In The Morning When The Sun Makes It Shadows My Blood Begins To Rush

Good morning, sunshines! Jeg har stått opp, lagd salat (med en merkelig kombinasjon av ingredienser), funnet fram middagen jeg lagde i går (har den i en tupperwareboks og skal ta den med på skolen, 100 voksenpoeng) og spist knekkebrød og drukket te. Nå skal jeg sminke meg og pusse tenna, før jeg tar på meg noe fint og går til skolen. Der venter regiprøver, solokoreografi, rekvisittmøte, kaffedate med Sandra og til slutt litt stretch og sangøving. Jeg tror det blir en god dag. Registrerer også at naboene på andre siden av gata - naboene jeg har døpt "the neighbours that never sleep" grunnet at de, ja nettopp, synes å alltid være våkne uansett når jeg legger meg - tydeligvis ligger og sover. De har altså en døgnrytme, den er bare litt annerledes enn min. Sikkert selvstendig næringsdrivende kunstnertyper. Fysj.

Spørsmål:
1. Hva skal du i dag?
2. Hva gjør du om morgenen?
3. Hva liker du å spise til frokost?

One Day You'll Dance For Me, New York City

Jeg pleier alltid å finne bildet først når jeg skal skrive et blogginnlegg. Dette har utviklet seg til å bli et relativt plagsomt problem. Jeg er nemlig vanvittig kresen når det gjelder bildevalg, og når jeg først begynner å surfe etter bilder vil det ingen ende ta. Ganske upraktisk, i hvert fall når jeg egentlig skal sove. Oh well. Vi satser på at det bildet jeg til slutt finner vil falle i smak (leteprosessen pågår nå parallelt med skrivingen, man har da en viss evne til effektiv tenkning).

Jeg kom meg over sjalusien fra forrige innlegg, tror jeg. Hodet mitt jobber på rare måter. Det er egentlig hodet mitt jeg må jobbe mest med, ikke kroppen. Den klarer det meste så lenge ikke hodet stikker kjepper i hjulene for den. I det siste har jeg vært flink til å skru av hjernen, synes jeg. Jeg danser masse moderne jazz med tidenes søteste, amerikanske gjestelærer, kroppen gjør sitt aller beste og hjernen blir glad og fornøyd. Faktisk helt sykelig glad. Såpass glad at jeg gladelig går på skolen hver lørdag klokka halv ett for å ha klasse. Jeg liker det godt. Jeg vil at kroppen min skal bli kjempesterk og fleksibel, sånn at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil med den. Iiky.

Det er dog litt slitsomt å være veldig flink og aktiv hele tiden, så i dag har jeg skrudd av totalt. Jeg har, med unntak av å avvikle to klesvasker, ikke gjort noe som helst fornuftig. Jeg har ligget på sofaen, dasset rundt i joggebukse og forspist meg på vafler sammen med Marte, Andrea, Martin og Sigmund. Sånt er godt, etter en intensiv workshopuke og siste forestilling av Jesus med påfølgende teppefallsfest i går. Spesiell festsetting, forresten. Hvis noen hadde fortalt meg for to år siden at jeg i januar 2010 ville stå utenfor Bårdarakademiet en sen lørdagsnatt og røyke mentolsigaretter og diskutere reinkarnasjon med vokalisten i Turboneger, tror jeg ikke helt jeg ville trodd det. Han tror veldig på det, forresten. Reinkarnasjon, men ikke hypnose; det frarådet han meg på det sterkeste. Deretter klemte vi litt og snakket om vår felles kjærlighet til Cornelis Vreeswijk, før det kom en noe forfrisket skuespillerinne og ville lese haikudikt for ham. Ingen skal si at jeg ikke opplever ting.

Nå har jeg funnet et bilde, så da kan jeg sove. I morgen skal jeg fleske til med Du måste finnas på interpretasjon. Om to måneder skal jeg til New York med Linn. Det er bedre enn både vafler og fysisk fostring.

