The Best Of Times Is Now

Nå har jeg akkurat våknet til snø hjemme i Göteborg. Snø i mitt boligområde i Göteborg er ikke like fint som snø i Bergen, men snø er snø, som jeg pleier å si.

På lørdag morgen satte jeg meg på et ekstremt tidlig fly til Bergen. Gudene vet når jeg tenkte at det var en god idé å bestille billetter til Norwegians avgang klokken null åtte null null på en lørdag morgen, men jeg fikk i hvert fall en veldig lang og god dag. Simen sov ut glitteret fra dagen før, mens jeg leste Magasinet og spiste frokost på Godt Brød. Deretter gikk jeg meg litt vill i diverse smau før jeg fant fram til leiligheten hans; dere vet, en sånn typisk bergensleilighet på toppen av et gammelt hvitt trehus. Det er rart med gjensyn, man tror at det skal føles rart å møte noen man ikke har sett på flere måneder, men så føles det bare som om det har gått en dag. Eller kanskje en uke. Etter litt mer avslapning, litt bolle og kaffe og et lite treff med tidligere auditionteknikkregissør på Fisketorget, skulle dragartistens store dag begynne. Jeg, på min side, gjorde et veldig dårlig forsøk på å sove litt. Forsøket mislyktes på grunn av en kombinasjon av 1) premierenerver på Gloppens vegne og 2) det faktum at jeg hadde fått ansvaret for hele familien Gloppens billetter. Jeg kom meg uansett i finklærne og bort til teateret, der jeg fikk plassert meg ved siden av Gloppens mormor. Alle burde få opplevelsen av å sitte ved siden av henne i teatret, hun er ei fyrrig dame. Vi holdt hverandre til og med litt i hendene da teppet gikk opp og forestillingen begynte.

Og for en forestilling det var. La Cage aux Folles, altså. Fantastiske skuespillere i fantastisk innpakning, og fantastisk fine dansere. Jeg grein litt, da, kan vi si. Både på grunn av selve forestillingen (når noen tar musikal på alvor, som denne regissøren gjør, griner jeg egentlig uansett), men også av stolthet. Det er noe spesielt når venner og klassekamerater får ordentlig scenejobb, og når det attpåtil er en du omtrent har vært siamesisk tvilling med gjennom to års skolegang er det ekstra fint. Vi har liksom jobbet sammen, og nå har han fått det til. Stor applaus til Den Nationale Scene. Er, om mulig, enda mer overbevist enn før om at det er dit jeg har lyst til å søke praksis.

Premierefest ble det, og der var fjærføringen høy og talene så fine at jeg nesten ble rørt sjæl. Søndagen spiste vi brunch, møtte familien Gloppen igjen (der mormor bestemte seg for å gi meg 50 kr som takk for gårsdagen), drakk milkshake med flere dragdansegutter på amerikansk diner og gikk hjem og lå i hi resten av dagen. Bergen er latterlig vakkert, særlig med snø på fjellene.

Nå er jeg hjemme i leiligheten min igjen etter to uker skoleferie. Det føles godt. Jeg begynner klokka ett med scenisk gestaltning, så før den tid er jeg inne og ser på snøen, sender mailer og baker knekkebrød. Jeg er et veldig heldig menneske, synes jeg, som har så mye gøy å gjøre og så mange fine folk å gjøre det sammen med.