige syssler, litt te hos Jennie (ja! jeg har fått venner utenfor klassen! søt operajente som attpåtil er nabo. jeg har et liv!) og så danseforestilling med Tuva på Göteborgsoperan. Apropos Göteborgsoperan; nærmeste nabo til dette fantastiske huset er tidenes mest ekstreme smågodtbutikk. Tuva og jeg fikk sukkersjokk, og ble så fascinerte at vi kom for seint til andre akt. Og apropos Göteborgsoperan 2: tror dere ikke Gunilla Backman, "Sveriges stora musikalstjärna", som spiller hovedrollen i Sunset Boulevard var syk på torsdag da vi var og så på? Og tror dere ikke at min tidligere nevnte masterclasslærer er standin-en hennes, og for anledningen hadde hoppet inn, med sånn cirka null prøvetid? Hun var ganske så bra. Jeg gråt en liten skvett for meg selv mens jeg låste opp sykkelen nede ved sjøen etter forestillingen, fordi jeg blir så inspirert av folk som gir alt OG vinner i sånne ekstremsituasjoner. Nina Norblad. Bra dame.

Nå har jeg bakt ukas siste porsjon knekkebrød, spist to av dem, sett en episode Mad Men og lakket neglene med sånn fancy Chanel-lakk. Begynner seint i morgen, og benytter derfor anledningen til å late som om det fortsatt er litt helg. Om én uke reiser vi til London, og om halvannen uke kommer jeg hjem til Norge. Du store kineser. Jeg har vært her borte i to måneder. Det skal bli godt å komme hjem litt, selv om jeg blir mer og mer glad i byen og livet her. Hjem til a mor, til 'n far, til venner og til Gloppen i drag. Gleder meg! Gleder meg også til å komme tilbake, for da blir det scenisk gestaltning og utdeling av materiale til prosjektet vi skal gjøre i februar. Pluss at det snart blir jul og redovisningskonsert, og da kommer far til Götis for å høre og by på middag. Nej, det är la gött.

Spørsmål:

1. Hva gleder du deg til?
2. Hva slags lue har du?
3. Hvem er du? (ja, jeg vet det er ukjente som leser og jeg lurer på hvem dere er! bare nysgjerrig)

She's Scattin' Like Her Name Is Ella

Halloisa på doisa! Det var en teit hilsen, men det er sånn jeg føler meg akkurat nå. Dere får rett og slett leve med det.

København var fantastisk. Jeg spiste, lo og hygget meg sammen med tre av verdens beste mennesker, og jeg falt bare av den svære guttesykkelen to ganger. Riktignok ble det hull i buksa etter et av fallene, men det har flere sagt at ser såkalt "røft" ut, så da driter jeg i det. Godt å komme seg litt ut og se at det finnes liv utenfor bobla. Og med bobla mener jeg ikke bare Göteborg, jeg mener mer spesifikt de få kvadratkilometerne fra den øvre delen av Avenyn og opp til Johanneberg. Jeg var utenfor området noen ganger da Kathrine var her også, forsåvidt, men det blir en ekstra god pustepause når man attpåtil får kryssa en skandinavisk landegrense.

Ellers har uka gått unna i sitt sedvanlige, ekstreme tempo. På mandag var det masterclass med vår fantastisk inspirerende, ehh, masterclasslærer. Hun virker som en sånn sangpedagog som jeg en gang kan tenke meg å være (etter og ved siden av alt det andre jeg vil gjøre, altså). Tirsdag hadde jeg musikalsk instudering og et slags seminar, som mest utartet til en heftig diskusjon mellom operasangere og musikalartister. Tenk om skuespillerne hadde vært der, da hadde det blitt liv i leieren. Uansett: onsdag var rörelsens dag, og jeg startet den hengende opp-ned på rörelselæreren. Og i dag, torsdag, har jeg hatt jazz, musikkteori og sangtime. Sangtimen gikk forrykende bra, om jeg skal si det selv. Synger en ekstremsang om en jente som har en operasanger og en jazzsanger som naboer. Sangen illustrerer således disse ulike musikkstilene i ålreit kjappe vekslinger. Jeg tror jaggu jeg kan klare det.

Nå, som toppen på kransekaka, skal jeg på generalprøve på Sunset Boulevard på Göteborgsoperan. Gud, jeg gleder meg. Vi skal til og med ta et lite glass vin sammen, hele klassen, og som ikke dette var nok: operaen ligger langt nedenfor Avenyn, ja - helt nede ved sjøen. Får kommet meg rundt og sett litt på livet. Godt for meg, det. Noen ganger er det å være her som lykkepiller i seg selv.

