This Is The First Day Of My Life

Sofie har fått en ukulele i bursdagsgave. I går morges tilbød jeg meg å stemme den, ettersom min kjære samboer hadde vært ute og skrudd planløst på stemmeskruene. Ved første rene strengeslag var det gjort. Jeg har vært på kjøret siden. Jeg spilte fra jeg kom hjem fra jobb i går kveld, kun avbrutt av små pauser for å nippe til hvitvinsglasset (det andre kjøret Sofie har ledet meg ut på; småalkoholismen), og har nå lært meg et forbløffende antall grep. Synes jeg selv. Jeg har klimpret meg gjennom hits av Ingrid Michaelsson og Bright Eyes, og jeg har til og med plukket akkordene til Chess-reklamesangen for Sofie. Den går i D-dur, sånn hvis noen lurte. Jeg blir stresset av tanken på at dette herlige instrumentet snart ikke kommer til å være innen umiddelbar rekkevidde lenger. Jeg skal tross alt flytte ut om to dager. Det naturlige stressmomentet i tilværelsen bør egentlig være akkurat det; at jeg har to dager på å pakke og flytte ut alle tingene mine fra en leilighet jeg har levd og åndet i/for de to siste årene, men dengang ei. Jeg trakter meg bare en kopp kaffe og klimprer videre som om dagen aldri kom, som Jenny Jenssen ville sagt det. Lurer på om det finnes ukuleletabs til den på nettet?

Forresten har jeg klippet en slags lugg. Håpet var å se mer ut som en hipster og mindre ut som en Streisand. Så lenge jeg ikke begynner å ligne på Margaret Berger igjen, er egentlig alt bra.