Good Morning, Baltimore

Eller god morgen, Göteborg, da. Om vi skal være pirkete.

Tiden går latterlig fort her borte, nå har jeg for eksempel bodd her i en hel måned. Helt sykt, selv om det føles som om jeg har vært her lenger. Det er akkurat som om jeg står opp om morgenen på mandag, og neste gang jeg legger meg er det plutselig torsdag kveld og da er uka over. Det var godt beskrevet, gitt.

I går var jeg på skolen fra halv ni til ni, og i dag skal jeg gjenta bedriften med noe lignenden, så jeg rekker liksom ikke skrive. Derfor gjør jeg det nå. Forrige uke var fin, men omtumlende. Hadde svette dansetimer (kondis = forsvunnet), utrolig fin sang-/repetitørtime (Streisand og My Fair Lady og flink pianist, det blir ikke så mye bedre) og gigantiske mengder skuespillertrening. På fredag var det begravelse for en mann som har betydd utrolig mye for utdannelsen vår, og det var fryktelig vakkert og veldig, veldig trist. Vi kjente ham ikke, men vi var den siste klassen han var med på å ta inn, og det var godt å gå dit som klasse og kjenne på hvor takknemlig man er for å være her i dag. Så mye varme og musikk og engasjement og samhold i en begravelse er ikke hverdagskost. Tusen, tusen takk.

Etterpå var jeg et slakt, og kvelden ble tilbragt i fosterstilling i senga, før jeg dro meg med trikken til Julie. Hun bød på vin og mat og jeg takket ja. Lørdag var det brettspill og alkohol i et særdeles norsk festlig lag, og søndag ble - som dere forhåpentligvis vet - en annen slags sorgens dag her borte. Kjære nordmenn, stem rødgrønt og stem medmenneskelig. De ødelegger samfunnet sitt sakte, men sikkert her.

Nå skal jeg på sangtime!