Så glad er jeg når jeg varmer opp før sangtime.

Jag vet att jag kommer att stiga på tåget, som för mig bort härifrån

Strengt tatt sitter jeg allerede på toget, men da den sangen kom på i iTunes akkurat idet jeg skulle begynne å skrive føltes det for passende til at jeg ville la sånne detaljer ødelegge. I dag gikk jeg fra skolen, ut i Göteborg og inn på toget som om én time og et kvarter skal tøffe inn på stasjonen i København. I skrivende stund beveger jeg meg altså med stor fart gjennom Skåne et sted, mens jeg spiser rart gummigodteri og har Helen Sjöholm i høretelefonene. Jeg er ganske lykkelig nå, altså. Til tross for at dagen startet badet i svette (yay) og egen frustrasjon (nay), har den utviklet seg til å bli en dag av det virkelig gode slaget. Vi hadde klassemøte med veilederen vår, og som de utøvende kunstnerne vi er fikk vi gravd dypt og grundig i våre egne følelser og relasjoner med hverandre. Så fint, og det trengtes nok nå, tror jeg. Det er en fin liten familie jeg har i Sverige, altså. Operaklassen er også full av rare og bra mennesker. I går kom jeg meg aldri hjem fra skolen fordi jeg ble stående ved skapet i total latterkrampe med tre operasangere i halvannen time.

Og jaggu er jeg ikke på vei for å more meg med en annen operararitet i ei hel helg, si! En operasanger, en danser og en teaterstudent - det blir litt som i Göteborg, bare med nærere relasjoner og tjue tonn mer internhumor. Pluss en hund, det har vi ikke i Götet. Åh, dette livet. Nå blir jeg nesten rørt, som den tanta jeg er.

Ha en feiende flott helg! Jeg skal teste om det er like dejligt i Danmark om man reiser inn fra Sverige, som når man kommer via båt fra Norge. Er man norsk i Danmark, så er man norsk i Danmark, tenker jeg. På søndag kveld bærer det hjem igjen, og på mandag er det første masterclass. Føler meg som et heldig menneske.

Jag vet att jag kommer att stiga på tåget, som för mig bort härifrån
Bort till en plats som inte innebär förändring
Vet att jag snart är tillbaka

What You Don't Know About Women

Dette er omtrent det jeg ser av verden utenfor skolen om dagen; det jeg ser fra sykkelstyret på vei til skolen og hjem fra skolen. Med andre ord, en relativt kjedelig gate i ytterkanten av sentrum av Göteborg, som enten farer forbi i ekstrem fart (nedoverbakke på vei til skolen) eller humper forbi i varierende fart (oppoverbakke på vei hjem, fart avhengig av dagsform). På gode dager får konkurranseinstinktet mitt kjørt seg noe vakent på vei opp, særlig når jeg blir forbisyklet av andre, obsternasige syklister. Det er ikke greit. Jeg legger meg på hjul. I dag vant jeg, etter en grei spurt, med god margin over en svensk mosjonistkvinne med fornuftige sko. Mulig hun syntes jeg var litt spesiell.

Ellers ruller livet på, med mindre og mindre konkurranse rettet mot andre (bortsett fra andre syklister) og mer og mer konkurranse rettet mot meg selv. Det fungerer fint for meg, må jeg si. Det har blitt ordentlig høst og jeg høster fruktene av flere år som manisk skjerfinnkjøper. Har så mye fine skjerf, vet dere. Gullårstid for meg, sånn motemessig. Høsten er dog ikke en gullårstid immunforsvarsmessig. Jeg har ryki på en liten immunforsvarssmell, men etter tre dager som en slags vandrende, opphovnet mandel er jeg på bedringens vei. I dag sang jeg Jason Robert Brown for fulle mugger på sangtime uten å høres ut som ei kråke. Jeg tror, helt seriøst, at hvis jeg bare får synge litt med bra akkompagnement noen ganger hver uke resten av livet, så kommer jeg glatt til å unngå alle former for depresjon.

I morgen er det jazz og avsluttende tilbakemeldingstime i aksjon/aktivitet (skuespillerfaget vi har hatt 16 timer i uka siden skolestart), og så er det helg igjen. På kvelden blir det spleiselag for å feire høsten i et av teaterstudioene sammen med resten av sceneområdet (skuespillerfag og opera), og på lørdag får jeg besøk av Kath! Jeg sier som hele M2 på Bårdar 09/10:

LIVET.