Spørsmål:

1. Forutsatt at vi lever flere ganger: hvem tror du du var i ditt forrige liv?

2. Hvem/hva vil du bli i ditt neste liv?

Jealousy Duet

Det er et lite sjalusimonster som sitter inni kroppen min og spiser meg opp fra innsiden nå. Det skal bort i morgen den dag. Særlig fordi vedkommende jeg er sjalu på ikke har noe jeg ikke har, bortsett fra litt mer guts og selvtillit. Jeg skal heller la det være en inspirasjon. Kan hun, så kan pokkern meg jeg også. I morgen skal jeg danse danse danse på klasse med et stykk fantastisk, amerikansk moderne-og-jazzguru, og da skal jeg gjøre akkurat som mitt sjalusiobjekt: stole på meg selv og gi alt. I mitt tilfelle velger jeg å tro at det er det eneste som mangler. Adjøss og god natt.

Step Into My Office, Baby

Siden jeg er så godt i gang med hyllestinnleggene (se forrige blogpost, no comment necessary), kjører jeg på med ett til; denne gangen til en kvinne som gjør meg stolt av den bleike og tannregulerte nerden jeg egentlig er. Jeg vet jeg sier at jeg vil være ektefølt og vakker sangerinne, dramatisk nationaltheaterskuespiller eller smidig og sassy musikaldanser, men om jeg skal være helt ærlig ligger vel den kaffeflekkede og bustete skrivenerden ganske mye nærmere både mitt oppsyn og min natur. Ikke det at det gjør noe, egentlig. Tina Fey er ikke akkurat tapt bak en vogn. Hun har vært sjefstekstforfatter for Saturday Night Live, er en djevel på parodier, har skrevet (og spilt i) to langfilmer og sånn for å toppe kalaset har hun laget tidenes TV-serie. Med seg selv i hovedrollen. 30 Rock. Se det se det se det se det. Jeg dauer på meg, og tenker at jeg godt kan være Liz Lemon. Eller Tina Fey, alt ettersom. Ser for meg at det er en grei alternativ karriereløsning: spille mye impro, skaffe seg briller, bli manusforfatter, lage eget sketsjeshow. Easy peasy. Uansett skal arbeidsrommet mitt se sånn ut når jeg blir ordentlig voksen:

Med babyen. Det er, helt seriøst, akkurat sånn jeg vil at vi skal ha det. Kanskje ikke i alle rom, men på arbeidsrommet. Synes dere ikke at vi er litt like? Sånn litt? Jeg kan avfinne meg med å minne litt om henne. Jeg tror jeg kunne tenke meg å være litt henne, så lenge jeg får være mye meg sjæl også. Dagens visdomsord, gitt.

Spørsmål:

1. Har du lært noe nytt denne uka? I så fall, hva?

2. Når legger du deg på hverdager?

Det siste spørsmålet blir stilt fordi jeg egentlig burde ha lagt meg. I stedet skal jeg, atter en gang, ned i vaskekjelleren. Hurra for meg.

Nobody Does It Better

Jeg er litt dårlig på oppdateringen nå; hovedsaklig fordi jeg har hatt så mye å gjøre, og nå når det endelig er over har jeg mer lyst til å sitte stille og kope foran TVen enn å skrive lange innlegg her. Kommer sterkere tilbake meget snart! I mellomtiden kan jeg si at jeg har bestemt meg for hvem jeg helst vil være av Liza Minnelli og Helen Sjöholm. Svaret er ganske åpenbart, klippet over her taler sitt entydige språk. Fytti katta. Jeg vil bare legge meg ned og dø litt, så bra er det. Helen er så sterk og vakker og bra, og hele henne oppsummerer alt det som gjør at jeg vil synge hele resten av livet mitt. Det er helt sant, faktisk. Nå skal jeg vaske klær og smugsynge i vaskekjelleren.

Spørsmål:

1. Hvem er din favorittsanger, hvis du har en?

2. Hva liker du best å gjøre på søndager?

Back In The U.S.S.R, You Don't Know How Lucky You Are

Ingen skal si at ikke M2 møter det nye året med dødsforakt. Vi har elevvisning om nøyaktig åtte dager, og øver for tiden som gale på våre fjorten nummer; fjorten nummer vi, før mandag denne uken, ikke hadde så mye som sett på notene til. Det går for seg, men det går for seg på en ordentlig, kreativ og forbløffende effektiv måte. Er det noe mitt snart halvannet år på Bårdar virkelig har gitt meg, så er det en relativt svær arbeidskapasitet. Det er uansett vanvittig godt å være tilbake. Satt og sorterte notene mine i stad, og da fikk jeg en liten a-ha-opplevelse om hvor heldig og lykkelig jeg faktisk er for denne hverdagen min. Jeg gjør det jeg liker aller best i hele verden hver eneste dag, sammen med flotte, morsomme og talentfulle folk. Når dagen består av teaterimpro, Fosse-koreografi, timevis med morsom ensemblesang og avsluttes med 45 minutter med verdens beste sanglærer og denne sangen sier det seg selv at livet ikke er så dumt å leve. I hvert fall ikke hvis man er meg.

Ellers, noen kjappe saker:

1. Når ble det en HOVEDSAK at utenrikskorrespondent Anette Groth har sklidd på isen og brukket beinet? Jeg blåser i hvor mye hun "hørte at beinet knakk", VG, det finnes ingen grunn til å bruke hele forsiden på dette. Jeg stiller meg til og med tvilende til hvorvidt det kan kalles nyheter. Mulig det kunne stått bakpå Sandefjords blad. Hvis det hadde skjedd i Sandefjord.

2. Leppepomaden min fra Body Shop gjør leppene mine såre. Noe sier meg at dette ikke er helt hensiktsmessig.
3. Har gjenoppdaget Beatles, nærmere bestemt The White Album. Well, hello: det er ikke en dum plate.

4. Jeg har ikke laget tomatsausen enda, men jeg har derimot fleska til med hjemmelaget tzatziki. Laget helt fra bunnen av, jeg lot til og med yoghurten renne av i et kaffefilter i en time først, slik at den skulle få den riktige konsistensen. Har nå beriket mine omgivelser med tjukk hvitløksånde i to dager. På søndag skal jeg kjøpe inn økologiske tomater og kaste meg over sausinga.

Legger meg nå. Man trenger søvn om man skal få til ting, har jeg hørt. Hvis jeg sover nok, tror jeg nok jeg blir som hun her:

Eller kanskje helst hun her:

Finest. Helt klart <3

Spørsmål:

1. Hvilken matrett er du flinkest til å lage?

2. Har du noensinne laget noe helt, helt fra bunnen av?

3. Hvilken Beatles-sang liker du best?

May We All Have A Vision Now And Then

Tjingeling. Her er ferien over, rommet er vasket, sportsbhene er rene og leggene er barbert. Jeg har tatt på pysj, spist havregrøt og se nå på Notting Hill med to av tre mulige samboere. Snart skal jeg jaggu legge meg også, men først er det tid for nyttårsforsetter.

I år skal jeg

- levere bibliotekbøker og leiefilmer til tida

- sortere klærne mine når jeg tar dem av meg, i stedet for å strø dem utover gulvet og la dem ligge noen uker

- lage økologisk tomatsaus, helt fra bunnen av, minst én gang

- gå mer på teater

- se alle episodene av 30 Rock

- lese flere bøker av Haruki Murakami

- besøke venner som ikke bor i Oslo

- fortsette å tøye

- bli en pilatesguru

- stole på meg selv og være mer grenseløs

Ikke verst, ikke verst. Jeg tror det blir bra. Har særlig stor tro på tomatsausen, men jeg tror de andre tingene skal gå fint. Om ett år er det meg på bildet under her, bare med brystene bedre pakket inn.

Oppdrag:

1. Legg inn en link til et bilde som illustrerer hvordan du håper at 2010 skal bli!