PS. Tittelen har ingen relevans, det er bare tittelen på en veldig kul og schvingende duett jeg skal synge med Tuva i klassen. Takk.

Good Morning, Baltimore

Eller god morgen, Göteborg, da. Om vi skal være pirkete.

Tiden går latterlig fort her borte, nå har jeg for eksempel bodd her i en hel måned. Helt sykt, selv om det føles som om jeg har vært her lenger. Det er akkurat som om jeg står opp om morgenen på mandag, og neste gang jeg legger meg er det plutselig torsdag kveld og da er uka over. Det var godt beskrevet, gitt.

I går var jeg på skolen fra halv ni til ni, og i dag skal jeg gjenta bedriften med noe lignenden, så jeg rekker liksom ikke skrive. Derfor gjør jeg det nå. Forrige uke var fin, men omtumlende. Hadde svette dansetimer (kondis = forsvunnet), utrolig fin sang-/repetitørtime (Streisand og My Fair Lady og flink pianist, det blir ikke så mye bedre) og gigantiske mengder skuespillertrening. På fredag var det begravelse for en mann som har betydd utrolig mye for utdannelsen vår, og det var fryktelig vakkert og veldig, veldig trist. Vi kjente ham ikke, men vi var den siste klassen han var med på å ta inn, og det var godt å gå dit som klasse og kjenne på hvor takknemlig man er for å være her i dag. Så mye varme og musikk og engasjement og samhold i en begravelse er ikke hverdagskost. Tusen, tusen takk.

Etterpå var jeg et slakt, og kvelden ble tilbragt i fosterstilling i senga, før jeg dro meg med trikken til Julie. Hun bød på vin og mat og jeg takket ja. Lørdag var det brettspill og alkohol i et særdeles norsk festlig lag, og søndag ble - som dere forhåpentligvis vet - en annen slags sorgens dag her borte. Kjære nordmenn, stem rødgrønt og stem medmenneskelig. De ødelegger samfunnet sitt sakte, men sikkert her.

Nå skal jeg på sangtime!

Breakfast At Tiffany's

I dag spiste jeg søndagsfrokost med Simen. Via Skype. Det var sykt koselig og litt trist på samme tid. Trist fordi det er rart å være langt borte fra noen man er vant til å se absolutt hver dag og omtrent hver våkne time, men også litt trist fordi - let's face it - det er noe patetisk over at ens eneste søndagssamvær har vært via satelitt og webcam. Jeg stortrives i Göteborg, men jeg driver også en liten privat nedtelling til alt av samvær med utenomgöteborgiske venner. København og ekteparet Ha + Anders: 26 dager. Oslo og alle det innebærer: 50 dager. Bergen og Gloppen i full transemundur: 56 dager. Innimellom København og Oslo sniker London-turen med klassen seg inn også, så det er ikke akkurat synd på meg. Dette blir en veldig, veldig fin høst.

Når jeg sier at et skjermbilde av Simen har vært mitt eneste søndagssamvær, så juger jeg litt. Jeg har nemlig både stiftet bekjentskap med en svensk kjernefamilie i første etasje og en kjekk og grei låsesmed. Låste meg ute av leiligheten, da vet dere. Moro. Betalte låsesmeden med det svenske kortet mitt, og har nå bestemt meg for å late som det aldri skjedde.

Resten av dagen har jeg tilbragt med klesvask, matlaging, mailskriving og forberedelse til én av morgendagens skuespilløkter. Vi skal observere oss selv nøye i et dagligdags gjøremål, sånn at vi kan gjenskape det for klassen i morgen. Sekvensen skal vare 2-3 minutter og kan ikke involvere imaginære objekter eller personer. Dette innebærer 1) at jeg må prøve å bygge en så nøyaktig kopi som mulig av stua mi i teaterstudio A306 i morgen og 2) at jeg har utført den samme "å teipe noter"-sekvensen fem ganger her hjemme i min ensomhet, for deretter å ta notater. Man føler seg veldig rar når man prøver å gjøre noe dagligdags, men hele tiden er ekstremt opptatt av akkurat HVA det er man driver med. Jeg tror ikke det blir så veldig troverdig det der, egentlig.

Grunnstemningen her borte i øst er glad. Jeg er glad for at det er høst, jeg er glad for at jeg går på denne fantastiske skolen, jeg er glad for at det er så mange bra mennesker her og jeg er utrolig glad for at det finnes så mange bra mennesker spredd ut i resten av Nord-Europa som jeg snart skal få se igjen. Klein og søndagsfrokostmett hørte jeg på Body Talk pt. 2 og var omtrent sånn som dette: